April: Dette er så merkelig.. (litt langt)

[♥Toni & baby girl♥]

Litt syting, men jeg må bare få ut noe.

Nå er morfaren min på sykehuset. Han blir sendt hjem på mandag. Vi har visst lenge at han har lungekreft og prostatakreft, men nå har legene stoppet cellegift kuren og satt han på bare smertestillende. Han er 79 år. På mandag blir han sendt hjem for "å dø". Legene har sagt at det ikke er mer å gjøre, svulsten i lungene vokser fort, og prostata kreften har spredning i hele magen.

Han ble fortalt på sykehuset at hvis det er noe han må ordne, så må han gjøre det nå. De er ikke sikre på om han lever til jul engang.

 

Her er det som er merkelig:

 

For 9 år siden akkurat, satt min mamma på sykehuset i møte med legene. Mormoren min hadde kreft, og ble da sendt hjem for "å dø". Dette var 12 november. 1 mnd senere, den 17 desember, døde hun. I dag var mamman min på sykehuset i møte med legene og tok i mot "dommen" for min morfar.

Jeg synes foreferdelig synd på mamma, hun var på besøk i stad og gråt og gråt. Hun gjennopplever akkurat det som skjedde med mormor om igjen. Hun mister begge foreldrene sine til kreften.

Hun var der når mormor døde, holdt henne i hånden i det hun dro herfra. Hun gjør nok det samme med morfar.

Hun er kjempe redd for at morfar dør før jul, og det skjønner jeg så godt. Det hadde vært "bedre" om det skjedde etter jul, så vi "slapp" å gå gjennom alt på nytt..

 

Huff, dette ble bare rot, er ganske forvirret for øyeblikket.

Takk til de som ville lese.

[Yaddaline ❤ ♀04/05 ♂02/09]

Utrolig trist å lese, og ubeskrivelig for (spesielt) moren din. Og ganske så spesielt med at datoene nesten er de samme... Håper ikke det ødelegger fremtidens julefeiringer for dere ("alltid noen som dør i jula"), håper dere får ha ham hos dere så lenge som mulig!

 

Og skriv i vei alt du tenker på - det er det forumet er til, spesielt her hvor jeg føler vi har kommet så "innpå" hverandre!

 

Mange klemmer til deg på morrakvisten her!!

[**synne**]

Huff, den kreften er helt forferdelig altså! Og så vanskelig, ikke bare for den som er fysisk rammet, men for alle rundt dem og. Hva skal man si, gjøre, hvordan skal man oppføre seg? Man tenker så mye rart, men til sist er det ikke så mye man kan gjøre fra eller til, bortsett fra å være der sammen med den syke... Ekstra vanskelig er det jo nå når det nærmer seg jul og familien står ekstra i fokus...

 

Vet ikke hva jeg kan si...håper bare som dere gjør, at dere får ha ham hos dere til over jul. Så dere kan sette ekstra stor pris på hverandre, og glede dere over at dere får være sammen, og så ta sorgen i etterkant... Ikke vær redd for å skrive ut fortvilelsen her inne. Vi kan kanskje ikke gjøre så mye annet vi heller,..enn å sende dere noen varme klemmer og vår medfølelse... Men av og til er det akkurat det vi trenger og...

 

så nå får du en goood klem fra meg!!

[Lykkelig mamma...]

Huff da... Dere går en tøff tid i møte, særlig din mor... Ord blir fattige i sånne sammenhenger, men vi sender vår medfølelse og varme tanker i håp om at det kan trøste NOE... Ta vare på din mor, og benytt sjansen til å få noen siste gode stunder med morfaren din frem mot jul...

[solstjernen - seksbarns mor]

Det er kjempe trist å høre at dere går gjennom denne tunge stunde nå.

Har også en farmor som har lungekreft og det er tøft. Vet aldrig hvordan eg skal snakke med henne, føler meg frekk om eg snakker mye om fremtiden. (skal bygge hus eller når me snakker om sommerferien til neste år) Ser at hun blir litt rar...

 

Å vite hvordan en skal forholde seg til kreft er kjempe vanskelig. Og som du sier så venter dem bare på å dø. Men eg har "ventet" nå i et år. Første gangen da me fikk beskjed var for litt over et år siden, nå har hun vært gjennom tre cellegift-kurer. Like fæle for hver gang... men i fjor høst gav dei henne frem til jul. Nå nærmer det seg jul igjen for oss, og hun snakker igjen om at det er hennes siste jul. Utrolig tøft for oss rundt å holde motet oppe.

 

 

Men din mor virker veldig sterk, å være der for sine foreldre. Å vite at hun har gjort alt hun kan for dem - det er en utrolig fin stor gave hun gir dem. Stå sammen om sykdommen og sorgen - det gjør dere sterkere.

 

*enstoooorklem*