På fredag har jeg bedt om et møte med sjefen min for å fortelle

[Maddemor-1 gutt+1 jente:)]

at jeg er gravid, at det er et risikosvangerskap og at jeg derfor mest ss ikke kommer tilbake på jobb på enda en stund...

Kjenner at jeg gruer meg litt fordi jeg har tenkt å fortelle henne hele historien min om ufrivillig barnløshet og veien vi har gått for å komme dit vi er i dag. Sjefen min aner virkelig ingenting om at vi har prøvd å få barn engang. Er veldig følsom for tiden og vet at jeg kommer til å grine under møtet. Jeg er jo så lykkelig, men redd......

 

I tillegg er jeg redd for at sjefen min føler at jeg ikke har vært helt ærlig siden jeg startet i ny jobb i høst (men det var like før jeg ble gravid da)

Jeg visste jo ikke hvor lang tid det ville ta før vi ble gravide og kunne ikke legge hele karierren i grus fordi vi prøvde å få barn....

Vi prøvde jo tross alt i 18 mnd før det klaffet!

 

Så nå går jeg og er spent på hvordan reaksjonen blir på jobb.... Jeg vet at jeg er dypt savnet der for tiden og det er vel derfor ikke en hyggelig nyhet for firmaet sin del, men tror nok sjefen min sikkert blir glad på mine vegne. Sjefen min har heller ikke barn selv og er vel egentlig godt voksen hvis hun har tenkt å begynne nå (36 år).... Tror ikke hun ønsker seg barn jeg og derfor er jeg litt redd for reaksjonen eller forståelsen jeg kommer til å få...

 

[Anonym bruker]

Kanskje hun også sliter med å blir gravid - hva vet vel du om det???

[Maddemor-1 gutt+1 jente:)]

Vel, jeg vet faktisk at hun ikke har prøvd lenge i så fall. Vi hadde en lang samtale om det å få barn og når det passer osv her i vår og da fortalte hun at mannen hennes gjerne vil ha flere barn (han har barn fra før), men at hun aldri følte at det passet å bli gravid...

Men det klart; det er mulig de har prøvd noen mnd nå for alt jeg vet.

 

Men uansett da; jeg skrev egentlig innlegget mitt for å fortelle at det er med mange blandede følelser jeg skal ta den praten med sjefen min. Som du sikkert leste så tror jeg jo at sjefen min blir glad på mine vegne, men for firmaet sin del så er det ikke fullt så hyggelig.

 

Mente ikke å tråkke noen på tærne her hvis det var det som skjedde.... Ville bare fortelle at jeg er veldig spent jeg da. Men beklager hvis det ble for sterk kost for noen...

Som sliter selv, så vet jeg faktisk litt om hvilke følelser som raser gjennom kroppen når noen forteller at de er gravide og nei; det er ikke alltid like lett å høre at andre lykkes. Selv om jeg ikke tror at sjefen er en sliter, så vil jeg likevel fortelle om min sliterperiode for i det minste å forklare henne hvorfor jeg ikke kommer tilbake på jobb på en stund!

 

æsj... nå blir jeg hormonell her jeg sitter og det hadde jeg egentlig ikke noe lyst til nå. Irriterer meg når folk ikke tør provosere litt uten nick heller....

[lioevr- Verdens lykkeligste]

Det går nok kjempebra.

Bare fortell alt helt ærlig og vær åpen.

Hun er kvinne, og kommer heeelt sikkert til å forstå

 

Lykke til

*skal tenke på deg*

[Anonym bruker]

Vel Maddemor - du bør nok puste gjennom nesa noen ganger før du prater med sjefen din. Høres ganske "homonell" ut om dagen (er det ikke deilig å kunne skylde på det??!)

 

Du vet INGEN ting om sjefen din sliter eller ikke. Mulig du er en åpen person som har fortalt til alt & alle at dere har streva lenge for å bli gravid, men alle er ikke som deg vet du... Synes du skal gå forsiktig fram og ikke øse ut av deg hvilket riskosvangerskap du er i. Du er jo tross alt gravod, og hvsi hun er en sliter er dte sårt nok!

