Er så deppa for tida..

[Anonym bruker]

Klarer ikke å føle noe som helt for barnet. og det hjelper ikke når alle hele tiden spør meg om jeg gleder meg til barnet kommer. Sambueren er kjempe happy for tida på grunn av babyen.. Han maste på meg i hele går om å si kva det var som var så gale, og da eg fortalte det ble han dritsur! krangla skikkelig. så nå er forlovelsen brutt og jeg måtte sove på sofaen i natt..

Han forstår ikke hvordan jeg føler i det hele tatt.. Sier kun at det er berre noe jeg tenker nett nå på grunn av hormoner osv, og at alt skal bli bedre etter hvert. Kan hende at det er tilfelle, men det hjelper meg veldig lite akkuratt nå.. Har tenkt mye på om å berre overlate ungen til han og dra et sted når alt dette er ferdig.

Flere som hele tiden sier at eg må ta det mer med ro og tenke på barnet og. men eg klarer ikke å tenke på det. klarer ikke å gjøre mindre osv på grunn av barnet. Føler ikke at det er noe der inni i magen egentlig.. Er på jobb nå. men har mest lyst å gjemme meg på do å gråte. men det kommer ingen tårer uansett..

[Anonym bruker]

Oi,,,det var ikke no gøy å høre.Det høres ikke no gøy ut å ha vere deppa for en ting man egentlig skal glede seg over.

Men du er nok ikke den eneste som føler det slik.

Det er vel no av det samme som fødselsdepresjon.

Er det ingen du kan snakke med? en veninne eller jordmor?

Håper at samboeren din tenker seg litt om å hjelper deg iplassen for å vere sur på deg.

Det er no du ikke klarer å styre av fri vilje.

 

Ønsker deg lykke til og håper at du klarer å glede deg over den lille som vokser inni magen din etterhvert:)

[Anonym bruker]

Har ingen eg kan prate med nei. Har kun vert til jordmor en gang og føler meg ikke godt nok kjent med henne til å ta det opp med henne. Og familie og venner forstår meg ikke, dei forventer at alt skal vere helt topp...

[t-79 og Jakob+ spire:)]

Hei!! huff, ikke noe hyggelig nei..... kan tenke meg at du føler deg veldig fortvilet nå- men det du sakl vite er at du er langt fra den eneste som har slike følelser........ Er mange som sliter med dette!!!

Det jeg tror du må gjøre er å ta en prat med lege elller jm om dette, for det blir nok bare verre om du går med det inni deg........ jeg tror jeg ville valgt noen "profesjonelle" å snake med i steden for venner og familie i første omgang- da det kan være vanskleig for dem å vite hva man skal si og gjøre, em profesjonell vet hvor du kan henvisees videre for å få den hjelpen du trenger!! For det finnes hjelp- du trenger ikke gå å ha det vondt!!!

Så ta deg en tlf og bestill time, selv om du ikke kjenner jm så godt, så er det dette og deg hun er der for- og hun har helt sikkert hatt mange slike samtaler før!!

 

Lykke til!!! Skal tenke masse på deg )

 

Stor klem

[mensana]

Uff!!!

 

Jeg er enig med t-79. - for du trenger veldig å prate med noen!!

 

*sender deg mange trøsteklemmer*

[Anonym bruker]

hei

 

du er ikke alene om det. mange som sliter med det i graviditeten og etter fødselen.

 

jeg slet selv med det før og etter fødselen.

men det jeg fant ut ,var at det ikke var min feil...når man får en fødseldepresjon , det er pga at man mangler noen viktige hormoner.

 

det kan være dú bare har en dårlig periode,men det kan også være tegn på en fødseldepresjon.

 

å din samboers reaksjon er helt feil. Det er nå han skal støtte deg.

jo mer han støtter deg,jo "lettere" blir det for deg å takle din depresjon.

min samboer ble også sint og sur på meg når jeg fortalte hvordan jeg hadde det.men i dag så lytter han,men han forstår det fremdeles ikke.

 

men du skal snakke med din lege. som kan henvise deg til en psykolog eller en psykriatisk sykepleier. helst noen som har erfaring med fødsel/graviditets depresjon.

 

jeg er ikke blitt helt frisk, men klarer hverdagen fint.

har fortalt min nærmeste familie at jeg "sliter" litt, å jeg får avlastning når jeg trenger det. det er viktig å be om hjelp.

 

men nå venter jeg mitt andre barn. med blandede følelser...

å det hjelper ikke at de fleste kommer å fortelle meg at jeg kommer til å få MASSE kjærlighet til begge barna.

da bruker jeg å snerre litt tilbake. at de ikke skal komme å fortelle meg hvordan jeg skal føle.

for det legger bare enda mer press på meg.

 

 

jaja...

 

men jeg syns du skal snakke med din lege.

det er viktig du får hjelp!!!!

det er viktig at du får snakket om det . det KJEMPE viktig.

[Anonym bruker]

kan jo kanskje prøve å snakke med jordmor. men har ikke time før 16 november.

Syns det er lettere å prate med legen min, men har ikke time før desember hos han, og han har det som regel alt for travelt. og for å få time fortere må eg forklare saken til kontordamene og det vil jeg ikke..

[MammaOda]

JEG SYNTES SÅ VELDIG SYND PÅ DEG!!!

 

Som flere av de andre har skrivd kunne også jeg ønske at du bestilte time hos jordmoren din så fort som mulig!!! Aller helst burde babypappaen være med deg til en slik time slik at dere begge hører det samme! (så slipper du å fortelle han etterpå at jordmor fortalte at dine reaksjoner er helt normale og at MANGE andre opplever noe av det samme som deg).

