Jeg burde nok vært hos legen...

[Anonym bruker]

Vet det ikk passer inn i forumet, men må bare få det ut et sted...

 

Jeg er i en skikkelig nedtur psykisk akkurat nå. Har hatt det sånn før også, men nå er jeg hjemme med babyen min i tillegg og da blir alt enda værre. Jeg er ensom, har få venner og de vennene jeg har har jeg sjelden kontakt med. Jeg tenker konstant på mat og kaster opp i perioder. Har veldig kontroll på det, men når jeg får en sånn nedtur spiser jeg alt godt jeg kommer over i huset og kaster opp etterpå. Føler meg ikke noe bedre av den grunn. Jeg er lei av å tenke konstant på mat og vekt. Jeg er sliten, får ikke nok søvn pga babyen min (7 mnd), har vondt i ryggen. Føler jeg må gjøre alt hjemme hele tiden for mannen min jobber jo...Jeg trener for å ikke legge på meg, men blir bare sliten av det også. Jeg er sjelden glad lenger...

 

Jeg elsker barnet mitt over alt på jord, men når han bare gråter får jeg lyst til å kaste han i veggen. I stad ropte jeg "hold kjeft" høyt til han og da så jeg hvor redd han ble...blir så lei meg, men klarer ikke kontrollere det når jeg er så sliten psykisk...

 

Vet jeg burde vært hos legen/ psykolog, men jeg tør ikke snakke om dette. Ikke med noen!!! Ikke mannen min engang!!! Ingen vet om at jeg har det slik og at jeg kaster opp innimellom...vet ikke hva jeg skal gjøre...

 

Takk for at du leste...

[Anonym bruker]

hei...

 

dette hørtes ikke bra ut...du bør snakke med noen...har opp ned turer selv..har 2 barn og ta meg av,syns det er litt vanskeli innimellom..men har valgt å få hjelp....vil ikke det skal gå ut over barna mine som jeg elsker over alt på jord..

[Lykke*m2*]

Stakkers deg!!! Kan du ikke snakke med helsestasjonen. Det er ikke bra å ha det slik, du trenger hjelp.

Hva med barsel gruppe??? Dib treff, så kommer du deg ut og kan få treffe noen. Husk på at når du har det bra,så vil også barnet ditt ha det bra... Lykke til

[nasse nøffen]

uff da, ikke kost å ha d sånn...

 

kroppen din er sliten og da skal det ikke mye babygråt til for å "klikke".. en annen en klikker jo innimellom også..

 

synes du skal skrive ett brev å gi til legen din, så slipper du fortelle.., eller til en psykolog,,'

 

det er jo ett veldig opplegg hvis man skal behandles pga spiseforstyrrelser, så du burde nok fortelle d til mannen din, ( da vil du føle deg bedre allerede tror jeg)

 

selvfølgelig elsker du babyen din, du er bare kjempe sliten nå=)

 

lykke til, å gjør noe med dette, det er en skummel sykdom(har d i familien, så har sett hvor ille d kan gå)

 

lykke til, dette klarer du=)

[Anonym bruker]

Jeg vet jeg burde snakke med noen, men klarer det ikke...hater å snakke om følelser med "fremmede" og vil alltid at alle skal ha inntrykk av at jeg er flink til alt...har alltid vært sånn... Ble ingen barselgruppe på meg, tror helsesøster glemte meg og fordi jeg er så sjenert har jeg ikke lyst til å begynne nå når alle andre kjenner hverandre, det samme med Dib-treff...klarer ikke bli kjent med nye mennesker...litt rart for før (ca 8 år siden) var jeg den mest utadvendte på skolen, hadde mange venner...vet ikke hva som skjedde jeg...

 

Vet at jeg må gjøre alt for at babyen min skal ha det bra, det er det som gjør alt så vanskelig...hadde vært bedre om det var bare meg jeg hadde å tenke på...

 

HI

[Anonym bruker]

Jeg tør ikke fortelle det til mannen min heller...har tenkt på det lenge, men klarer ikke. Tror ikke han kommer til å ta meg seriøs heller, for han vet at jeg kan alt om hvordan man skal holde seg i form, spising og trening...Å kaste opp er jo ikke akkurat den ideelle slankemetoden. Men når jeg spiser for mye som jeg ike skulle hatt må jeg få det opp igjen...Føler meg så teit fordi jeg tenker sånn

 

Kommer nok bare til å gå videre med livet mitt jeg, uten å foreta meg noe, men er deilig å kunne fortelle det til noen uten at dere vet hvem jeg er...det hjelper faktisk litt =)

 

HI

[Mamma`n til Lukas & Milla]

For det første så er det kjempe flott at du innrømmer ovenfor deg selv at du har ett problem og nå som du har gjort det så er det på tide å gjøre noe med det! Dette kan du ikke holde for deg selv lengre,du må oppsøke noen som kan være der for deg og som kan hjelpe deg!

Skjønner godt at du er redd og usikker,du vil jo ikke at noen skal vite at du har problemer....men nå som du har en liten en å ta vare på,må du få orden på tanker og følelser! Og det er vanskelig å ta vare på noen andre når du ikke engang klarer å ta vare på deg selv.

