Noen som har/har hatt fødselsdepresjon?

[Anonym bruker]

Jeg sliter veldig. Skjønner egentlig ikke hva som feiler meg. Gråter mye, er mye sliten og trøtt, lite til stede. Klarer stort sett det jeg absolutt må, hverken mer eller mindre. Bruker all min energi på barna og på huset, og er sliten, sliten, sliten. Først og fremst er jeg uendelig trist, og jeg vet ikke egentlig hva som er galt og hva som skulle vært annerledes. Det føles som en vond sirkel som jeg aldri kommer ut av. Av og til skulle jeg ønske at jeg ikke våknet om morgenen, at det hele bare fikk en stille og rolig slutt, men jeg vil jo ikke at barna mine skal vokse opp uten en mor, for det har jeg gjort selv... Håper at noen som har vært i samme situasjon, kan komme med noen råd. Dette er vanskelig. Jeg vil jo ikke at det skal være sånn. Dette skal jo være en lykkelig og fin tid, men alt er bare trist...

[kamillaen]

Uff høres forferdelig ut da.Jeg hadde snakket med en jordmor eller lege viktig å ta tak i det så fort som mulig før det utvikler seg hvis det er en deprisjon.Alle gråter vell litt lett etter fødsel,men er jo mange som føler det værre enn som så og.Mitt råd er å rådgive deg så fort som mulig sånn at du kommer deg ut av denne onde sirkelen.

Håper alt går bra med deg..

Masse lykke til:)

[Anonym bruker]

Jeg har det sånn jeg også!

Bare trist til tider. Nå som jeg skulle være så lykkelig liksom..

Føler meg ofte helt utslitt. Lurer på når det skal bli bedre liksom. Begynte nesten å grine på butikken i dag når en eldre dame tittet på tulla mi og sa at det er viktig å ta vare på denne flotte tiden og kose seg..

[Anonym bruker]

Ja, har det sånn............ Kom som en bombe 2mnd etter fødsel.... Fra den ene dagen til den andre... Har bedret seg litt nå, men ikke alle dager er like bra.....

 

Er en del svimmel og "press" i hodet i stressende og "tunge" perioder.. slitsomt. Har og fått en enorm frykt for å være alvorlig syk slik at jeg skal dø fra datteren min.... =(

[Anonym bruker]

jeg føler at jeg stanger hodet i veggen og bare gjør det samme hele tiden. men jeg har ikke vært inne på tanken om fødselsdepresjon. satser på at jeg bare er sliten. enn så lenge ihvertfall..

[Anonym bruker]

Takker for svar. Misforstå meg rett, men det er "godt" å høre at det er andre i samme situasjon. Jeg er også plaget med sterk hodepine/"press", og har det nesten daglig. Føler et press i panna og i tinningen, klarer ikke se opp. Er det sånn du har det også? Minstemann er snart elleve måneder, så egentlig skulle jeg vel tatt tak i dette for lenge siden, men man går jo alltid og håper at det skal gå over av seg selv. Har blitt værre og værre i det siste, så mannen mener jeg bør ta en tur til legen. Føler jeg har fått en skikkelig knekk, og det er ikke godt å vite at jeg går glipp av alt dette fantastiske fordi jeg ikke klarer å være glad...

 

HI

[Anonym bruker]

Til tider føler jeg meg helt kvalt..helt låst... Gleder meg mye med jenta vår og føler at jeg tar godt vare på henne. Men klarer nok ikke å ta så godt vare meg selv eller pappan. Har ikke overskudd. Gråter masse og lurer på når det skal bli bedre. Barnet vårt er 6mnd.

 

Føler at jeg fikk meg en på trynet da det hadde gått et par måneder. Er ganske kontrollfreak av natur og det ble en kjempeutfordring for meg å få et annet menneske som tok styringen over nesten alt, og som jeg ikke kunne ha full kontroll over. Jeg burde vel ha forutsett at jeg ville få disse følelsene, men, men..

 

Alle er jo superlykkelige når de får barn..

 

 

Har alltid tenkt at jeg ønker fler enn ett barn.. Nå vet jeg virkelig ikke! Tror ikke jeg har det som trengs jeg; til både å ta godt vare på barn og ha et godt liv selv også.

