kan noen hjelpe meg litt her?

[mamsen og ML+litenimagen]

jeg synes at kjæresten min til tider er så uengasjert i svangerskapet. nå skal det riktignok sies at graviditeten ikke var planlagt og at det var jeg som valgte å beholde. trodde at den "sure" innstillingen hans ville forandre seg ettersom magen vokste, men der tok jeg feil. får stadig høre at jeg skulle vært litt mer forsiktig og at det var jeg som forandret livet hans, at han ikke hadde noe han skulle sagt osv. blir så såret!

 

jeg vet i bunn og grunn at han elsker den lille jenta vår, han sier det også, men når han først begynner å slenge dritt blir jeg så lei meg! jeg er ung og det er ikke mange på min alder som er gravid. naturligvis føler jeg meg litt ensom en gang i blandt. det er ikke like moro å sitte hjemme i helgene mens venninner er på byen osv. det gjør ikke saken bedre at han jobber 5 dager i uken fra 12-21 og er mye sammen med gutta etter det og i helgene. synes rett og slett det begynner å bli et stort problem, vet bare ikke hvordan jeg skal ta tak i det. når jeg sier at jeg skulle ønske han var litt mer sammen med meg får jeg bare tilbake:"jeg må jo jobbe" eller"får jeg ikke lov til å være sammen med gutta"

 

er dette en form markering før den lille kommer?. han vet jo at ting kommer til å forandre seg, skal han liksom "leve livet" så lenge han kan? skjønner han virkelig ikke at jeg trenger han og at jeg vil være en del av livet hans selv om jeg ikke lenger kan være med på "moroa"?! vil ikke leve to parallelle liv!

 

tusen takk dere som tok dere tid til å lese dette lange innlegget

[♡Maria18&Snuppa♡]

hei:)

 

syns mannfolk er noen egoistiske små jævler jeg ass! sorry men fakta f...! blir så irritert altså! og samma med disse "gode" veninnene som "liksom" støtter så mye men som aldri klarer og ta seg en fredag eller lørdag får og finne på noe annet en og dra på byen...

 

trodde selv pappen til jenta mi kom til og forandre seg men endte med at jeg ble dumpa i 4 mnd og satt helt alene mens x-en som i tilegg bor i utlandet dro på byen hver eneste kveld..og ta en telefon får og sjekke hvordan jeg hadde det?? nei det har aldri skjedd... men,men nok om meg.

 

syns du burde og ta en ordentli prat med mannen,vise at du er lei han er nødt til og kjerpe seg! han kan jo bytte på..være litt med kompisene og litt (mer) med deg..

 

du har trosalt ikke klart og bli gravid alene han var med på morroa han også så han får ta konsekvensene! og dette er han bare nødt til og kjønne! ikke la han slippe unna..

 

lykke til vennen! håper han forstår deg og at alt ordener seg får dere;)

 

hvis han har litt vett oppi knotten så skal det nok bare en ordentli alvorsprat til..fortell ham akuratt hvor lei deg du er og hva du føler,innimellom har di godt av og høre det akuratt som det er!

 

klem:D

 

 

 

[snopeguri:-)]

Hvor gammel er han? For meg høres han ikke akkurat voksen nok ut til å bli en ansvarsfull pappa... Jeg tror kanskje han har problemer med å forstå hva du faktisk bærer på og hva som venter han! Jeg synes du kan gi han en sjanse til å vise at han kan være en god far... men d burde også være nok (altså én sjanse). Uff, d med gutter er ikke lett:-/ Tror ikke d er noen form for markering, tror han bare er umoden... men d blir vel litt feil av meg å bedømme d. Lykke til:-)

[mamsen og ML+litenimagen]

han er 24, så man burde faktisk kunne forvente at han er nokså moden, men den gang ei.

