Jeg blir så sint....

[kreps-76]

Jeg har verdens nydeligste toåring:-) Han er av den aktive sorten, og for tiden er han også i en fase der det meste skal testes. Han ble storebror for noen få måneder siden, kanskje det også forsterker litt "trassen" hans. Det som er saken er at han ofte rett og slett ikke hører. Enten overhører han meg, eller ser meg rett inn i øynene og gjør det jeg sier han ikke skal. Det er veldig provoserende, og ofte (spesielt når jeg er trøtt og sliten selv) så blir jeg så fryktelig sint, og kjefter veldig med så høy stemme, at jeg tar meg selv i å synes at "herregud, det får da være måte på til kjefting!" Så tenker jeg at jeg ikke skal bli så sint neste gang, men så er det gjerne samme scenario opp igjen litt seinere. Jeg blir så skuffet over meg selv, føler meg mislykket og utilstrekkelig som mamma. For jeg hadde jo slett ikke tenkt å bli en sånn sinnamamma som bare kjefter! I rettferdighetens navn, jeg kjefter ikke bare, jeg roser så fort det er noe å rose også, og jeg er kjærlig og ganske rettferdig tror jeg (om jeg selv skal si det). Men denne kjeftingen liker jeg ikke. Stakkars liten han er jo bare to år! Og når jeg lar meg provosere allerede nå, hvordan blir det da når han vokser til?

 

Atferd jeg ønsker å luke vekk er

- slå andre barn

- kaste leker og andre ting

- sparker leker rundt omkring

- gjøre ting som ikke lov, der jeg sier "nei" vil jeg han skal høre, i det minste reagere på at jeg snakker til han. F.eks tukle med blomster el annen pynt på bordet, slik han vet han ikke skal.

Har noen noen andre forslag til tiltiltak enn ja..kjefting?For det virker ikke!

 

Når jeg ser han sammen med andre barn på samme alder så ser jeg at han er som de andre, altså ikke noe "problembarn". Men han er som sagt veldig aktiv.

 

Hver kveld får jeg så dårlig samvittighet når jeg tenker på de gangene jeg har vært så sint i løpet av dagen, for det er så leit.For som sagt, han er jo verdens nydeligste også! Og viser god omsorg både for broren sin og oss foreldrene.

 

Hvordan takler dere ders eget sinne, hvordan klarer dere å "telle til ti" - og er det galt å bli sint til/på en toåring?

 

 

 

[nick_334370]

Hei, tror slett ikke at det er uvanlig at man blir sint når man er trøtt og sliten selv og barnet ikke vil høre. Vil bare komme med noen refleksjoner utfra egne opplevlser som barn. Jeg hadde en mor som til stadig var veldig sint. Det gjorde meg usikker og har helt opp i voksenalder vært nervøs for om det jeg sier eller gjør kan provosere henne på noe vis. Som barn var jeg litt kuet. En annen reaksjon fra barn kan være at kjefting preller av fordi man har blitt vant til det og dermed så må man bare kjefte høyere og høyere for hver gang for å få noen effekt. Moren min hadde også veldig mye darlig samvittighet etter at hun hadde vært sint og sa alltid: unnsyld, unnskyld, unnskyld, noe jeg etterhvert bare mistrivdes veldig med. Jeg synes absolutt det er en fin egenskap å kunne se at man har handlet feil, men når det skjedde så ofte så tenkte jeg istedet at "hvis det er så galt at du må si unnskyld, hvorfor gjør du det gang på gang da?"

Når jeg var gravid var jeg nervøs for at jeg selv skulle bli slik, du vet man blir jo litt som sin mor. I stedet tror jeg mine opplevelser har gjort at jeg har blitt veldig bevisst på å ikke "miste kontrollen" og bli sint så ofte. Det vil si, det må være av en viss alvorlighetsgrad og selv da forsøker jeg å være bare bestemt, men uten så veldig høy og sint stemme. De eksemplene du tok fram er jo alvorlige nok og jeg er helt enig at man bør reagere på dem. Her er noen forslag:

-Slå andre barn: Grip inn med en gang og si klart i fra at det er ikke lov å slå hverandre. Ta barnet bort fra situasjonen. Ved en senere annledning, ikke når dere er midt opp i det og barnet ditt er sint, forsøk å snakke om hva som skjedde og spør hvorfor barnet ditt ble sint og forklar på nytt at man aldri må slå andre, selv om du skjønner at han kan bli sint i blant.