 

Du må ta ett oppgjør med deg selv og finne en som du vet du kan snakke med,og det burde jo være en som du kjenner godt som du vet med sikkerthet kommer til å være der for deg uansett hva det skulle være:O)

 

Kjære deg,ønsker deg alt godt....se å få ordnet opp i dette nå før det går for langt!

 

Mange bekymrings klemmer fra MammaLukas

[Salsa]

Hei, dette høres ikke bra ut for deg. Har du hatt det sånn tidligere også? Før du fikk barn, mener jeg? Hvis ikke, så kan det kanskje være at du har fått en fødselsdepresjon. Den kan komme en god stund etter fødsel, for hormonene er jo i full runddans i kroppen lenge etter at man har født. Synes virkelig du skal nevne det for mannen din at du ikke har det bra, så kanskje han kan bli med deg til helsestasjonen, legen eller noen andre du føler at du kan snakke med og støtte deg.

 

Jeg har selv slitt litt i det siste, både med psyken og fysikken. Har vært langt nede, delvis pga et dødsfall i nær familie, og det å skulle holde ting gående likevel i hverdagen. Kunne jo ikke sette meg ned og bare tenke på min egen sorg når jeg har 2 barn å ta meg av. Jeg har gått hjemme her og grått mine bitre tårer, og alt ble et ork. Mannen min visste hvordan jeg hadde det, og det hjalp veldig mye å kunne øse det ut over ham. Da ble det liksom ikke innestengt.

 

For barna sin skyld bør du benytte alle de du har rundt deg for å komme ut av det. Selv om de kanskje bor langt unna, så hjelper det med en telefonsamtale. Ikke sitt alene med alt sammen - det blir bare verre.

 

Lykke til.

[Anonym bruker]

Jeg føler med deg: det er ikke godt å være der du er. Og som jeg ser av alle svarene er det flere som er eller har slitt med noe lignende. Jeg også... Fikk førstemann for 6 år siden, og en skikkelig psykisk nedtur som varte godt over ett år før jeg skjønte hvor ille det faktisk stod til. Og ja, jeg kom også flere ganger til det pkt hvor jeg bare ville kaste ungen ut vinduet. Da ringte jeg mannen min og ba han komme hjem. Han kom, heldigvis. Jeg sa ingenting til noen, bare at jeg var sliten. Jeg spiste ikke, ble alvorlig syk, fikk dødsangst og endte opp med å skrive bok for sønnen min (var overbevist om at jeg skulle dø ifra han!).Ting snudde da min svigerinne så meg dypt inn i øynene og spurte hvordan jeg EGENTLIG hadde det. Det hadde jeg ikke tørt å spørre meg selv. Mye kom opp, fra langt tilbake og frem til der og da. Og det var godt å få snakket ut med noen som var interessert i MEG og hvordan jeg hadde det. Å snkke ut gjorde at jeg måtte sette ord på mine egne ubearbeidede følelser, og jeg ble overrasket over hvor mye det kom ut som jeg aldri hadde tørt å kjenne på tidligere. Det var nok den største gevinsten ved å åpne meg. Hadde sagt fra til helsesøster og til legen at jeg hadde det tungt, men ble avfeid med at det er normalt, det går over. MEN jeg har nok vært uheldig med akkurat de personene, for i ettertid er det det å snakke med andre som har hjulpet. Jeg håper inderlig du søker hjelp. Det er ikke noe å være flau over: du er sliten, ikke gal. Du elsker barnet ditt, og vil han det beste, og derfor har du, som den gode mammaen du er, også vært så tøff at du har åpnet deg for oss - gå et skritt lenger og søk hjelp enten hos lege eller helsestasjon: og se om ikke du også klarer å fortelle noen du vet vil være der for deg, om hvordan du egentlig har det! Jeg brukte ca1,5 på å bli trygg og glad igjen innvendig, og er i dag 3barns-mamma. Selv om det kan være tunge perioder i blant, har jeg gjennom å jobbe meg ut av det helvete jeg gikk gjennom, blitt mye flinkere til å kjenne faresignalene slik at jeg ikke "bukker unna"... Lykke til, kjære deg.

 

[Anonym bruker]

Hei!

 

Høres ut som om du kjemper flere "kriger" her, og det helt alene.

Stolthet er en fin ting, men kan også gjøre det vanskelig å få hjelp fra andre. Mange opplever at det er viktig å holde en ytre fasade og ønsker ikke å dele sine problemer med noen, selv ikke sine nærmeste.

 

Jeg tror at det aller beste rådet jeg kan gi deg er at du må innse at du trenger STØTTE! Hvor denne støtten skal komme fra er det du som må bestemme. Det er ikke alltid man er stek nok til å klare alt selv, da er det godt at noen forstår og kan gi en hjelpende hånd.

 

Har kjempet flere slag alene selv. Ofte blir jeg så "såret" og sliten at det tar LANG tid å komme seg på beina igjen. Har innsett at jeg skylder både meg selv og dem jeg er glad i å dele tunge stunder. Slik klarer jeg å komme meg ovenpå igjen, og slipper å gå helt til bunns hver gang....

 

La noen dele dette med deg!

Ikke bær helt alene!

 

Masse lykke til!