Har et så stort problem.. Plager meg veldig

[Anonym bruker]

Jeg fikk en gutt da jeg var 19 år. Ikke planlagt,men valgte å få barnet. Sammen med faren og alt.

 

Fikk en jente da jeg var 26. Planlagt, ikke med samme far.

 

Trodde at det å være mor var sånn som det føltes ovenfor gutten min. Er veldig glad i han, men ikke noe spesielt mors sinnsykt følelse som alle snakker om liksom...

 

Men så fikk jeg jenta mi og ble overveldet av en sånn morsfølelse som jeg aldri hadde kjent.. Helt overveldende og deilig sinnsykt. DER er følelsen folk snakker om..Veldig redd for hun!

 

Huff... Har så dårlig samvittighet. For det er fortsatt sånn.. Er skikkelig lei meg.. Nå er jeg blitt deprimerrt og tror det er en sammenheng med dette.. Stakkars gutten min... Jeg gjør det jeg kan for han og han merker det ikke. Fordi jeg viser det ikke i det hele tatt.

 

Men det gnager... For jeg føler fortsatt sånn nå... 10 mnd etter jenta er født.

Nå begynner jeg å gråte :-(

 

Hva kan jeg gjøre for å føle likt for barna mine??

 

Gjør dere det? Er dette unormalt?

 

Hjelp meg. Jeg kan ikke fortelle dette til noen!

 

Glemte å si at jeg koser og kysser og snuser og koooser med jenta mi når gutten ikke er der eller ser.

Gjorde ikke det da gutten var baby.. :-(

 

Jeg sier gutten min til han og kan kose han i håret noen ganger...

 

Kan det være alderen? Kan det ha noe å si? At jeg var så ung når jeg fikk han?

 

 

[Anonym bruker]

Dette høres veldig vanskelig ut. Jeg ville absolutt ha snakket med noen om dette. Hva me å snakke med legen? Han kan eventuelt henvise deg videre til en psykolog? Vet at i kommunen vår har de en psykriatisk sykepleier. Sjekk om de har det der du bor.

 

 

[Luckyme og vennen]

Jeg tror at det helt sikkert har noe med alderen å gjøre. Du er gjerne tryggere på deg selv nå enn da du var 19 år.

 

Jeg må si at jeg mange ganger har tenkt på dette når jeg ser unge mødre. Er de trygge nok på seg selv? Jeg vet at jeg selv ikke hadde vært mentalt klar for å få et barn når jeg var 19 år. Det betyr ikke at man skal angre på at man får barn som ung. Men jeg tror det er helt normalt å føle sånn som du. Selv må jeg innrømme at i en alder av 28 så kjører jeg berg og dal bane når det gjelder morsfølelsen. Hjelp tenker jeg av og til, kan jeg virkelig ha ansvar for dette barnet.... Er skummelt å få barn, særlig når man er så ung som du var. Du hadde et helt annet utgangspunkt da enn nå. Og det fører til at morsfølelsen føles annerledes.

 

Sikkert vanskelig å føle sånn, men jeg tror likevel at det er helt normalt. Høres i grunnen veldig logisk ut i mine ører. Det er forøvrig sikker lurt å snakke med en psykolog eller noe dersom du blir deprimert.

 

Lykke til, og jeg er sikker på at sønnen din kommer til å vokse opp til å bli en flott mann uansett. Dessuten er jo også barn forskjellige, noen er mer "kosete" enn andre.

 

 

[Anonym bruker]

Tror også dette har noe med at du var så ung da du fikk han, og at han ikke var planlagt. Du må ikke bebreide deg selv, men jeg tror også du behøver å snakke med noen om dette så du ikke blir deprimert.

 

Jeg ser litt av dette igjen i min farmors liv, min far ble også født da hun var 19, uten at det var planlagt. Senere tror jeg min far fikk en slags skyldfølelse fordi min farmor måtte gifte seg og leve et liv hun kanskje ikke ville valgt ellers. Det er jo ikke bra. Det jeg mener er at det er viktig at sønnen din ikke får vite om disse følelsene, det kan være veldig vondt. Tror derfor det er best at du får hjelp av en psykolog, eller kanskje bare moren din (hun vil holde dette hemmelig).

