Fødselshistorie...

[Gjest]

Nå er det over fire uker siden jeg fødte og fortsatt får jeg tårer i øya av å tenke på fødselen. Har ikke klart å snakke med noen om det ennå. Prøvde å snakke med samboern, men ble avfeid. Kanskje tøft for ham også, ellers så synes han at jeg er en kylling. De tilbød meg fødselssamtale på sjukehuset, men jeg ville ikke tenke på fødselen engang så jeg sa nei. Så jeg prøver å skrive den, så kanskje jeg klarer å tenke på det uten å begynne å grine når det er ute.

 

De siste par månedene av graviditeten hadde sf målet vært langt utenfor skjema uten at noen hadde reagert. Hadde vært til ul på sjukehuset pga mistanke om sv.sk forgiftning uten at noen hadde fortalt meg at barnet da var 25% over normal størrelse. (fikk beskjed om det etter fødselen..) Så, fem dager før termin ble det oppdaget at jeg hadde svangerskapsdiabetes og sf mål som var utenfor skjemaet. Da ble jeg henvist til sjukehuset for vurdering. Så tre dager seinere dukket jeg opp og fikk bekrefta svært barn. Hadde da 3 ca åpning og var helt moden. Pga alle svangerskapsplagene mine hadde jeg ikke merka noen ekstra smerter, så jeg trodde at dette kom til å bli kjempeenkelt.

 

Det ble bestemt at vannet skulle taes for å sette i gang riene. Før det skjedde spurte jm meg om hvordan jeg hadde tenkt meg fødselen. Og her gjorde jeg den første fatale feilen: Ingen Smertestillende, sa jeg. (har angst for nåler og enda værre angst for medisiner) Vannet ble tatt og så startet de verste smertene jeg har opplevd i hele mitt liv. Jeg trodde jeg skulle deles i to, så jævlig var det. Tenkte at " noe må jo være galt" jeg klarte nesten ikke å bevege meg pga smertene. Men det var visst normalt. Jeg begynte å bli desperat på å bli ferdig. Hysterisk og barnslig. Den ene rien avløste den andre og jeg var utslitt innen pressriene kom. Trygla om epidural, men det var visst for seint innen jeg sa det. Det gikk bare tre timer fra første ri til pressrier. Jeg var ikke forberedt, begynte bare å presse automatisk så jm ville sjekke åpninga. "OI, full åpning!" sa hun, "bare press på når du føler for det" Så jeg pressa og pressa, med de få kreftene jeg hadde igjen. Etter dette er alt bare en tåke. Jeg veit at jeg pressa, grein og beit samboern i skuldern i desperasjon. Jeg trodde ikke jeg kom til å overleve. Var helt sikker på at noe var galt. Riene dabba av og de skulle sette drypp for å få fart i sakene. Kanylen ville ikke sitte fast for jeg svetta så fælt. 9 Kanyler satte de før de fikk bansasjert en på plass. Etter 2 timer med pressriervar jeg så utkjørt at jeg bare lå der og skalv. Fikk en maske trykt over trynet og en lege kom løpende med vakum og et trillebord til junior. Fikk beskjed om at de endelig skulle hjelpe meg å få ham ut. FIkk litt krefter for jeg begynte å se enden på det. Fyttih...så vondt det var når vi fikk trykt og dratt småen litt lengre ned i skjeden på meg. Jeg hylte: Nå revner jeg!! Det var ubeskrivelig hvor vondt det var. Endelig kom han ut. Helt blå og slapp! Navlestrengen rundt halsen og to timer sittendes fast i fødekanalen. Stakkars gutten min. "Er han død?" spurte jeg. Ingen svar, de bare hev ham på det lille bordet og etter et par minutter hørte jeg ham pipe. Blei så letta! FIkk ham endelig lagt på brystet og fikk beskjed om at jeg hadde en liten rift som måtte syes. OK, sa jeg og trodde de skulle gjøre det med en gang. men nei, jeg skulle ned til operasjonssalen.Det var vel mer en totalruptur enn en liten rift da...Så fort morkaka var ute ble junior og pappa overlatt til seg selv mens jeg ble trilla ned til o.s.

