Lille jenta mi har kommet til verden!

[Gjest]

Nå har jeg kommet hjem fra føden med verdens vakreste lille jente - Nadine!!!

 

Hun ligger i vogga si og holder på å våkne, for jeg kan høre at hun knirker og smatter, men hver gang jeg går bort for å se på henne, sover hun som en stein! Hun er så søt:-)

 

Hun ble født torsag 2.11 klokka 6.53. Vekt 3630 g, lengde 51 og hodeomkrets 34.

 

Her er min fødselshistorie:

1.11 sa mannen min til meg: I morra føder du! Jeg bare vet det. Jeg var ikke så sikker i min sak, men tenkte som så at jeg håper han har rett!!!

 

Vi har hatt 2.11 som favorittdato av tre grunner: Ingen andre i familien har bursdag da (mange som har bursdag nå), det er dagen mellom menstermin(1.11) og ultralydtermin(3.11) og sist men ikke minst: det er jo aan i elvete! Tenk å ha en søt liten prinsesse som svarer det når gamle damer spør når hun har bursdag!!! Hihi, jeg gleder meg :-D

 

Mannen min jobbet kveldsskift den onsdagen, så han skulle komme hjem rundt 11 på kvelden. Og da han dro var han fortsatt hellig overbevist om at han kom til å komme hjem i kvelden og snu i døra med meg i fødsel. Jeg lo litt inni meg av at det går ann å bli så rar, for jeg hadde jo ikke et eneste tegn på at noe var på gang!

 

Utover dagen hadde jeg endel kraftige kynnere - sånn at jeg ble litt svimmel og kjente at det skikkelig tok tak. Noen var litt vonde og. Det var ikke noe rytme på de, og jeg har vært plaget med maserier de siste tre ukene - vært inne på føden og blitt sendt hjem, så jeg tok det helt med ro jeg! For jeg visste at det skulle gjøre skikkelig vondt før jeg gadd å dra noe sted!!!

 

Så kom han hjem da, mannen min. Og ble sikkert litt skuffa... Så vi snakket om å prøve å sette fødselen i gang - gå en lang tur, men ombestemte oss og fant ut at ting skjer når det skjer - og da skjedde det!!!!

 

En skikkelig vond ri! Det føltes ut som om noen hadde sprøytet vepsegift hele veien rundt nedre del magen og korsryggen. Og den varte et minutt! Jeg sa til mannen min at om det kommer flere sånne så må vi dra - er det ikke noe på gang må jeg i det minste ha noe smertestillende!

 

To til kom på under ti minutter, vi gadd ikke engang ta tiden - det var ikke lenger noe tvil. Så vi ringte føden, og dro.

 

Tenk så undervurdert farsinstinktet er! Han visste det han, at jenta hans var på vei ut til oss.

 

Jeg ble tatt rett inn til fødestue av en jordmor som var dansk, og hun sjekket meg for åpning - og hold deg fast - jeg hadde 7 - 8 cm!!! Jeg kom dit i overgangsstadiet! Jordmor sa at jeg hadde vært flink som hadde holdt meg hjemme så lenge :-)

 

Så gikk tiden med rier, og jeg skal ikke lyve, jeg hadde det utrolig vondt. Men smerter er jo så individuelt. Vi prøvde å stille smertene med varmefalsker foran og bak og kalde kluter. Det hjalp veldig - uten var i alle fall helt uutholdelig!!! Jordmor satt akupunktur, men det hjalp ingenting. Til slutt prøvde jeg lystgass - men på mitt sykehus er den bare 10 % fordi de ikke har god nok utlufting, så det hjalp heller ingenting! Jeg grein etter epidural, for jeg trodde jeg skulle dø - at dette aldri kom til å gå, men da var jeg 8-9 cm, så det var nok litt forseint ja...

 

Mannen min løp med kalde kluter, kaldt vann og varmeflasker. Men jeg taklet ikke massasje eller at noen tok på meg, så han følte seg nok litt hjelpesløs, stakkars. Og jeg orket ikke snakke, så vi utviklet et tegnespråk hvor jeg foralte han hva jeg trengte, hehe.

 

Jordmor prøvde å få meg til å ta meg sammen, for jeg hadde gitt opp håpet, men hun var som sagt dansk - og skravla hennes hadde gått siden vi kom inn, og hun hadde en veldig rar dialekt - litt som skånsk eller sognemål - vanskelig for andre å forstå. Hun var egentlig ganske irriterende, men staut - det var tak i henne, og det trengte jeg veldig. En kraftkvinne.

 

Vannet hadde fortsatt ikke gått, så vi bestemte oss for å ta det. Men når jordmor stakk fingrene opp for å sjekke gjorde det så vondt at jeg skreik og nektet henne å gjøre det, også hadde jeg lest i fødselshistorier her at riene blir værre når vannet går... Så jeg ville heller vente.

 

Etter en liten time hadde jeg kommet meg ovenpå igjen ved hjelp av pusteteknikk og positiv tenking. Så da var det på tide å ta vannet. Å, det var så deilig! Det lettet på trykket og tok meg fort til pressriene. Fra første pressrie tok det meg ti minutter å få ut jenta mi. Jeg pressa alt jeg kunne - tror jeg sprakk en tann :-) Det var fryktelig vondt fremdeles, men jeg kunne i alle fall jobbe med kreftene. Jeg skreik og brølte så høyt at jeg må ha vekket hele barselavdelinga! Og mannen min stakkars, følte at han kunne hjelpe til med å holde meg i hånda og heie meg til mål!