 

Faktisk så har ikke sjefen din noe med dette i det hele tatt. Hvis du har sykemelding (det regner jeg med at du har?!) så er det nok å levere den. Ingen sjef har rett til å legge seg i hvorfor du ikke er på jobb så lenge du har legens dokumentasjon på det!

[Gjest]

Sjefen har vel ikke noe med det, men av og til er det godt at h*n vet om det. Sjefen slipper å uroe seg for om det er alvorlig sykdom, kan bidra til å legge til rette for kanskje redusert arbeid dersom kroppen etter hvert tillater dette. Skulle du komme tilbake til jobb etterhvert er det også greit at noen på arbeidsplassen vet at en er gravid i tilfelle noe skulle skje, som at man besvimer pga blodtrykket eller andre ting som plutselig kan oppstå.

 

Jeg er så kort på veg at jeg ikke har fortalt det til andre enn mannen min enda, men hadde syns det var ok at sjefen visste det, så møter man en annen type forståelse.

 

Synes og det er greit for sjefen å vite at det er et risikosvangerskap, da det forklarer sykemeldinger og legger til rette for særskilte løsninger der det skulle være nødvendig. Du trenger ikke å utdype særlig hva det går ut på, men forklar at du vil trenge ekstra oppfølging fra lege/sykehus fremover.

 

Lykke til med å fortelle! Gleder meg til jeg endelig kan få sagt det til min sjef!

 

 

[Maddemor-1 gutt+1 jente:)]

Tusen takk Tingeling:)

Du har tydeligvis skjønt hva jeg mente med innlegget mitt:)

Vet jo at jeg ikke skylder sjefen noen forklaringer, men synes det er greit å forklare henne hvorfor ting er slik de er og hvorfor jeg er sykemeldt. På en sykemelding skal faktisk legen krysse av om den gjelder graviditet, så den kan jeg nok ikke lure meg unna. Man er jo ikke syk fordi om man er gravid, men i mitt tilfelle så kreves det at jeg er i ro hjemme en stund for at svangerskapet skal gå bra.

Det er lett å bli uglesett for at man er sykemeldt pga en gravitidet og det er derfor jeg vil forklare meg litt for sjefen for å unngå det. Er jo mye letter å komme tilbake i jobb igjen når sjefen også vet om situasjonen.

Jeg har en jobb som er utrolig stressende med mye reising, arrangementer på kveldstid, samt helgearbeid i tillegg til den vanlige 8-16 dagen. DERFOR vil jeg forklare hvorfor jeg ikke kan utføre jobben min akkurat nå.... og at jeg mest sannsynlig kommer til å ha behov for en tilrettelagt arbeidshverdag når jeg kommer tilbake igjen.

 

Det er dessuten slik at det er stort press på de andre der nå og siden jeg er såå usikker på min egen fremtid i firmaet er det kanskje fair ovenfor de andre og snart få ansatt en vikar istedet for at de skal gå og vente på meg som er så usikker for tiden.....

[Anonym bruker]

Helt greit for meg om du forteller det, men det jeg reagerer på er at du skriver: "Sjefen min har heller ikke barn selv og er vel egentlig godt voksen hvis hun har tenkt å begynne nå (36 år)...."

 

Og da lurer jeg på: Hvem er du som kan fortelle andre når det passer seg å få barn???

[Maddemor-1 gutt+1 jente:)]

uffameg da har du misforstått meg. Det var jo ikke meningen da. Jeg legger meg ikke bort i når folk velger å få barn i det hele tatt. jeg er selv godt voksen for å være førstegangsfødende, men det jeg mente var jo at siden jeg da er av den oppfatning at det ikke har vært særlig aktuelt for henne å få barn tidligere, så er det jo noe med den biologiske klokka som jeg er redd kan gå fort for henne dersom hun prøver nå da. Grunnen til at jeg tenker på det er at jeg selv har vært en sliter og dersom hun prøver å få barn nå så håper jeg i alle fall at hun slipper å gå gjennom det samme som jeg måtte for å komme dit jeg er i dag. det unner jeg ikke min værste fiende engang.

 

var ikke meningen å sitte her å bestemme over andres liv på noen som helst måte. Dersom jeg har fornærmet noen i mine klønete uttalelser så ber jeg om unnskyldning for det.