 

Jeg skalv som et løv i vinden, og ellers helt slapp. Følte meg helt fjern. (den fjerne følelsen varte forresten i et par uker..) Fikk spinalbedøvelse så mens jeg ble sydd var jeg våken, og ble hele tiden dytta på mer dopa-medisin for å slutte å skjelve. Jeg trygla om å få slippe, men nei, jeg skulle ikke skjelve så det var bare å ta imot. Prøvde å undertrykke panikkangsten som alltid følger med når jeg må ta medisiner.. Når jeg endelig fikk se igjen samboern og barnet var jeg helt borte i skallen.

 

Jeg er vanligvis god til å legge ting bak meg. Fortiden plager meg ikke selv om jeg har hatt endel jævlige opplevelser før og. Men dette er anderledes. JEg tenker på det kjempeofte. Våkner om natta fordi jeg drømmer om det, små ting i hverdagen minner meg om det. Min fødsel er sikkert ikke den værste i verden, og ungen min ikke den største, men jeg klarer likevel ikke å glemme den. Mens jeg skrev dette har jeg tatt minst 15 grinepauser. Dette er første gangen jeg forteller om det. Føler meg som verdens største feiging. Håper det går over med tiden..

[Gjest]

Stakkars deg!

 

Ring helsestasjonen og få noen å snakke med med en gang!!

 

Lykke til!

[Gjest]

Så fint at du skrev historien din! Det første skrittet mot å få det bedre er å fortelle hvordan det var tror jeg. Du er absolutt ingen kylling(og jeg håper samboeren din ikke synes det!), se på historien din og innse hvor tøff og sterk du er! Tenk at du klarte deg gjennom noe sånt! Det å føde er nok noe av det verste og beste som kan skje oss.

 

Jeg fødte ved keisersnitt, likevel sliter jeg også med opplevelsen. Det var riktignok hastesnitt, men jeg slapp jo smertene(der og da) og alt føltes veldig kontrollert. Så jeg har ikke født "vanlig" noen gang, likevel har jeg lyst til å svare deg.

 

Drit i alt du har hørt om at det å føde er det mest naturlige i verden og at "alle" gjør det. Dette er DIN opplevelse og det spiller ingen rolle hva andre har opplevd i forhold. Du synes det var forferdelig, og det har du lov til. Det er fullt forståelig at du sliter med dette, det var jo en kjempetraumatisk situasjon som bare du vet hvordan føltes. Du hadde vanvittig vondt, var redd medisiner og nåler, du var etter det jeg forstår syk, og jeg regner med du var redd for både ditt eget og barnet sitt liv.

Det sier seg selv at dette er en kjempebelastning som må bearbeides i ettertid.

 

Mine erfaringer er at først må du erkjenne overfor deg selv at du har lov og all rett i verden til å føle det du gjør. Så vil jeg sterkt anbefale at du forteller historien din til noen du stoler på og som du vet vil lytte. En venninne, helsepersonell, slekt.. Prøv å finn en du vil fortelle det til. Snakk lenge med denne personen om følelsene dine, hvis du klarer. Det er lov å gråte og vise litt svakhet, det gjør deg bare sterkere på sikt. Hvis du ikke vet om noen du kunne tenke deg å snakke med rundt deg så vet jeg av erfaring at det finnes mange snille og forståelsesfulle mennesker i helsevesenet. Hva med jordmora du gikk til under graviditeten? Eller noen som var med under fødselen? De vil forstå om du sier at du trenger noen prater, det er jeg sikker på. Kanskje samboeren din kan være med slik at han kanskje forstår hvor hard fødselen faktisk var for deg.

 

Søk hjelp kjære deg, uansett på hvilken måte. Det er ikke meningen at du skal klare dette alene.

 

Vet ikke om jeg er til hjelp her. Men jeg synes iallefall det var kjempetøft av deg å skrive historien din.