 

Ut kom jenta vår i en kjempe fart, og vi måtte ikke vente lenge på å få høre henne gråte. Hun ble lagt opp på mammas mage, og pappa gråt mens han klippet navlestrengen. Hun hadde langt brunt hår og koboltblå øyne. Så nydelig!!!! Hun fant fort frem til puppen - det var en helt fantastisk følelse. Alle smerter og slit var glemt, jeg ville gjort det hele igjen med en gang hadde jeg måttet det.

 

Alt i alt var det en veldig flott fødsel: Ingen komplikasjoner. Den varte ikke lenge, jeg var på sykehuset i litt over 6 timer bare før hun kom ut, og jeg måtte ikke sy et eneste sting. Den var intens, men kort - og jeg er utrolig fornøyd og skal ha flere barn! Jordmor sa at det var et prakteksempel av en fødsel, at den skulle vært filmet:-)

 

Det er seks dager siden prinsessen vår kom til verden, og jeg elsker henne så høyt at det gjør vondt i hele kroppen. Jeg er så heldig! Hun er helt perfekt fra topp til tå og så utrolig snill! Og vakker, og ja alt som er fint og flott - det er hun!!! Jeg kan sitte og se på henne inn i evigheten! Hun har pappans hårfeste på en prikk! Øynene og haka er pappas, også har hun min munn!

 

Lykke til alle dere som snart skal føde! Det er virkelig den sterkeste opplevelsen noen sinne.

[Hemmeline]

Gratulerer så mye med jenta di:)

[Gjest]

Jeg forstår ikke hva du mente med "aan i elvete". Hva mener du med det da??

[Gjest]

Enda en gang leser jeg om en som har hatt slike smerter at ho trodde ho skulle dø, og enda en som har brølt og skreket noe forferdelig. Jeg har begge gangene jeg har vært så vettskremt for fødselsmertene at jeg på forhånd har bestilt epidural. Jeg har hatt skriftlig ønske i journalen min om at jeg skulle få epidural tidlig i fødselen. Jeg har fått ønsket mitt ettergitt begge gangene, så jeg har reist tidlig i fødselen til sykehuset og fått satt epidural ved 3-4 cm åpning. Så jeg har blitt spart for sånne grusomme smerter, og dødskampsfølelse. Jeg har også født uten å behøve å brøle og skrike.

 

For meg har det vært en skrekkforestilling å skulle gjennomgå smerter så intense at jeg tror jeg skal dø. Jeg vil ikke utsette meg for å få så grusomme smerter at jeg tror jeg skal dø, derfor bønnfalt jeg sykehuset på forhånd at de måtte love meg epidural tidlig i fødselen. Gudskjelov så fikk jeg viljen min begge gangene. Så jeg kan fortelle at jeg har født to ganger uten å ha hatt så vondt at jeg trodde jeg skulle dø. Jeg syns det uhyrlig jævlig at barna dine skal påføre deg sånne grusomme smerter at du tror du skal dø, jeg nekter i alle fall å føde med grusomme smerter! Hva syns du om det?

[Gjest]

Hva syns du om at jeg ikke har tort å lide i fødsel og at jeg har vært livredd for å skulle hyle og skrike som et monster? Jeg syns alltid at det har sett så jævlig ut når jeg har sett fødsel på film, når jeg har sett de som brøler og skriker noe vanvittig. Da har jeg tenkt at jeg håper inderlig jeg aldri kommer i den situasjonen at jeg får så vondt i fødsel at jeg må brøle så fælt. Jeg tør ikke å lide, og jeg vil ikke ligge å brøle som et groteskt monster!!!!!!!!!!

[Anonym bruker]

Vet du, jeg blir oppgitt av alle dine hysteriske og paranoide innlegg jeg, nøffemor. Jeg syns så tydelig at de gjennomlyser stoooooore problemer, og det syns jeg virkelig du må gjøre noe med. Ikke for å være ekkel, men kjære deg - oppsøk hjelp!! Syns det virker som at du har fått det egentlig, du har jo hatt fine fødsler, med epidural. Så hvorfor gå så hardt ut hver gang noen skriver slik som HI her? De har vel like rett til å velge å føde i smerte, som du uten smerte?? Du bør tenke deg litt om, for alle ønsker ulikt. Ikke alle er like redde for å ikke oppføre seg "perfekte" til enhver tid, noen syns det er naturlig dette med smerte. Ja, noen syns det er ok å revne og sy, til og med ønsker noen å bli klippet opp for å slippe å revne. Og andre brøler ut, eller hyler sine værste primalskrik for å få ut smerten. Jeg tenker også, forstå det den som kan, jeg ville heller ikke ha valgt det. Men likevel respekterer jeg de andres valg, og gidder ikke å legge inn slike hissige og kritiske innlegg som du. Jeg kan selv fortelle om valg av tidlig epidural, og stor angst for mye av det du beskriver - men det er MEG! Ikke de andre som er så "tøffe" at de velger å gjøre det jeg aldri ville ha valgt. Poenget mitt er at nå er det på tide at du bare må innse at vi alle ikke er like, og at du nøffemor står for dine valg - og andre for sine!

[Gjest]

Det som gjør så inntrykk på meg er de som forteller at de har hatt så vondt i fødsel at de trodde de skulle dø. Jeg syns det er fælt å høre det, og jeg syns så inderlig synd på de som har opplevd fødselene sine som nærdødenopplevelser. At søte små babyer, barn som er det kjæreste du har i livet, skal ha påført mammaene sine sånne grusomme smerter at de trodde de skulle dø, det syns jeg bare i mitt naive sinn er fælt å høre og fælt å tenke på.

[Gjest]

Åh, så HERLEG!!!! No gler eg meg til å føde sjølv!!

Kos deg med den vesle, herlege jenta di!