Da forlater jeg dere!

[*liten*spire*]

På mandag kom det egentlig som et stort sjokk at jeg var gravid, både for meg og kjæresten min. Det var så apsolutt uplanlagt, vi hadde bare vært ofesielt sammen i litt over 2 uker. Tanken på at jeg var gravid passet virkelig ikke inn for noen av oss, og jeg var kommet så langt som 7 uker på vei! Så første dagen var jeg veldig i tvil om hva jeg ville, fornuften sa at abort var lurt, men følelsene mine sa noe helt annen. Vi er unge, jeg er midt i læra og han er i millitæret, det passet rett og slett ikke inn. Han ville jeg skulle ta abort, men han sa han støttet meg uansett, for han skjønte jeg var i tvil.

Når jeg la meg den mandagen var jeg så utrolig lei meg, bare tanken på at jeg kanskje skulle ta abort passet virkelig ikke inn. Så beslutningen min ble til at jeg skulle beholdet barnet. Det var det som ville blitt det riktige for meg. Selv om det overhode ikke passet inn i mine planer, så viste jeg innerst inne at det ville jeg klare:) Alle rundt meg støttet meg fult på det, og jeg ble var så utrolig glad, glad for at jeg hadde tatt et riktig valg:) Jeg skulle tilbake til legen på onsdagen, meningen var jo egentlig at jeg skulle bestille time for aborten, men det ble heller en time til ultralyd:) Jeg var så lettet. Men jeg hadde hatt noen små blødninger og masse masse menssmerter, men tenkte egentlig ikke noe mer over det, men legen min advarte meg om at det kanskje ikke var liv der, at blødningene og smertene var teng på at noe var galt. Det var helt forferdelig og høre. Men det kunne jo faktisk også hende at den lille spiren hadde det helt perfekt:) Men jeg orket ikke å håpe på noen ting, ville ikke bli skuffa.

 

Så på onsdags kvelden ble menssmertene enda sterkere, og blødningene ble bare større og større. Det var forferdelig, jeg skjønte på en måte at jeg hadde spontan abortert, men orket ikke tenke den tanken. Dro til legen for ultralyd idag, og hun bekreftet at det var det som hadde skjedd kvelden før:( Det var forferdelig og høre, jeg har mistet en del av meg:( Men det var vel kanskje en mening med at det skjedde, ikke vet jeg, men forferdelig trist er det uansett. Jeg kommer vel alltid til å tenke på barnet jeg aldri fikk:( Men livet går videre, jeg har en kjæreste som støtter meg, og som jeg gleder meg til å tilbringe masse tid fremover med:)

 

Lykke til videre til dere alle sammen:) Dere kommer til å bli noen utrolig flotte mammaer alle sammen:)

 

Mange klemmer fra

[Lenemor-mammaen til mikael]

kjære deg!

 

Leit å høre at du mistet når du endelig hadde bestemt deg for hva du ville.

men det er kanskje som du sier, at naturen ordner opp.

Nå har du og kjæresten din mulighet til å bli ordentlig kjent med hverandre og finne ut om dere ønsker barn sammen, og kunne planlegge og prøve å bli det, ved en senere anledning.

Håper dere tar godt vare på hverandre i denne tiden, og at dere tenker fremover,

har selv hatt en provosert abort og hatt en sa. jeg trodde det ville føles værre, og å tenke på at ; JEG SKULLE HATT 2 BARN NÅ,

men vet du, det er faktisk ikke så ille.

hadde jeg beholdt det første, ville jeg helt klart ikke vært der jeg er idag, og hadde jeg ikke hatt sa i februar, så ville jeg ikke vært gravid med det som vil bli verdens nydeligste nå.

Det jeg mener, er at man må tenke positivt, og det var tross alt noe galt med emryoene våre. kanskje det ville blitt født som hjerneskadet, døv og blind? vi må bare tenke fremover, ikke tenke på hvordan det kunne blitt, men hvordan det skal bli

 

Synes du og kjæresten din skal bruke god tid på å bli ekstra godt kjent med hverandre fremover jeg, og bare kose dere

 

 

lykke til videre kjære deg.

 

klemmer fra

[Smilje med gull i magen]

Åh, så leit å høre... trist å miste... Syns det Lenemor hadde skrevet til deg var kjempefint- jeg signerer under på det jeg- og legger til; mannen din har iallefall vist hvor du har han- flott av ham å ikke presse deg til noe! Når dere er klar for det kommer dere til å bli flotte foreldre! Lykke til og klem!!!

[Ellie og baby mika]

 

Føler med deg!

 

Jeg har vært i akkurat samme situasjon. Ble uventet gravid. Tenkte på abort, men greide det ikke. Og når man da begynner å vende seg til tanken på at man skal bli mamma....går det galt:( Helt forferdelig! Alt man går igjennom følelsesmessig...du sitter sikkert midt oppi det nå.

Det eneste du kan gjøre er å prate om det! Og bruke tiden til hjelp.

 

Tenker på deg:)

 

Trøste klem fra meg.