[Gjest]

Jeg ville bare si at jeg skjønner at du føler deg ensom i en slik situasjon. Det må være ganske vondt! Har ikke så mye annet å si enn at det beste er jo alltid å prate ut med den det gjelder...selv om det kan være vanskelig å gjøre det uten å krangle. Det er ihvertfall en lur ting å ta opp slike problemer på en hyggelig måte i en hyggelig stund! For noen gode tider har dere vel sammen? Der du også lytter til hva han sier, og viser at du forstår han. Være litt ydmyk, slik at han SKJØNNER at det er alvorlig, og at du virkelig vil at dere skal få det fint sammen! Hvis han føler at han blir sett og hørt han også, så er det lettere for han å se og høre deg. Jeg ønsker deg virkelig lykke til, og jeg håper dere finner ut av det.

 

Klem fra meg )

[mamsen og ML+litenimagen]

ja, vi har selvfølgelig mange fine stunder sammen fortsatt, men så er det dette som liksom ligger å ulmer på overflaten... har jo prøvd å snakke med han, men han tar det som er angrep, blir kjempe sint og kommer med masse stygge bemerkninger.

[Abracadabra]

uff så slitsomt! skjønner at du føler deg alene. og jeg vil ikke nødvendigvis forsvare ham - men hvis det var uventet alt sammen så bunner det kanskje i at han er redd og usikker? som de andre sier, vær sikker på at han forstår hvordan du har det, at du trenger ham, og at du også er spent og forventningsfull... husk at mest sannsynlig blir han stormforelsket i den lille når den kommer...! man skal jo aldri bruke en baby som løsning på problemer som de sier. men det er utrolig hvor mye glede et lite barnesmil kan spre...! ;-)

 

i mellomtiden håper jeg du har foreldre og venner som kan støtte deg i de tider han kanskje svikter litt...

 

lykke til, da, håper alt ordner seg for dere alle tre!

[mamsen og ML+litenimagen]

jo det var jo uventet, men synes han har fått en del tid til å "venne" seg til den nye situasjonen. er straks inne i min 33 uke.

 

har foreldre og venninner men det blir ikke det samme, vil jo så gjerne dele gleden med faren til barnet!

[Abracadabra]

jo såklart vil du det, det skjønner jeg! og som sagt - det var ikke meningen å forsvare ham, for som du sier, han bør jo venne seg til tanken etter hvert... jeg tenkte bare at det kanskje kunne være et lys i tunnelen. noen menner føler seg jo helt "utafor" frem til ungen faktisk er der - en voksende mage som vi kvinner kjenner som et lite menneske er bare en kul for dem... jeg skal ikke late som om jeg er noen ekspert på området altså, det er jeg overhodet ikke! jeg vet bare det jeg har lest, hørt fra venninner, og erfart selv (jeg har en stående krangel med min mann om jobben hans - det er veldig kjekt at han er så glad i jobben sin, men jeg trenger ham mer hjemme nå etter hvert..ja du skjønner!).

 

uansett så håper jeg det løser seg for dere og at han skjerper seg og forstår at du (og selvsagt barnet) trenger ham mest nå i noen uker fremover...! lykke til igjen!

[Skilpadden]

Det er ofte de forandrer seg med en gang babyen kommer.

 

Håper virkelig han blir mer engasjert i den lille, og det kommer nok.

 

Ønsker dere lykke til!

[snopeguri:-)]

Er enig med "Skilpadden" her... at du får smøre deg litt med tålmodighet til babyen kommer og ta det derfra. En gutt/mann på 24 er ofte ikke voksne nok til å bli fedre (synes nå jeg da...), men han bør selvfølgelig ta sin del av ansvaret. Han har jo vært like mye med på å skape dette vidunderet som deg! Han ser kanskje ikke hva som venter han nå (noe som gjelder menn generelt tror jeg...), men vil gjerne se det når barnet er født:-) Å legge for mye press på han nå er muligens bare uheldig... tror d er mange menn som ikke er flinke til å takle press fra damene sine;-)