Til medmor

[vimssa]

Hvordan er det egentlig å være medmor under graviditeten og når vidunderet er kommet? Står mye om far, men finner ingenting om medmor.

Hilsen oss

[❤lille stjerne❤]

Det lurer jeg også veldig på...? Hvis det blir baby her i huset så blir jeg den gravide. Og jeg tenker mye på hvordan det er for hun som ikke er gravid. Om hun føler seg "med" på det som skjer, eller på sidelinjen. Om hun tenker/føler at det blir like mye hennes barn. Om hun er redd for at hun ikke kommer til å bli like glad i barnet eller like viktig for barnet som den andre mammaen. Om hun føler at andre mennesker ser på henne som like mye mamma som fødemammaen (venner, barnehagepersonalet, helsestasjon etc).

Fortell fortell dere som har opplevd å bli medmor, vi vil gjerne høre erfaringer og tanker. Kanskje noen råd vi kan tenke på slik at andre medmødre får det lettere enn de som har gått veien før oss?

[Regnbuemor til 2]

Jeg skal få madammen til og svare på dette i morgen. Jeg har bare en liten historie jeg gjerne vil dele først:

 

Vi var på fødselsforberedende kurs ved forrige svangersskap, i regi av helsestasjonen. Tror det var fire kvelder. To felles kvelder, en tur til sykehuset for og bli kjent på føden. Og siste kvelden, den var delt slik at mor fikk foredrag og spørrerunde med jordmor, og far skulle få samtale med en eller annen mannsfigur som skulle preppe mennene til det som skulle skje. Altså et rom med gravide mager der intime detaljer ble delt, slik som : hvor stor kan en hemoride bli osv... mens i det andre rommet var det høy jakt faktor. Min kjære kone ble hjemme den kvelden for og si det slik! Hvor skulle liksom hun velge og gå???? Ja, ja. Vi ler av det nå da, men da var det litt "ubehaglig" på et vis.

[Regnbuemor til 2]

Hei, dette er kona til regnbuemor. Jeg fikk beskjed om å svare på noen spm som var kommet inn.

For det første så kan jeg huske veldig godt første gangen vi snakket om å få barn. Det var jeg som var pådriveren til dette.

Da det først skjedde at kona ble gravid kom det en haug med tanker i hodet sånn ca som de spm dere har. Gjennom hele svangerskapet var vi tett på hverandre hele tiden og hjalp hverandre med spm og svar. Første gangen fosteret sparket i magen var jeg der og fikk kjenne det. Det var da jeg kjente en varm følelse i min egen mage. Etter dette bare visste jeg. Vanskelig å forklare alt dette men følelsen bare vokste og vokste og med en gang jeg fikk se henne bare visste jeg at jeg ville gå gjennom ild og vann for henne. Høres sikkert klisjeaktig ut men det er faktisk sånn jeg føler det.

Så mitt svar til dere er ikke filosofer så mye på de tingene alt dette faller på plass av seg selv som tiden går. I dag ser vår datter på oss som like. Det er det samme om hun kommer til meg eller kona med skrubbsår på kneet. For hennes del syns hun vi blåser og trøster vi like bra.

 

Hilsen kona til

[vimssa]

Tusen takk for svar. Det var litt betryggende. Det er jo mange tanker som dukker opp nå da vi er så nærme å gå i gang med det som forhåpentligvis ender i graviditet. Har et lite spørsmål til bare. Hva kaller barnet den andre mammaen? Må man ha et "eget navn", eller vil mamma og mamma funke? Det er ingen av oss som synes det er naturlig med f.eks. mamma og mor (da mor i min familie er bestemor..), så vi er litt usikker på hvordan vi skal løse dette.

 

Hilsen kommende medmor

[Regnbuemor til 2]

Vi trodde vi skulle si mamma og mamsen, og har skrevet dette under bilder og greier fra den første tiden. Men lillejenta sa dadda! Så vi sier mamma og dadda. Mamma og mamma kanskje etterfulgt av navn fungerer helt sikkert like greit. La det komme litt av seg selv....