Panikkfølelse!!

[LilleVakreAnna]

Jeg er litt ny og litt gammel her inne, har lest mye og stilt noen spørsmål for lenge sida.

Har hatt ei pause herfra nå, for vi har prøvd å fokusere mindre på prøvinga ei stund. Syns egentlig det gikk bra, hatt masse å gjøre på jobb og fritid ellers, men så merker jeg at nå kommer mensen snikende... har begynt å spotte i dag.

Har nå prøvd i 10 mnd. Vært gjennom alt fra å tro at dette lykkes vi med etter 2-3 forsøk, til jaja-vi-får-se-hva-som-skjer, til å grine i 2 timer når mensen kommer, til det jeg opplever nå; jeg får en skikkelig panikkfølelse!!!!

Jeg orker ikke en ny pp, med håp og optimisme, men ikke håpe FOR mye, ikke fokusere for mye på el, men likevel holde sånn noenlunde tellinga med dagene.... ÅÅHHH!!!

Jeg takler ikke det her mer!!!!!!!!!!!!!!!!!

Har time hos lege neste uke, for noe annet, så jeg hadde egentlig bestemt meg for å ta opp dette med prøving da også, men er bre livredd for å ikke bli tatt seriøst -dessuten orker jeg ikke å vente til da, slik jeg føler det nå.

Jeg klarer ikke konsentrere meg om jobb eller noe!!

Hva i all verden skal jeg gjøre???

[babygullz <3 vilde]

skjønner deg godt! er i samme situasjon..bare i 8pp.

jeg fungerer ikke i d hele tatt!

eneste jeg går å tenker på er ikm, el, baby... blir "sjalu" når jeg jeg ser andre med fine gravid mager, triller tur m barnevogn, koser seg med di små, krangler md dem i butikken når di vil ha sjokolade, hehe..huff. blir helt i fra mg.

og d stikker langt inni hjertet når man ser at andre får d til...

stadig vekk er d nye gravide her i bygda..men jeg er aldri en av dem...=(

 

men jeg vill ikke gi opp enda! og d må ikke du heller!!!!!!

en tur til bahamas med avslapning fra skole/jobb/vinter og kulde hadde nok vært bra...bare pleie kjærligheten og PRØVE å tenke på andre ting.. men så er d jo d å ha råd til å ta en slik tur.

 

jeg avr hos legen på gu, og hun sa d så normalt ut..men hun hadde ikke tid til å snakke med meg eller no som helst som fikk mg til å føle mg bedre. så jg følte mg ikke helt seriøst tatt jeg da.

 

men dette var min nye fastlege etter at jg flyttet...tror nok den andre fastlegen min hadde tatt meg mer seriøst og vært litt mer behjelpelig...¨

 

jeg kan ikke gi dg noen gode råd, om hvordan du skal takle dette her..men d er bra om du har en samboer som kan støtte deg...mannfolk skjønner ikke problemet og alle følelsene som svirrer rundt i oss..men jeg tror nok at han tar seg tid til å lytte å trøste dg om du sier ifra hvordan du føler d..og d tror jg nok vil hjelpe dg.=) håper ijallefall d .=)

 

håper du blir gravid snart da=)

 

lykke til

 

 

 

 

[jubelen]

Hei

Selv om jeg er ny her inne, fikk jeg så lyst til å svare deg. Vi ventet leeeenge før vi fikk nummer 2, så jeg kjenner meg igjen i det du skriver.

Frustrasjonen, fortvilelsen, panikken, tårene, stresset, håpet, søvnløshet osv osv. Lista er så uendelig lang.

MEN, der finnes trøst. Vi greide det til slutt vi, og her er jeg igjen. Klar til å prøve igjen. Med nytt mot og håp.

Min bror og svigerinne prøvde i 17 år, nå er de foreldre til 4! Min beste venninne og hennes mann forsøkte i flere år. In og ut av sykehus, prøver av alle slag. Fikk vite at kvaliteten var så dårlig at de ikke fikk prøverør engang. Så de reiste til Danmark da grensen er lavere der. Hun startet på hormonpiller, og når dagen for uttagning av egg kommer, er hun gravid! Med tvillinger!

Ikke gi opp! Ikke la panikken overta. Jeg vet det er lettere sagt enn gjort, men si til deg selv at "dette klarer vi" Pust rolig og lag en deilig middag for to med romantisk setting. Ikke la sex bli et must, men kos dere sammen.

Min bror sverger at alt gikk bedre når de egentlig hadde gitt opp. Da stresset la seg, ble de gravide med en gang.

Jeg ønsker dere lykke til og håper at den etterlengtede lille skatten snart melder seg!

[LilleVakreAnna]

Tusen takk for fine svar, dere er snille, dere!

Veit ikke om noen gidder å svare, emn jeg skriver litt til likevel...

 

Oppi all denne frustrasjonen krangler jeg nesten med mannen min om dagen. Han blir helt fortvila når jeg blir så lei meg hver gang det ikke går, og egentlig trur jeg han er minst like skuffa sjøl. Og han sier gang på gang; du MÅ prøve å ikke fokusere så mye på det

-MEN DET KLARER JEG JO IKKE!!!

Jeg gnåler bare om og om igjen; hvorfor skal det plutselig gå nå når det ikke har skjedd noe hittil?

Huff, stakkars snille mann:)

 

Men dere, kan ikke noen av dere bare si til meg at det ER faktisk en ganske liten andel av oss som aldri kan få barn?? Har bare mista trua, og kommer meg ikke ut av det sporet...

[Gjest]

det fins faktisk mennesker som ikke kan få\lage barn. men i dag regnes det som helt normalt å prøve i inntil et halvannet år har jeg hørt. når den tida har gått, kan dere gå til lege å få utredning og evt behandling. vi har venner som har gjort det, men det er en tøff prosess mht venting og håping. men i dag er de lykkelige foreldre til to!

jeg syns du skal våge å leve ut frustrasjonen din, finn et hemmelig sted i skogen og hyyyl så høyt du kan, vær sint og få det ut! det nytter ikke å legge lokk på ei kokende gryte med vann.

tenk på at det meste i livet går opp og ned, når du har fått rast litt fra deg, kanskje du klarer å legge det litt vekk. jeg har bevisst ikke gått inn på bim feks for å prøve å ha et normalt fokus. så tror jeg det er viktig å tenke over hver dag, det vi har nå, og som vi kan være glad for. mann for eks. si det til han!

lykke til