 

Ser at det er flere her idag som er gravid på nytt og har liten baby -og som GLEDER seg over det! Jeg beundrer dere!

 

 

 

[mamma_74]

Jeg skjønner du har det vondt nå. Du skal vite at det er mange der ute som har det likt som deg, du er ikke alene. Og det er hjelp å få. Om du bor i Oslo, finnes det et senter som heter ISIS du kan henvende deg til. Jeg var der i svangerskapet, de første månedene var veldig tøffe for meg. Det føltes veldig likt det du beskriver nå. Jeg ville ikke være gravid, selv om det var planlagt, jeg ville ikke være sammen mannen min, som jeg elsker høyere enn noen, alt var vondt og jeg hadde masse angst. På ISIS fikk jeg kjempefin hjelp, gikk til masse samtaler under svangerskapet. Og det hjalp. Jeg var veldig redd jeg skulle få en skikkelig depresjon etter fødsel, slik du har nå, men det fikk jeg ikke. Heldigvis. Men jeg vet allikevel godt hvordan det er å være skikkelig deprimert.

 

Du trenger hvile. Har du en mann som kan sykemeldes fra jobb? Evt kan du sykemeldes og han ta over permisjonen for en periode.

 

Her finner du henvisningsskjema til ISIS:

 

http://www.barne-og-familieetaten.oslo.kommune.no/article893-367.html

 

Legen din kan henvise deg dit.

 

Bor du et annet sted enn Oslo, kan jeg hjelpe deg å finne frem en link til tilsvarende tilbud i din kommune.

 

Du trenger hjelp, søte deg, og det er ingen skam. Og det kommer til å ordne seg. Tro meg. Dette er bare kroppen din som tuller med deg. Men du trenger hvile, tid og litt hjelp.

 

 

[Anonym bruker]

ikke jeg som var HI da.. jeg bare hang meg på jeg -siste anonym.

 

[mamma_74]

Hei anonym 2:-)

 

 

Det er klart du kan ta vare på både deg selv, mann og barn:-) Sikkert opptil flere barn, også. Alle er ikke lykkelige når de får barn. Mange har det som dere. Det er ikke uvanlig. Jeg vil gi de samme rådene til deg, som jeg gav til HI. Det er hjelp å få. Du trenger ikke gå og ha det slik. Det er utrolig vondt og ingen fortjener det:-)

 

Jeg kan være litt kontrollfrik selv, og får mine hysteriske anfall av og til. Nesten litt klaustrofobi. Da er det viktig å få 5 min for seg selv. Også må man slakke litt på kravene til seg selv. Det er lett å si, men ikke så lett å gjøre. Men det går med litt trening. Blant annet gidder jeg ikke være med på alt som skjer, hverken av babyaktiviteter eller andre sosiale ting. Jeg skulle bli en supermamma som var med på alt. Det smiler jeg litt av nå på gode dager. På dårlige dager er jeg frustrert fordi jeg ikke får det til. Jeg skulle se fresh og fin ut på hippe kaféer. Ofte gidder jeg ikke en gang å gå ut, sitter hjemme uten sminke i joggebuksa og synes det er helt herlig. Noen ganger orker jeg faktisk å stæsje meg opp og gå på kaffebar, men da tenker jeg ofte at jeg tror jommen tulla hadde det bedre hjemme.

 

Du sier du ikke klarer å ta deg av mannen din. Jeg synes han skal ta seg av deg en stund. Så kan du ta deg av ham når du får overskudd. Å være i et parforhold er å gi og ta. Nå er det han som må gi litt en liten periode. Din tid kommer, tro meg:-)

 

Det kommer til å ordne seg:-) Jeg vet det. Det har ordnet seg for meg, gang på gang. Kræsjene mine blir lettere å takle for hver gang:-) Men det er veldig lurt å søke hjelp.

 

Klem til dere begge:-)

 

[Anonym bruker]

Takk, takk, søte, søte mamma_74

 

 

 

Anonym 2;)

[mamma_74]

Det er du som er søt;-)

 

Det ordner seg! Jeg vet.

 

Barnet ditt har en fin mamma:-) Og mannen din en fin kjæreste.