-kaste og sparke leker: Si: Det er ikke lov å kaste lekene, de kan gå i stykker. Hvis han fortsetter, så si at neste gang du kaster så tar jeg bort lekene. Hvis han da kaster igjen, så tar du dem bort. Sannsynligvis vil det virke etter noen ganger, for det er jo ikke noe gøy å bli tatt fra det man holder på med. Hvis han roer seg kan han få lekene tilbake, men hvis han kaster igjen så tar du dem bort med en gang.

-Tukle med ting på bordet. det kan jo være veldig fristende for en toåring å utforske ting på bordet, så her ville jeg forsøkt å lukke øynene litt og bare la han få holde på dersom det ikke er ting som han kan skade seg på eller du er veldig redd for at skal gå i stykker. Selv har jeg funnet ut at stemningen i huset blir mye hyggeligere da enn om jeg griper inn og tar bort tingene med sint stemme. Eventuelt kan du si rolig at akkurat den tingen der må du være litt forsiktig med for den går så lett i stykker, men vent skal jeg finne noe annet til deg. Min erfaring er at datteren er mye mer motakelig for det jeg sier når jeg gir inntrykk av å forsøke å møte hennes behov.

Jeg har opplevd ved et par få annledninger at min datter absolutt ikke vil høre og bare har skreket og bært seg. Min reaksjon var da var å si: Nei det her går ikke, nå setter vi oss i sofaen litt til vi har roet oss, og så bar jeg henne bort, mens hun sprellet som en gal. Der satt vi mens hun hylte og skrek. Hun ble veldig opptatt av at hun ikke ville sitte der og når jeg da sa. skal vi prøve igjen (med hva det enn var vi holdt på med når hun slo seg vrang) snufset hun: Ja. Så gikk vi tilbake og ting gikk veldig greit. Etter en liten stund ga jeg henne en kos og sa: så flink du var nå.

Vet at alle disse rådene er lettere på papiret enn i praksis og det er ingen tvil om at jeg strever med å ikke miste besinnelsen inneimellom, og det er vel menneskelig at man noen ganger gjør det. Ting er kanskje litt lettere med en relativt rolig jente enn en aktiv gutt også. Det jeg tror man skal være forsiktig med er at kjefting blir en "vane". "Telle til ti" er en ikke en dum idé, da får du litte granne tid til å tenke før du handler.

Lykke til! Bare det at du reflekterer over dette og forsøker å finne nye handlingsmåter gjør at du er en god mamma!

 

Tyr-75

 

 

 

 

 

 

[kreps-76]

Tusen takk for svaret ditt!Jeg setter veldig pris på at du tok deg tiden til å skrive så langt og reflektert svar på innlegget mitt:-)

Det er spesielt hvordan denne kjeftingen kan påvirke forholdet vårt både til daglig og på sikt, jeg tenker mye på.Det siste jeg vil er jo å bidra til å gjøre han nervøs og usikker.Mangene av rådene og tipsene dine bruker jeg ofte, og jeg ser at det fungerer. Når det likevel blir kjefting, er vel det når jeg tenker etter, i de situasjonene der lillebror krever sitt, og toåringen da "blir til overs", og jeg ikke har mulighet til å ta han til side og snakke rolig med han der og da.Kanskje er det en del sjalusi inne i bildet også?

Jeg skal virkelig gjøre alt jeg kan for å skjerpe meg. Som du sier, man kan være bestemt uten å ha så høyt volum på stemmen. Og for å være ærlig så tror jeg at det virker i atskillig større grad.Moren min var slik som kjeftet og kjeftet (du har rett, man blir gjerne lik sin mor...) og det bare prellet av. Faren min derimot har aldri kjeftet, og de få gangene jeg har sett ham sint så har jeg skjønt det uten at han har behøvd å si noenting omtrent.Det gjør større inntrykk det ja!

 

[2barns mor]

Jeg tror nok ikke du er alene her nei... har også ei 2 år gammel jente som er i testalderen. Hun skal også bli storesøster snart, så jeg gruer meg litt for hvordan det skal bli. Hun har alltid vært verdens snilleste unge, aldri revet ned ting eller ødelagt ting. Latt ting stått på bordet og kun lekt med lekene sine, men etter at hun begynte i barnehagen... huffamei..... jeg kjefter og kjefter, og får dårlig samvittighet etter at hun har lagt seg om kvelden. Blir skikkelig deppa, er jo endel hormoner som herjer rundt i kroppen min for tiden og har stadig dårlig samvittighet for at jeg ikke orker å leke like mye med henne, at jeg er klar og sliten... men håper at dette går over. Iallefall er det utrolig mange rare fakter hun har begynt med etter at hun begynte i barnehagen, men jeg håper dette er en forbigående fase.....