 

Hvordan er det når du er borte fra sønnen din, savner du han? Kanske du trenger litt tid for deg selv for å kjenne at følelsene er der? Det er jeg sikker på at de er, du har bare hatt det litt strevsomt fra du fikk han og har kanskje aldri hatt tid/overskudd til å bare kose deg med han slik du nå har det med datteren din.

 

Prøv å ta en dag eller noen timer bare sammen med sønnen din, gjør dette f.eks en gang i måneden. Da kan dere bare kose dere sammen og han vil sikkert elske å ha mammaen sin for seg selv. Kanskje det kan hjelpe deg?

 

Håper du får hjelp og mulighet til å finne frem følelsene dine, de er der helt sikkert. Lykke til.

[Anonym bruker]

Tusen takk for svar dere. H I her.

 

Jeg blir mer og mer overbevist om at det er alderen.... Jeg var ikke mentalt klar til å bli mamma. Selv om alle sa jeg var flink og jeg virket sånn, men inni hodet mitt var det ikke sånn. Men sønnen min skal aldri få vite det eller merke det!! Jeg er jo veldig glad i han, jeg savner bare den deilige morsfølelsen ovenfor han. Det er noe som mangler.. Og det har jeg så dårlig samvittighet for.

 

Du spør om jeg savner han.. Når han har vært borte i 3 uker hos faren sin i ferier er det godt å få han hjem.. Men jeg savner han ikke på samme måte som når jeg er borte fra jenta i bare en dag... Og jeg savner tilogmed bikkja vår den er borte en dag :-( Jeg er vant til at han (hunden) går oppå meg hele dagen og jeg tar meg veldig av han,

Men det at jeg ikke savner han på samme måte er vel fordi jeg er vant til at han er borte hos faren sin. Alt blir en vane.

 

Det å skulle snakke med noen..... Vet ikke om jeg klarer å si noe..Fortelle det til noen.. Skammen er for stor.... Jeg vet ikke hvordan jeg kan greie det!!!!!

[Anonym bruker]

Tror ikke det er så uvanlig å føle forskjellig i forhold til barna. Personligheten skal jo stemme overens også emllom mor og barn, og det er ikke alltid det er så god kjemi. Likevel er båndene til foreldrene like sterke, selv om følelesene kan være forskjellig. Tenk gjennom selv hvordan du føler forskjellig i forhold til din egen mor og far.

 

Jeg har selv en datter fra forrige ekteskap, og når jeg kjenner igjen trekk hos henne som ligner på farens trekk, kan jeg kjenne at jeg ikke liker det. Jeg får sselvfølgelig dårlig samvittighet for det, men følelsene kan en ikke styre. Jeg velger i stedet å gjøre andre ting sammen med henne, og jeg ser jo at hun er veldig glad i meg fordet.

[Anonym bruker]

Det er godt å se at det ikke bare er meg... Kanskje det ikke er så uvanlig?? Kanskje jeg bare må leve med at det er sånn..At den følelsen jeg vil ha ovenfor han ikke kommer? Så trist.. :-(

 

Han er så glad i meg gutten min og.. Veldig glad. Sier så mye pent til meg.

 

Jeg vil prøve å ikke tenke så mye på det lenger. Selv om det blir veldig vanskelig!

 

H I

[Anonym bruker]

Vil bare si at jeg har opplevd akkurat det samme, og tror nok helt klart at det er alderen, livserfaringer, tryggheten på seg selv og partneren og sikkert en del andre ting som spiller inn. Vondt å tenke på, for selv om den store morsfølelsen er der, er jeg jo utrolig glad i han på alle mulige måter og vil han alt vel her i livet. Og han fortjener så uendelig mye mer enn en mor som er mer glad i søskenen. Uff.....føler med deg.