[Valentines]

 

Hehe.. jeg syns anonym er ganske drøy som påstår at DU er den hormonelle her Maddemor! Du må heve deg over slike innlegg.

 

Jeg synes du skal fortelle sjefen din hele historien hvis du føler for det. Om sjefen din sliter eller ikke, er ikke akkurat ditt problem. Og jeg kan ikke akkurat se at det skal ha NOE som helst med saken å gjøre. Tipper at sjefen din setter pris på at du er ærlig!

 

Jeg har lest en del av de tidligere innleggene dine og vet at dette er en etterlengtet spire for deg. Lykke til!

[Anonym bruker]

hun anonyme er sikkert sur fordi hu ikke kanselv få barn!!

[Anonym bruker]

Nei, men jeg synes det er frekt å antyde at det er for sent å tenke på barn når man er 36 år. For mange er det naturlig å vente til man er voksen med å stifte familie. Men i fjrotis-klubben her inne er det visst liten forståelse for det...

 

Takk Maddemor!

[Valentines]

 

Hvis du er så voksen anonym.. Hvorfor signerer du ikke med nick da?

[Rose -3. troll i 2012]

for alt du vet kan den "det passer ikke" historien være en dekkhistorie...

 

Lykke til iallfall når du forteller nyheten

 

Kan jeg spørre hvorfor det er et risikosvangeskap?

 

uansett, fortell hva som ble utfallet av møtet........

[AnTiLoPeSvIn]

altså jeg er faktisk enig med at 36 er begynner å dra på åra jeg! sier ikke 36 er gammmel men BEGYNNER å bli. og det er MIIIIIIIIIIN mening,

[Maddemor-1 gutt+1 jente:)]

uff det ble da mange meninger om det her da.

Nå er det faktisk sånn at jeg skriver ikke en påstand om andre (les min sjef) uten at jeg har litt grunnlag for det. Og skulle det nå vise seg at jeg tar feil og at hun også er en sliter; hva gjør det da at jeg forteller henne min historie? Kanskje gjør det at hun ser at det finnes flere av hennes sort og at hun faktisk er ganske normal hun også? For det ER normalt å slite litt.

 

Jeg kommer nå uansett til å fortelle henne min historie og NEI anonom; jeg forteller den ikke til gud og hvermann.

 

Når det gjelder hva som "feiler" meg så er det en stor skillevegg i livmor bl.a. som gjør at jeg er i fare for abort, setefødsel eller for tidlig fødsel. Jeg får veldig lett blødninger for tiden. Alt dette summa summarum gjør at legene vil at jeg skal holde meg i ro og at det kan bli sengeleie etterhvert......... Men; akkurat nå går det bra, men så har jeg da også vært i ro lenge nå pga armbrudd.

 

Tusen takk for støtten da jenter!

jeg er ikke redd for å ta en diskusjon her inne og er ikke redd for kritikk, men jeg skulle ønske at de som blir provosert og kommer med negative innlegg kunne tørre å signere med nick....

 

[*påveitilåbli4barnsmamma*]

Hei vennen, jeg vet hva du snakker om når det gjelder risikosvangerskap, da jeg hadde prøverør selv i september og fikk satt inn 2 egg. Er nå gravid med tvillinger, der den ene er i ferd med å dø pga av et syndrom. Legen kaller dette et risikosvangerskap, og at jeg ikke kan jobbe med fare for abort på begge to. Resten av historien finner dere på ass. befr. Det er helt supert å være ærlig med jobben i en slik situasjon, med tanke på all oppfølging og fravær som medfører. En annen ting som ikke anonym har fått med seg her, er at arbeidsgiver kan søke trygdekontoret om refusjon for alle utlegg så lenge det er graviditet man er sykmeldt for. Det har jeg bedt sjefen min om, og hun ble superglad for den informasjonen. Det er en liten bedrift jeg jobber for, som akkurat er nystarta, og kapitalen er ikke så høy for tiden, og da slipper hun i hvertfall den utgiften for meg, så lenge jeg har vært sykmeldt i etappevis. STÅ PÅ Maddemor med etterlengtet spire. Ærlighet varer lengst, og viser at du ikke holder tilbake noe informasjon... Lykke til videre med svangerskapet. Stor klem