Følelsen av oppgitthet....

[optimist..]

Hei alle sammen:)

Jeg sliter nå med en følelse av at jeg kommer til å få barn virker så fjernt og langt unna,ja nesten umulig..

Alt føles så håpløst og jeg har vel vært ganske så deprimert etter SA i fjor sommer og den i august..

Men siden jeg ikke har noen barn enda så kan jeg jo ikke gi opp drømmen om barn som jeg har hatt hele livet?!Da blir jeg sittende med et tomrom som jeg ikke føler jeg kan leve med...

Vanskelig dette her...men jeg nekter å gi opp!!

Mister jeg håpet så har jeg mistet alt..

 

Er det noen av dere som har det aller har hatt det på samme måte?

Dette ble vel et deppeinnlegg, men med dere snille damer her inne så kan jeg vel "snakke" om alt??

 

Sliter med å leve opp til nicket mitt nå ja...

[♥♥Vilsågjerne♥♥]

Hei optimist-vennen C";).

 

Skjønner godt du er motløs og lei jeg..

Og hvem er vel egentlig ikke det av og til av oss prøvere...?

 

Jeg håper du snart kan få avklart en plan med ciconia,slik at du kan begynne å krysse av på kalenderen,og få en dato å jobbe i mot..Kanskje det gjør det lettere å senke skuldrene?

 

Jeg merka i allefall hvor skuldrene sank da brevet fra st.olav om timen til lap kom.Endelig en dato !Vi har liksom sklidd igjennom denne pp`n som ingenting...Uten å tenke på baby-laging eller at det er 1.prøve periode etter dobbel pergo kur i forrige måned,vips så var ikm her liksom..Og da må jo naturen gjøre sprell...Hvor i f***** ble det av tanta nå da?Må le av meg selv jeg...Hun kommer vel i morgen...eller en annen dag...Men har kjøpt en test da i tilfelle...Undrenes tid er kanskje ikke forbi..

 

Tenker på deg optimist,og sender deg en bamseklem !

Hilsen vilsågjerne.

[optimist..]

Takk for at du tenker på meg vennen, det varmer:))

Blir bare så deprimert av å ikke bli gravid, når det er mitt høyeste ønske!

 

Når har du tenkt å teste da?

Har du noen symptomer?

Spennenede tid for deg nå)

 

Klem

[nungo]

Uf, stakkes deg optimist -- sender deg straks en stor klem.Tror mange av oss kjenner oss igjen i det du skriver - oppgittheten, frustrasjonen og fortvilelsen. Jeg er heldig, for jeg har allerede den skjønneste lille jente på 3 år. Men likevel ønsker jeg meg så brennende et barn til; kanskje mer nå enn når vi prøvde på nr.1 -- nå vet jeg presis hvor vidunderlig barn er. Alt var så enkelt med lillepiken. Hun ble til i 3. pp og svangerskapet var helt problemfritt osv. Nå sliter vi felt. Har vært gravid to ganger, mistet i uke 13 og i uke 9. Vil det noensinne lykkes meg å bære frem et barn igjen? Åh jo, jeg kjenner meg godt igjen.

[Charlo]

Jeg er også skikkelig spent på dine vegne - og som sagt litt lenger nede; har innmari blå fingre av å krysse dem for deg ;-)

Lykke til!

[bente69;)]

Hei på deg optimisten vår:)

 

Etter så mange pp og to SA skjønner jeg godt at dagene går i berg og dalbane. Noen dager har vi det helt supert andre dager kunne vi ønske vi var bamse braker å gå i hi halve året. Jeg selv blir litt sliten av mørket, kunne ønske jeg kunne gå i hi i midten av oktober å stå opp igjen i mars. Men på et vis må vi komme oss gjennom alle de mørke dagene også. Vi må prøve å glede oss over de gledene som faktisk fins, samme hvor mørkt det er.

 

Er enig med deg at du ikke må gi opp, ikke før du får beskjed om at det ikke er noen vits å prøve noe mer. Hva med adopsjon da optimist, har dere snakket om det? Eller få et fosterbarn? Vi har et vennepar som har fått to fosterbarn, begge som babyer (litt under 2 mnd. Den første fikk de bare som fosterbarn om de var villige til å adoptere han, den andre er det ikke snakk om å adoptere. Barna er i dag 10 og 5 år, å det fungerer helt supert, barna er likestilt(aremessig), de er begge deres barn. Tenk hvor mange barn som trenger hjelp?

 

En kjempe stor trøste/tenkerpådeg klem til deg, håper du snart er optimist igjen:)

[nicco]

Hei på deg,

 

Skjønner deg veldig godt, jeg. Tror man må ha en tur i kjeller'n av og til, for så å hente krefter til nye anstrengelser. Du er fremdeles ung, og jeg vil bare si at du må stå på NÅ, om 4-5 år kan det være for sent. Også i forhold til adopsjon og fosterbarn er det en grense....Ikke la noe være uprøvd uansett....den dagen du sitter der med et lite barn, vil du få igjen for slitet i fulle mon!!

 

Ønsker deg nå bare styrke til å se fremover, etter en tur i kjeller'n går det alltid oppover....

[anonimo & gullprinsen :o)]

Kjære optimist!

 

Hele prossessen er en følelsesmessig berg og dalbane. Vi er tross alt mennesker og har lov til å deppe også. Min mann og jeg har prøvd i snart 7 år, uten hell. har nettopp vært igjennom 1.ivf med negativt resultat. Helgen var grusom for oss, men livet går videre. Vi er kjempeglade for at vi har hverandre og er begge enige om at vi kan ha et flott liv uten barn, men vi har selvsagt lyst til å gjøre alt for å få våre egne, ihvertfall ett. Heldigvis har vi anledning til å "låne" to gutter som vi storkoser oss med.

 

Det er godt dette forumet finnes:o)

 

Stor klem til deg fra meg.

[optimist..]

Hei alle fantastiske gode venner her inne:))

Tusen takk for mange kloke og fine svar, må si de varmet hjerte mitt!!

Jeg er så utrolig glad for å ha dere her inne,vet ikke hva jeg skulle gjort uten dere...

 

Enda en gang:Tusen takk for fantastisk støtte når jeg har det vanskelig:))

 

Jeg gir ikke opp enda nei!!

Svarene deres har hjulpet meg så jeg ser litt lysere på tingene i dag:)

 

Kjempeklem til dere alle