Kan jeg få spørre

[Anonym bruker]

Til dere som prøver på første barn.

 

Jeg bare lurer på hvorfor dere har ventet til moden alder med å prøve,

Jeg er bare nyskjerrig,dette er ikke vondt ment eller kritikk på noen som helst måte,jeg er selv prøver her inne,og bare undrer meg,vi er jo mange her inne,og sikkert like mange historier som damer.

 

Eller er det fordi dere har prøvd lenge at dere er prøvere på første barnet

i godt moden alder,eller ventet frivillig,eller andre årsaker?

 

 

[♥♥Vilsågjerne♥♥]

Kan bare svare for min egen del jeg...

Og jeg traff først mannen i mitt liv for 2,5 år siden,da var jeg 33,5 år.

Vi har prøvd siden da uten og lykkes,og er i utredning mot ivf nå.

Hilsen fra

[*Troika*]

Jeg møtte ikke min store kjærlighet før for ca. 4 år siden, og han var ikke klar til å få barn men én gang.

Jeg har også prioritert utdannelse og "egendyrkelse" som mye reising til eksotiske land som det ikke er så lett å reise til med barn.

Årene går fort og plutselig er man liksom " gammel". Tja ikke føler jeg meg det egentlig...:-)

[ElinaN]

Kjære anonym

Jeg har ingen barn, og har ikke brukt preventasjon siden jeg var 25 år, er nå 42 år. Jeg var en aktiv prøver fra 25 til ca 32 år, og gikk gjennom mange undersøkelser uten at de fant noe feil med meg, gikk til og med igjennom 2 IVF (prøverørsforsøk) uten å bli gravid. I en alder av 41 år, ble jeg helt uventet gravid, dessverre aborterte jeg etter 9 uker.

I nesten 10 år har jeg ikke fulgt med på menssyklusen i det hele tatt, aner ikke om jeg har hatt regelmessig mens, jeg bare kuttet ut prøvinga fordi jeg ikke kunne bli gravid, trodde jeg. Etter SA-en i mai i år har jeg derimot blitt en prøver igjen, og har begynt å følge med på EL etc.

 

Ønsker deg lykke til med prøvinga.

[optimist..]

Jeg har alltid ønsket meg barn, men ikke med en mann som ikke føltes rett å få barn med..

Møtte den rette mannen for ca 3 år siden, men med kreft i livmorhalsen og en abort,så har det ikke blitt noe barn enda..

Men siden det er mitt største ønske så føler jeg ikke at jeg kan gi opp enda!

Så det er min grunn til at det desverre ble så sent i livet, ikke selvalgt med andre ord...

[ElinaN]

Du lurer på hvorfor vi har ventet så lenge med å få første barn, ja her har du grunnen min. Som jeg skriver i innelegget over, så begynte jeg når jeg var 25, og har dessverre enda ikke lyktes. Som du sikkert skjønner så tar det litt lenger tid for enkelte....

[Beth]

Det er eit godt spørsmål, og svaret er litt komplisert for min del. Før eg fylte 30 oppfatta eg ikkje barn som viktig, men hadde ikkje bestemt meg for IKKJE å ha heller. Så vart den yngre syster mi gravid da eg var 31, og tanken på barn dukka opp for første gong. Men sambuaren min var ikkje innstilt på barn, og sjølv var eg midt i krevjande akademiske syslar, så eg pressa ikkje veldig hardt. Da eg omsider var klar nok til å setja hardt mot hardt, var eg alt over 38 (dumt av meg). Han gjekk veldig motstrebande med på å la naturen gå sin gang. Da eg ikkje vart gravid etter eit par år utan prevensjon, rekna eg med at eg ikkje kunne få barn. Men så vart eg veldig uventa gravid da eg var 42 - endte i SA/BO i 11. veke. Da visste eg det var mogleg, og begynte å håpe igjen. Så vart eg gravid på nytt i vår - ny SA, denne gongen i 6. veke. Det vil seg liksom ikkje. Og nå er det lovleg seint, så eg er nok i ferd med å resignere, men heng nå inne her enn så lenge. Har EL-testa sidan i sommar, og det ser nå ut som eg har EL i det minste. Denne månaden slapp eg opp for testpinnar og fekk ikkje somla meg til å kjøpe nye, men trur EL er over utan at noko kom ut av det. Så får vi sjå neste månad...

 

mvh

[anonimo & gullprinsen :o)]

Jeg traff mannen min for 8 1/2 år siden ( er nå 35 år) og vi har prøvd i 7 år uten hell. Vi har dessverre også opplevd lang ventetid hos gynekolog, papirer på avveie, lang ventetid igjen. De første årene var det ikke noe stress pga. flytting fra en by til en annen, senere husbygging itillegg til karriere og herlige utenlandsturer.

 

I tidligere forhold var det ikke aktuelt å få barn: dessuten ville jeg være økonomisk uavhengig.

[gull-ønske]

Tja, er faktisk selv overrasket at jeg er en prøver i en alder av 41 år. Med 3 tenåringer trodde jeg at jeg var ferdig med småbarnsperioden. Vurderte endel på det når jeg var 37-38, men endte med å legge bort tanken. Elsker barn, men trodde jeg også satte pris på "friheten" osv. Men da jeg uventet ble gravid i aug. gikk det ikke lang tid før sjokket la seg og jeg hadde kjøpt det første nydelige baby-teppet (hmm... mindre enn 2 dager etter testen faktisk).

Dessverre mistet vi spiren, men innstillinga mi ble ganske forandret kan man si. Nå ønsker vi veldig en liten gull-klump.

Og friheten, hva skal jeg med den? Det finnes jo noe som er mye større.

Så nå er jeg igjen klar for trass-alderen og hele pakka!

[Tullemor1 & Gullemitt :-)]

Hei du... har ikke ventet jeg, har prøvd de siste 11 årene jeg.. og skal bare fortelle hvor tøft dette har vært!! Jeg under ingen å disse smertene..

[*lillerosin*]

For meg har det allt handlet om at allt skulle kjennes rett. Og da mener jeg ikke jogg, penger, hus osv. Jeg er ingen karrierekvinne. Men jeg mener at det skulle kjennes rett med meg og han. At vi skulle önske det sammen.

Min forrige samboer var 11 år yngere og ville ikke ha barn da. Han har heller ikke fått noen nå. Selv om det er 10 år siden vi bodde sammen.

Jeg respekterte det.

Etter det tok det noen år för jeg gikk inn i et fast forhold igjen. Min nåvärende kjäreste er også en del år yngere enn meg. Vi har 2 års dag nå på mandag. Og det er et og ethalvt år siden jeg tok ut spiralen.

Siden det har vi tenkt at skjer det så skjer det.

Og det kjenns så rett. For förste gang har jeg truffet noen som jeg virkelig vil ha barn med, og som vil ha barn med meg!!

Og han er ett så godt pappaemne.

Vi gledet oss sånn sammen da vi testet pos i slutten av august. Desverre ente det i en SA for snart 5 uker siden.

Så nå er vi her. Som prövere. For dette er noe vi önsker begge to veldig mye. Og jeg er virkelig glad for at det kjenns så rett.