[kreps-76]

Sønnen min går også i barnehagen, og jeg vet det har vært den del turbulens på gruppa han går på. Barn lærer jo av hverandre, også "braskete" atferd, og en periode begynte han faktisk å bite igjen!Det sluttet han heldigvis fort med. Det var en "biter" på grupa, og det resulterete i at mange av de andre også begynte å bite.Så mye av det rare og slitsomme han gjør, tror jeg han "lærer" i barnehagen av andre barn. (men jeg ser ikke bort i fra han sikkert lærer de andre noe tilbake altså..)

Det er slitsomt å være gravid og ha en liten fra før, det kan jeg skrive under på. For min del var det utrolig godt når babyen kom og jeg fikk mer overskudd igjen.Ikke minst få tilbake en kroppsfasong som er mer praktisk for en småbarnsmor:-) Det er veldig kjekt å ha to barn, og du kan glede deg! Minsten her stråler når han ser storebror, og storebror er veldig omsorgsfull, om enn noe hardhendt til tider.

Lykke til med fødsel og spebarnstid, ser du har termin rett rundt hjørnet:-)

[Gjest]

hei! ditt innlegg kunne være skrevet av meg. akkurat slik føler jeg også, og jeg ønsker sån at jeg kunne slutte være sinna så fort, jeg er en skikkelig hisigpropp, og det sliter på både meg og familien til tider:-)

 

vi har akkurat lik alder på barna våre, gutten ble to da han ble storebror, og det er nå snaue 3 måneder siden.. tålmodigheten, energien og overskuddet mitt er noen dager vanvittig tynnslitt og da har jeg ikke mye å yte til noen. absolutt ikke til en krevende 2 åring eller en hylende baby!

 

de dagene jeg har holdt på å klikke fullstendig har jeg overlatt alt til samboer og trekt meg vekk en stund. en lang dusj og en halvtime alene på soverommet, der "går jeg i skogen" inn i hodet mitt, og kjenner på alle lukter og hører lyder fra granskogen hos mamma:-) det fungerer som oftest og jeg får slappet av og hentet nye krefter.

 

men de dagene jeg er alene med ungene kan jeg jo ikke trekke meg bort, og må bare gjøre det aller beste utav det. noen ganger blir det kjefting, men andre ganger mestrer jeg situasjonen og det fungerer bedre..

 

vet ikke om du fikk noen tips av dette, men ville bare dele litt tanker:-)

[kreps-76]

Synes det er et godt tips det å av og til overlate roret til samboeren og trekke seg unna litt. Det bruker å hjelpe både på tålmodigheten og lunta, og gir mer overskudd. Men som du sier så er det ikke alltid det lar seg gjøre, og man er alene om alt og da må man bare gjøre det beste ut av det, ja.

Synes også det har hjulpet å skrive innlegg her inne faktisk. Føler jeg har fått både gode råd og tips, og støtte også. Og det hjelper i hverdagen det. Ikke minst er det godt bare å lufte tankene, og få innspill fra andre,så blir det ikke så truende på en måte.

[Anyaj79]

Synes det er greit aa hoere at noen andre ogsaa "tilstaar" synden. Hehe.

 

Min lille Victoria (2,5aar) er slett ikke lett aa hanskes med heller, men i et annet oeyeblikk er hun den mest elskverdige prinsessen.

 

Noen ganger slaar hun med ene armen,klyper med den andre aa biter der tennene skulle faa tak ,og naar grunnlaget er at hun ikke faar drikke den roede jiffen i butikkhyllen, ja, saa blir man stresset.

 

Du har en helt vanlig to aaring og er selv en helt vanlig mamma.Slik hoeres det iallefall ut for meg.Finn en god balanse du og husk at alle blir sinte og kjefter, og naar man har en to aaring i hus, ja, saa blir det rett som det er litt mere enn vanlig. Det er verken lett aa vaere to aar eller aa vaere mamman til en to aaring. Saa lenge du elsker barna dine og gir de baade grenser og kos saa er man den beste mamman ungen kunne hatt. Kunne han sagt det saa villet han sikkert fortalt deg det allerede naa:)