Jeg irriterer ham...

[Anonym bruker]

Samboeren min er ikke særlig hyggelig med meg for tiden. Jeg har mye humørsvigninger, og gråter lett og blir lett sint. Han sier dette irriterer ham. Når jeg gråter så ber han meg om å holde kjeft istedet for å trøste meg. Det gjør jo ikke akkurat saken bedre. Noen ganger blir jeg skikkelig forbanna hvis han sier sånn til meg, da kan han bli så sur at han farer ut døra.

 

Jeg føler ikke at han støtter meg noe særlig og jeg er veldig ensom. Mange ganger føler jeg at jeg ikke vil være hos ham lenger når han er så ufølsom og ikke er der for meg. Er det bare jeg som har en slik samboer, som ikke liker meg når jeg er gravid?

[Frk. Vable]

Det er jo helt normalt å bli litt humørsyk og urimelig når man er gravid, det er bl.a. hormonene som gjør det, og det å gå gravid i seg selv gjør jo at man blir mer følsom for ting...

Kan du ikke snakke med jordmor om dette og evt. ta han med deg så kan han få en forklaring fra en som er "nøytral"? Hun vil helt sikkert be ham støtte deg mer, og sikkert forklare ham hvorfor man blir slik... Det er lettere å forstå ting når det blir forklart av en fagperson...

 

Jeg for min del har prøvd å forklare så godt jeg kan til min samboer at av og til så føler jeg for å gråte eller jeg blir veldig lei meg uten grunn og humøret svinger så jeg ikke alltid kjenner meg selv igjen. Han er veldig forståelsesfull og trøster meg selv om jeg er helt urimelig, og det er jeg kjempeglad for, ellers hadde jeg vært enda verre...

Tror din samboer skulle fått en skikkelig forklaring på hva som faktisk skjer når man er gravid... lettere å takle ting da også..

Puh, dette ble et langt svar om egentlig kunne vært gjort veldig kort...

[Anonym bruker]

Skjønner hva du mener. Men han vet at det skyldes hormoner og graviditeten. Han forstår egentlig så langt. Det er bare det at han rett å slett ikke liker at jeg gråter.

[Anonym bruker]

jeg har også en slik samboer. Han skjønner ikke så mye av det å vær gravid, selv om dette er hans andre barn på 2 år. Han virker ikke ye interessert, og det var nesten slik at jeg måtte tvinge han på 18 ukers UL. Han sa at det var mest for oss mødre, at vi fikk størst utbytte av det, enn mennene. Har i tilleg bekkenløsning, er sykemeldt 100% men det skjønner han ikke noe av. Han skjønner ikke at jeg ikke kan gå fort,ikke kan vakse og styre, for han er det helt uforståelig at jeg ikke kan gjøre mye hjemme nå som jeg driver og sløver. Han ruller bare med øynene når jeg er trøtt, sliten og gråter. Så nei du er ikke den eneste. Min samboer har ingen forståelse for meg og min situasjone. Ikke hjelper han til med 2- åringen vi har fra før. Har vurdert noen ganger om jeg skal flytte fra han for nå orker jeg ikke men, men gjorde det ikke pga. jenta vår, hun er jo så glad i pappaen sin.

 

Men jeg har sluttet å bry meg for å være helt ærlig. Når jeg blir ekstra lei meg, trøster jeg meg med datteren vår. Da koser vi oss veldig, går en liten tur, leser en bok og da glemmer jeg alt til slutt.

[Anonym bruker]

Vet du hva jeg føler meg så truffet jeg...Det der er jo nesten som om å lese om meg selv! Har det akkurat på samme måte som deg, og det er utrolig vondt.Går attpåtil 100% sykemeldt pga tunge løft og slik i jobben. Og hjemme her har jeg dårlig med overskudd.Så det er ikke akkurat mye aktivitet i heimen for tiden, da jeg er VELDIG sliten. Noe han burde forstå. Føler hele tiden at det er jeg som må ta kontakt om du skjønner??++ Trudde han ville bli annerledes jeg og beskytte meg mere og ta mere vare på meg, men nei da. Har også veldig lett for og ta til tårene og da blir han sur, og spør hvorfor jeg griner?? Herregud....Har begynnt og hjemme meg jeg nå da jeg vil sleppe en tåre eller to..Skal ikke være til bry for han nei...Men har snakket med en om dette her, og det sies jo at menn også kan bli hormonelle da vi kvinner går gravide?! Og det virker nesten som han har blitt litt påvirket ja. Uff ikke lett dette her da man for en ekstra bekymring liksom..Blir jo ikke noe koslig i forholdet heller...Håper dette vil ordne seg for oss begge snart, har mer eller mindre begynnt og gi opp jeg nå..Også for heller han komme til meg om det er noe.Vet ikke om noe annet da jeg nesten har prøvd alt!

[Elllis]

Min erfaring er at det kommer seg. gi han ansvar for ting som må gjøres i forbindelse med graviditet/ innkjøp, les gravid-bøker sammen (Lennart Nillson er fin - der får man se at det alt tidlig er liv derinne!)

 

Når barnet er født er det viktig at han også får masse ansvar for barnet så tidlig som mulig selv om man helst vil ha babyen litt for seg selv. (Det gjorde ikke jeg, og det var dumt - han hadde plutsetlig mye "overtid" på jobben)

 

 

jeg er gravid med nr. 2 nå og pga ekstrem svangerskapskvalme har mannen måttet gjøre "alt" for nr 1. han syter litt innimellom, men han stortrives også. Han har fått et mye nærere forhold til jenta og har mye mer "empati" med henne og tenker på hva som er til hennes beste i mye større grad. Synes også

han er mye mer positiv til svangerskapet med nr. 2.

 

Lykke til!

[marikatte *i ammetåke*;)]

Heia:) Høres ikke ut som dere har det noe trivelig noen av dere, husk at det er tøft for han også da, selv om vi gjerne påberoper oss førsteretten til å klage, være sur, dårlig, synes synd på oss selv også videre. (tro meg jeg vet hvordan det er for jeg har hatt alle mulige symptomer og humørsvingninger, depresjoner etc), men tenk deg hvordan det ville vært for deg om det var samboeren din som var som det vi er. Tror du ikke du kunne fått nok til tider? (prøver bare å belyse det fra en annen sin vinkel). Men det jeg skulle si er at dere kanskje kan gå til en jm samme og snakke om problemene dere har i forholdt til hvordan ting er nå under svangerskapet for dere begge to, så kanskje samboeren din vil støtte ekstra opp under deg når han får snakket litt ut han også Om ting er veldig problematisk så kan det også hjelpe å snakke med familievernkontoret der dere bor:)

 

Med vennlig hilsen:)