Om å være bekymret! Fra en mor til alle kommende! (Langt) NYTT 20:31 8.11.2006

[lioevr- Verdens lykkeligste]

 

 

Synes denna var så fin. Stjal den inn hit fra 1.tri

 

 

Så fort den blå streken viser seg på testen kommer engstelsen, gleden også selvfølgelig, men engstelsen setter seg nederst i magen, og der blir den. Hva om jeg mister, hva om noe er galt, hva om, hva om... Vi sjekker papiret for blod hver gang vi er på do, ved hver minste magevondt skvetter vi til,- skjer det nå??? Men så går det greit, som regel! Så får man time til UL, og spenningen stiger, man kan nesten ikke vente! Glede, glede!! SÅ, kvelden før UL kommer frykten, igjen, HVA om noe er galt med den lille???? Søvnløs natt! Men alt er bra, som regel er det jo det!

Så skal man telle spark,- en rolig formiddag og frykten sitter des som en klo igjen! Er noe galt??? Men neida, etter et glass saft er det full rulle igjen!

Så fødselen, tenk om noe skjer? Men neida, det går bra det også! Du er MOR!! Helt fantastisk!

Men det er ikke over, slettes ikke! Hvert 5 minutt sjekker du om baby puster, våkner på natten med hjertet i halsen,- er den død???? Men neida, den lille puster og sover søtt! )

Så begynner de å gå, faller og slår seg hele tiden. Trapper, bordkanter stikk kontakter YOU NAME IT! Farene er mange!!

Hva med årene som kommer? Det slutter ikke! Bekymringene skal følge deg til graven, det er en del av det å være mamma!!

Det er jobben din å være bekymret! )

 

Klem fra meg!

 

 

Marlin Lillegutt og minst 31.5

 

[05-10-15]

Huff - dette var som å lese om meg selv!

Jeg bekymrer meg nok til tider i overkant av det nødvendige, men er ikke usunt å være litt bekymret for det kjæreste man har :-)

[Janne-Helene]

Utrolig godt skrevet Og veeeeeldig treffende for de aller aller fleste av oss vil jeg tro Det er morsfølelse det... skal bare være sånn!!!

[*Rutletutt*]

Ja, det der var akkurat som om å lese om meg selv. Hadde helt angst første natten etter at vi fant ut vi var grvide. Tenkte med meg selv; "hva i all verden har vi gjort nå?" Alt ble plutselig veldig overveldende og skummelt. En har heldigvis langt tid å gjøre seg mentalt klar for den lille som kommer.

 

Blødde endel under svangerskapet, så gikk rundt med jernklo i magen fra uke 14-17 - hadde klippekort hos legen og var jevnlig til ul. Fikk streptokokk b infeksjon, men heldigvis behandling i tide. Da fødselen kom, var vi heldige som fikk ut en levende, frisk og fin gutt....etter 18 timer endte det med hastsnitt pga navlestrengen rundt halsen.

 

Da vi kom hjem var jeg konstant våken for å sjekke at han pustet når han sov. Det tok nesten ti mnd, før jeg klarte å slappe litt mer av i forhold til dette. Fremdeles må jeg inn å se til ham i løpet av kvelden og før vi legger oss.

 

Men, det blir bedre - nå er han snart to og tåler mye mer enn før, kan si i fra om mye - så det føles tryggere. Som om jeg har mer kontroll. Det blir nok ille igjen når han blir tenåring...men det får vi ta når den tid kommer.

 

Selv om en bekymrer seg for alt mulig hele tide, så overskygger heldigvis gleden han bringer meg alt annet:o)

[♥Tullerusk♥]

Ja det er som om jeg skulle ha beskrivet livet som mamma...

 

Er forsatt redd om natten, redd for at skal slutte å puste, det som er det rare er gutten er 3 år!...

 

Man slutter ALDRI å uroe seg, det minste ting, ja, som for eksempel fall, får hjerte i halsen.. Det jeg er mest redd for er trapper, gutten er så uforsiktig når det gjelder disse trappene, skal hoppe, balansere litt på kanten, bøye seg forover og ned mot det nederste trinne osvosvosv...

 

Rekka kan bli lang og lengere...

 

Men det som er så bra ved å være mamma (og pappa) er når du tenker på den første latteren, som er sååå spesiell, og det første smile, så blir du bare så veldig varm innvendig....

 

For å si det sånn, ER KJEMPE GALD FOR AT JEG ER MAMMA!=o)

Og vil gjerne bli det igjen snart... veldig snart, klarer ikke å vente lenger, snart...=o)

 

Gled dere jenter....

 

Klem