Kort lunte på storebror :-(

[motherO]

Hei, jeg er akkurat blitt mamma igjen til en jente. Har en gutt på 4 år fra før og merker til min fortvilelse at jeg har så kort lunte på han nå. Han har jo alltid vært den vakre, gode, nydelige gutten min - og nå kan han omtrent ikke gjøre noe før jeg blir irritert på han. Synes han snakker høyt, leker for voldsomt, støyer og spør/maser for mye og han får jo høre det også dessverre. Heldigvis er pappaen litt mer obs på han og tar seg av han mens jeg sitter med minsten ved puppen etc. En baby skal jo enten mates, stelles, bysses eller sove så det er ikke mye tid jeg har igjen innimellom synes jeg, og da er det godt å ta seg en matbit eller bla igjennom avisen også. Så storebror blir vel nedprioritert hos meg nå og det er så leit. Jeg prøver å ta meg sammen og snakke, kose og rose han når han gjør noe bra, men merker at jeg fortsatt har kort lunte. Håper dette kun er en periode mens vi innarbeider rutiner på minsten. Storebror er veldig opptatt av superhelter og leker deretter, dvs høylytt - samt elsker å løpe og snakke med høy stemme, noe han sikkert har fått lov til før - har ikke vært så oppmerksom på dette før nå som minsten skal prøve å sove. Storebror er jo en snill gutt egentlig, så jeg skammer meg veldig over å være så streng og sint hele tiden, men det er vanskelig å la være også. Noen som har noen gode råd til meg?? Noen som kjenner seg igjen? Eller er jeg bare en gretten mor... :-(

[nasse nøffen]

kjenner meg veldig igjen.. men min er åtte, så litt lettere å forklare hvorfor d er sånn...

 

her sagt hun får si til meg hvis hun synes jeg ikke tar meg "nok" av henne,,, prøv å forklare det for han kanskje, hvorfor det er sånn, at det går over, og at han kan si ifra hvis han trenger mamma litt mer..

 

hvis d er mulig, sett av litt tid til bare deg og han..

 

uansett, du er ikke alene, å det vil gå seg til ...

 

lykke til

[Gjest]

Om jeg kjenner meg igjen? JA!!!!!

Det fine er at dette går seg til ganske raskt. Vi hadde aldri brydd oss med om stemmvolumet var høyt inne, men plutselig ble det et kjempestort irritasjonsmoment. Vi innføret begrepet innestemme. Hun godtok det umiddelbart, det var tydelig at dette hadde hun lært i barnehagen. Selvsagt blir hun ivrig i blant og hyler og roper, men senker stemmen når vi ber henne om det.

Vi var veldig opptatt av at babyen skulle venne seg til lyder slik at vi storesøster slapp å måtte ta hensyn hele tiden, men skjønte snart at verden er ikke alltid slik som i boka. Baby våknet stadig av bråket.

Vi la det derfor til rette slik at babyen sov på eget rom (eller ute). Da kunne det løpes og lekes uten at det var nødvendig for meg å bli irritert.

De første par månedene skal de jo ha pupp i eninga, og da er det ikke lett å prioritere eldstemann. Men bare slå deg til ro med at sånn er det. La pappa leke med storebror i to måneder. Ikke stress med dårlig samvittighet fordi du ikke får prioritert ham så ofte.

Storebror mister ikke sitt gode forhold til mamma på to måneder!

Plutselig er babyen inne i bedre rutiner, spiser litt sjeldnere osv. Da kan pappa passe minsten og du kan prioritere storebror!

Det går seg til ganske kjapt!!

[Mamma'n t A & M + lille Emma]

Heisann.

Kan trøste deg med at du ikke er alene. Jeg kjenner meg meget godt igjen..føler at jeg har blitt en skikkelig gretten og sur mamma til sønnen min på 4 1/2 år. Minste jenta er snart 10 uker og jeg føler at jeg ikke har like mye tid til sønnen min lengre. Babyen krever så mye av min tid at gutten desverre i perioder blir nedprioritert.

Prøver å sette av litt tid hver dag til størstemann hvor bare vi to gjør noe sammen og det ser ut til å ha gjort situasjonene noe lettere for oss begge. Han er jo den søte snille gutten min som jeg er så utrolig glad i.

 

Husk på at en baby krever mye av tiden til mor og at det vil gå seg til etterhvert..så hold ut, det blir nok bedre!!

 

Klemz Monica