Hva skal jeg gjøre???

[Anonym bruker]

Vil ikke ha med mannen min på fødselen. Jeg takler ikke smerte i det hele tatt og blir veldig aggressiv, han blir såret og fornærmet hvis jeg snakker hardt til han, og han gjør generellt alt feil hvis jeg har vondt. (stryker meg på kinnet, snakker 'babyspråk' o.l. som jeg har sagt at jeg hater) (og da ble han selvfølgelig såret...)

Jeg vet at han kommer til å bli lei seg og furten hvis jeg ymter frempå at det kanskje er lurest hvis han ikke er der mens det står på, men tror rett og slett ikke forholdet (eller han) kommer til å overleve at vi to er i samme rom når jeg føder.

Vurderer å snike meg avgårde til sykehuset uten å si noe når det er igang, og heller ringe når det er overstått.. Skjønner jo at det er 'galskap', men hva skal jeg gjøre???

[Gjest]

ikke lett det der

du kam jo hvertfall ha med deg en i tillegg..og så ber du den personen "overkjøre han" liksom ehe....???

[Gjest]

på en "fin måte"

 

kanskj edårlig forslag,..:/

[Gjest]

i hvertfall forbered han godt på at du kommer til å si masse stygge ting...osv..

[Bratsj]

Synes du bør prate med ham om det, forklare hvor dramatisk og voldsomt det egentlig er - og hvordan det føles for deg.

Kanskje du kan få jordmor til å snakke med ham på forhånd også, taham med på en kontroll ?

Synes det viktigste er at du har en god og avslappet følelse under fødselen, du skal slippe å bekymre deg for HAM iallefall.

Mange menn burde ikke være med på fødsler, tror jeg - men alle føler nok at det er forventet av dem og at de "må" være mannfolk nok, selv om de føler det er både fælt og ekkelt og ikke minst føler seg dumme og uttafor.

Det er ikke mulig for dere å gå et fødselsforberedende kurs sammen da ?

Slik at han kan lære hvordan håndtere deg når det stormer som verst ?

Hvis ikke noe av dette går, ville jeg snakket med jordmor når dere kommer inn på føden, forklart henne eller ham situasjonen og så sendt mannen ut på gangen når du ikke orker mer, da har du jordmors støtte i det.

Det er viktig at DU får konsentrert deg om det som skjer.

Men hvem vet, kanskje han virkelig viser seg å være en støtte for deg og faktisk vokser med situasjonen ?

 

 

[Blinkimom]

Råder deg til å være åpen mot han. Fortell han akkurat hva du føler. Kanskje han forstår og er enig i at han kan vente ute... Eller så kan han i hvert fall få vite hva du vil / ikke vil at han skal gjøre under fødselen, dersom han skal være tilstede.

Det viktigste er at du er kofortabel med situasjonen.

Tror faktisk at enkelte mannfolk kan bli litt lettet over å få slippe å være tilstede også... Det er liksom blitt en selvfølge at de skal være der nå de siste åra, men det kan være tøfft for dem også... Snakket litt med noen kamerater om det for ikke lenge siden...

 

Men uansett; tror nok han vil tilgi deg det meste når han får den lille bylten i armene

[Hemmeline]

Jeg er heller ikke så god til å takle smerter, og kan tenke meg at jeg kommer til å si mye stygt under fødsel. Jeg har nå pratet med mannen min om dette, slik at han er forberedt. Har også pratet med han at kanskje jeg ikke orker å ha han der helel tiden og at han da kan bli kastet ut...men at han bare må være rett utenfor døren sånn at han kan komme inn til meg fort igjen hvis jeg trenger han. Vi har pratet om at dette må han bare tåle, og ikke bli hårsår om jeg sier aldri så mye stygt til han eller kaster han ut...og han har kjempeforståelse for dette:) heldigvis:) Han kjenner meg jo godt da:)

Mannen min har også spurt meg hvordan han kan hjelpe meg best mulig, men det vet jeg faktisk ikke (siden dette er første gang)... men vi har ihvertfall forberedt oss på dette (siden jeg gruer meg endel)...

Men innerst inne så regner jeg med at når det kommer til stykke vil jeg oppleve mannen min som en kjempestøtte...og at dette ikke kommer til å bli så stort problem...men uansett godt å være forberedt synes nå jeg!

 

Tror nok jeg ville tatt en prat med han hvis jeg var deg sånn at dere får klargjort endel ting.

[snøbaby]

Si det som det er. Forbered han på det verste.

 

Jeg var sikker på at jeg kom til å bli kjempesint og ekkel i kjeften sist gang...men reagerte overhode ikke slik. Vi hadde snakket om det på forhand da.

 

Kunne aldri tenkt meg å være der uten han...han var til utrolig god hjelp og støtte....