 

LYKKE TIL VIDERE! HÅPER DU FINNER EN DU KAN PRATE MED OM DINE TANKER OG OPPLEVELSER RUNDT DETTE MED SVANGERSKAP OG FØDSEL!

 

En stor og god klem til deg fra meg.

[Anonym bruker]

Skal prøve å ringe jordmor i dag og se om eg kan få en time litt tidlegere. men tviler på at samboeren blir med. Han har ikke vist så mye interesse for svangerskapet mitt. han er mer opptatt av nevøen sin enn meg og barnet vårt...

Det hjelper ikke så mye det heller. er redd for at barnet ikke får noen som bryr seg da. ikke foreldrene ihvertfall....

[Anonym bruker]

Å så vondt jeg fikk av å lese det du skriver!! Jeg hadde det også sånn til jeg var seks-sju mnd på vei, men nå går det bedre! Og det kan det gjøre for deg også. Ring enten lege el jordmor (de fleste leger har akuttimer hver dag - du kan ringe om morningen og si at du trenger en time i dag. Hvis kontordama spør, så si at du vil helst slippe å si det for det er så vanskelig for deg, men at du har hatt behov så lenge og har prøv å vente til neste time men at du ikke klarer det). Selv snakka jeg med jordmor (hun skjønte det, jeg følte i heller ikke for å si noe i utg.pnkt da jeg bare hadde vært hos henne en gang før), og det gikk kjempefint. Hun tok meg veldig på alvor, det var deilig. For det er/føles jo liksom så "forbudt" å streve når man er gravid, man skal jo være så lykkelig...Uansett, de fleste helsestasjoner har en psykolog som er knyttet til de, slik at du kan få komme å snakke med denne også om du vil. Men det må du avgjøre selv - snakk medden du føler deg mest komfortabel med. En psykolog kan være greit fordi det e ren helt utenforstående, samtidig skal det klaffe - at du klarer å prate med han el henne. Jeg var hosd helsestasjonspsykolog en gang - ei merkelig dame som jeg ikke greide å snakke med i det hele tatt, bare satt og så på klokka og håpet hun skulle si at vi må gi oss for i dag. Jeg lot jordmor forstod at det ikke akkurat var vellykket, så da pratet ejg med henne etterpå.

 

Men dette blei mye om meg! Men jeg vil bare at du skal vite at du ikke er alene og at det er hjelp å få!! Masse lykke til med alt - både svangerskap, fødsel og tiden etterpå - sammen med din kjære som forhåpentligvis bare ble overrasket av det du sa og ikke viste helt hvordan han skulel takle det. Lykke til og masse klemmer fra meg!!

[Anonym bruker]

nå har eg prøvd å ringe både lege og jordmor. men ingen som tar tlf.

har hatt alt for dårleg opplevelser med psykolog før at det kommer eg ikke til å prøve flere ganger..

Syns det er ganske vanskelig å vere på jobben og. klarer ikke å konsentrere meg. Men har i det minste fri i morgen, skal prøve å slappe mer av da og se om det hjelper.

[Ylva og Mathilde]

Skjønner veldig godt hvordan du har det!! Jeg gleder meg heller ikke i det hele tatt, og egentlig kunne jeg tenke meg å skille meg og stikke av fra hele greia. Mannen min skjønner ikke et plukk av hva det handler om å gå gravid og få barn. Han ble helt sjokkert når jeg sa at han måtte dekke 10 av de 20 prosentene jeg kommer til å gå ned i lønn i permisjonstiden. Begynte å furte og sa at 'jaja, da måtte han vel jobbe overtid hver helg da, hvis han skulle ha råd til det'. Men det er helt greit at jeg får 20% mindre å leve for i måneden???? Jævla umodne drittunge!! Men gravid skulle jeg bli, og unge skulle han ha! Jeg angrer så mye at jeg holder på å gå ut av mitt gode skinn. Vurderer å snakke med et adopsjonskontor for å bli kvitt dette her.

 

Æsj, beklager, mye om meg, men som du skjønner, ikke alle gravide som er like lykkelige og strålende som folk så idiotisk forventer.

[Anonym bruker]

Var jeg deg ville jeg tatt en tur på sykehuset på føden å fått noen å snakke med.

Jeg vet de har personer på føden som jobber med å snakke med akuratt gravide som deg,

Kanskje det å prate med noen hjelper.

Jeg har en venninde som har gått igjennom akuratt det samme som deg.

Håper det går bedre med deg å samboeren din.¨

 

[Anonym bruker]

Hei igjen! Ikke gi opp, prøv legen el jordmor igjen i morgen. Og som en legner nede skrev kan du helt sikekrt få snakke med noen om du tar kontakt med fødestedet ditt. Du må ikke gi deg nå som du er begynt å ta tak i det! Du er tøff! Og jeg har full forståelse om det med psykologen (det var jeg som skreiv at jeg hadde prøvd det selv en gang på helsestasjonen), men der er andre som kan hjelpe.

Prøv å ta vare på deg selv, og prøv å gjøre noe fint på fridagen din. Det trenger ikke være stort, bare du gjør noe for deg selv. SOm sagt - ikke gi opp nå som du er begynt å ta fatt i det vanskelige! Jo lenger tid dettar før man får hjelp jo mer blir det å få hjelp til. Lykke til fremdeles!