Vanskelig valg

[Anonym bruker]

På mandag kom det egentlig som et stort sjokk at jeg var gravid, både for meg og kjæresten min. Det var så apsolutt uplanlagt, vi hadde bare vært ofesielt sammen i litt over 2 uker. Tanken på at jeg var gravid passet virkelig ikke inn for noen av oss, og jeg var kommet så langt som 7 uker på vei! Så første dagen var jeg veldig i tvil om hva jeg ville, fornuften sa at abort var lurt, men følelsene mine sa noe helt annen. Vi er unge, jeg er midt i læra og han er i millitæret, det passet rett og slett ikke inn. Han ville jeg skulle ta abort, men han sa han støttet meg uansett, for han skjønte jeg var i tvil.

Når jeg la meg den mandagen var jeg så utrolig lei meg, bare tanken på at jeg kanskje skulle ta abort passet virkelig ikke inn. Så beslutningen min ble til at jeg skulle beholdet barnet. Det var det som ville blitt det riktige for meg. Selv om det overhode ikke passet inn i mine planer, så viste jeg innerst inne at det ville jeg klare:) Alle rundt meg støttet meg fult på det, og jeg ble var så utrolig glad, glad for at jeg hadde tatt et riktig valg:) Jeg skulle tilbake til legen på onsdagen, meningen var jo egentlig at jeg skulle bestille time for aborten, men det ble heller en time til ultralyd:) Jeg var så lettet. Men jeg hadde hatt noen små blødninger og masse masse menssmerter, men tenkte egentlig ikke noe mer over det, men legen min advarte meg om at det kanskje ikke var liv der, at blødningene og smertene var teng på at noe var galt. Det var helt forferdelig og høre. Men det kunne jo faktisk også hende at den lille spiren hadde det helt perfekt:) Men jeg orket ikke å håpe på noen ting, ville ikke bli skuffa.

 

Så på onsdags kvelden ble menssmertene enda sterkere, og blødningene ble bare større og større. Det var forferdelig, jeg skjønte på en måte at jeg hadde spontan abortert, men orket ikke tenke den tanken. Dro til legen for ultralyd idag, og hun bekreftet at det var det som hadde skjedd kvelden før:( Det var forferdelig og høre, jeg har mistet en del av meg:( Men det var vel kanskje en mening med at det skjedde, ikke vet jeg, men forferdelig trist er det uansett. Jeg kommer vel alltid til å tenke på barnet jeg aldri fikk:( Men livet går videre, jeg har en kjæreste som støtter meg, og som jeg gleder meg til å tilbringe masse tid fremover med:)

[Anonym bruker]

Jeg forstår at dette må ha vært vanskelig for deg. Men man kan jo tenke at det kanskje var til det beste, hørtes ikke helt ideelt ut at du er i læra, han i militæret og dere bare hadde vært offisielt sammen i to uker. Men det høres jo ut som du har fått deg en ålreit kjæreste, ikke alle gutter som ville ha sagt at de støttet deg uansett beslutning etter et to ukers of.forhold. Det skal du være glad for. Og også det å vite at folk rundt deg støtter deg i en slik situasjon. Men forstår selvfølgelig at det er veldig trist å abortere når du først har foretatt et så vanskelig valg, og går inn for å beholde det. Selv hadde jeg vært i et forhold i 1 år og tre mnd. da jeg ble gravid, vi var forlovet, men barnet var ikke planlagt og det passet ikke så bra da begge studerte. I tillegg var det andre omstendigheter som gjorde at vi var i tvil. det endte imidlertid med at vi valgte å beholde det, og er veeeeeeldig glad for det nå. Gleder meg veldig.

 

 

Jeg håper dere får en fin fremtid sammen iallefall, og kanskje dere får en søt liten baby sammen et stykke inn i fremtiden når det passer seg litt bedre, og dere har blitt tryggere på hverandre. Det sies at et svangerskap kan sette et forhold på prøver, og det er kanskje best om dere har opplevd litt sammen først, fått testet ut forholdet litt mer før dere kaster dere ut i noe så stort sammen.

 

Lykke til:)