kan noen hjelpe meg litt her?

[mamsen og ML+litenimagen]

jeg synes at kjæresten min til tider er så uengasjert i svangerskapet. nå skal det riktignok sies at graviditeten ikke var planlagt og at det var jeg som valgte å beholde. trodde at den "sure" innstillingen hans ville forandre seg ettersom magen vokste, men der tok jeg feil. får stadig høre at jeg skulle vært litt mer forsiktig og at det var jeg som forandret livet hans, at han ikke hadde noe han skulle sagt osv. blir så såret!

 

jeg vet i bunn og grunn at han elsker den lille jenta vår, han sier det også, men når han først begynner å slenge dritt blir jeg så lei meg! jeg er ung og det er ikke mange på min alder som er gravid. naturligvis føler jeg meg litt ensom en gang i blandt. det er ikke like moro å sitte hjemme i helgene mens venninner er på byen osv. det gjør ikke saken bedre at han jobber 5 dager i uken fra 12-21 og er mye sammen med gutta etter det og i helgene. synes rett og slett det begynner å bli et stort problem, vet bare ikke hvordan jeg skal ta tak i det. når jeg sier at jeg skulle ønske han var litt mer sammen med meg får jeg bare tilbake:"jeg må jo jobbe" eller"får jeg ikke lov til å være sammen med gutta"

 

er dette en form markering før den lille kommer?. han vet jo at ting kommer til å forandre seg, skal han liksom "leve livet" så lenge han kan? skjønner han virkelig ikke at jeg trenger han og at jeg vil være en del av livet hans selv om jeg ikke lenger kan være med på "moroa"?! vil ikke leve to parallelle liv!

 

tusen takk dere som tok dere tid til å lese dette lange innlegget:)

[Gjest]

Har svart deg innpå Skravlesiden, kjære deg! Håper virkelig alt vil ordne seg for deg... Forstår din frustrasjon, huff...

 

Klemmer

[mamsen og ML+litenimagen]

jeg vet:) takk for at du bryr deg!

 

noen dager er man mer følsom enn andre. skal prøve å prate med han i kveld.

 

klem tilbake

[VinterSol+2]

hei, kanskje litt sent men prøver for det..

 

han gjør seg nok mange tanker nå... hva skal skje med livet hans osv.

Mange gutter har en forestilling om at livet stopper opp når en blir foreldre. Kanskje det er det han gjør?

Kanskje er gutta litt flåsete i nærheten av han " du kan lissom ikke være med på noenting du nå lenger da, eller?" også må han bevise for dem at det ikke er sånn?

 

Kanskje er han usikker, fordi du går rundt og er gravid og kjenner på det hele tiden, mens han lissom ikke kan gjøre noe annet enn å vente?

 

Det er så lurt å snakke sammen, og du må også godta at alt dette er litt fremmed og rart for han. klarer du det, så han forstår at du er der for han også, så kanskje han slapper litt mer av?

 

Det er jo ikke akkurat småtteri dere går igjennom og skal gjennom! Dere skal jo bli foreldre!

 

Ønsker dere all mulig lykke:)

 

 

[Teltpluggen]

Vet ikke helt hvilke råd jeg skal gi deg som ikke allerede er gitt, men ønsker deg likevel all lykke til:)

[*Molly mus*]

Har ikke noen råd jeg heller, men vil ønske deg lykke til:)

[Pimmini]

Uff...hørtes ut som en veldig lei situasjon!

 

Mange gutter klarer vel ikke helt å forestille seg hva som er i ferd med å skje...de føler det jo ikke på kroppen slik som oss jenter!!! Da vi skulle ha vår første var jeg også mye alene! Kjæresten jobbet mye, i tillegg var han ute med kompiser støtt... Det var veldig sårende og irriterende!! Han hadde aldri vært så mye ute før, som det han plutselig var mens jeg var gravid - og det såret meg! Jeg hadde dager hvor jeg lurte på hvordan det skulle gå....

 

Heldigvis forandret det seg!!!! Tror han var igjennom en fase hvor han måtte få gjort seg ferdig med før-pappa-livet. På slutten av svangerskapet var det slutt på all "moro" med kompiser og han ble hjemme med meg så mye han kunne! Da jenta vår var født var han helt oppslukt i henne!! Nå har jenta vår blitt 2 år og vi venter nr 2..... Kjæresten er så og si aldri borte - utenom i jobbsamenheng! Vi lever skikkelig familieliv sammen:)

 

Håper det ordner seg for deg/dere!! Du skal se det plutselig går opp for han at baby'en betyr mer enn noe annet!! Lykke til!!