 

Vil gjerne høre hvordan det går med deg etterhvert.

 

Klem fra

[ninaj70]

Hei Sweet Amber.

Vil si du er godt i gang med og få "ordnet" opp,og jeg håper virkelig du tar kontakt med fagfolk for og få hjelp.

Ingen bør sitte igjen og ha det så vondt etter en så tøff opplevelse.

 

Har selv vært med på at de starter fødsel,og grusomt var det.-Husker ennå hva jeg tenkte de 4 timene..(17 år siden)

 

Ønsker deg masse lykke til, og håper det ordner seg for deg.

Kontakt legen din, helsestasjon,jordmor e.l.

Prat og gråt masse, det hjelper.

Lykke til.

[Gjest]

Hei du.

 

Synes det var flott av deg og fortelle din fødselhistorie.!:-)

Du må ikke føle deg misslykket fordi din fødsel var slik den var, alle er forsjellige!

 

Kjempefint at du klarer og skrive det ned på papir...det kan være terapi det:-)

 

 

Håper du tar kontakt med fagfolk på sykehuset som kan gå igjennom fødselen med deg etterhvert når du orker og snakke om det.

Det skal jeg gjøre, ellers vet jeg at jeg vil få FULL panikk neste gang jeg blir gravid og det vil jeg for alt i verden unngå!!

 

Jeg skriver til deg fordi jeg kan kjenne meg godt igjen, min fødsel den 8.10.2006 ble heller ikke slik jeg trodde...mine pressrier ble de værste jeg har opplevd i hele mitt liv!

Trodde jeg skulle dø bokstavlig talt.

 

Jeg har skrevet min fødselhistorie under "fødselhistorier" så det er bare til og lese den så skjønner du at du IKKE er alene..

Jeg er foresten også livredd sprøyter og fikk helt ANGST når de sattte inn epidural sprøytene...så jeg vet hvordan det er også.

 

lykke til videre og kos deg masse med din nye baby:-)

[babiBee]

Hei Sweet Amber!

 

Det er bra at du forteller historien din til andre og når du kommer med i en barselgruppe kan det også være lurt å dele din opplevelse med andre og høre andres erfaringer.

 

Jeg hadde en lignende opplevelse av min fødsel, spesielt når det gjelder det siste med flere timer pressing og til slutt få hjelp til å få han ut (vakum). Jeg lurte på hva legen hadde gjort når jeg kjente den smerten i det junior kom helt ned i bekkenbunnen. Følte at hele rumpa skulle revne! Det gikk allikevel bra med både junior og meg til slutt - selv om jeg sleit med å sitte de 4 første ukene etter fødselen..

 

Nå har det gått 5 mnd allerede og alt føles mye bedre når jeg tenker tilbake. Håper du får hjelp av noen hvis du føler at dette ikke er noe du klarer å takle selv. Ta tiden til hjelp også, og prøv å tenke på det positive - at alt faktisk gikk bra med dere )

 

Lykke til videre og kos deg masse med den lille!

 

 

 

 

[Gjest]

Har tasta endel om ovennevnte fødsel både her og på et annet nettforum og føler egentlig at det har hjulpet mye. Mulig jeg bare trengte litt tid, mulig jeg var overfølsom etter fødselen. Uansett tenker jeg ikke mye på det for tiden. Kan hende jeg tilogmed får flere barn om noen år:) Ville bare takke de som gadd å lese og svare, og de som har lagt ut egne fødselshistorier.

Og hvis noen som ikke har født ennå leser denne og andre skrekkhistorier: Det ER verdt det:) Har aldri hatt det så bra med noen valg i livet som det å bli mor

[Gjest]

Kjempefint at du ser slikt på det nå:-)

 

Jeg skulle heller ALDRI føde mer..men nå bare 8 uker siden jeg fødte har jeg lyst på et barn til om 1-2 år:-)

Alt ordner seg vet du!

[Anonym bruker]

Jeg har ingen barn, men veldig fødselsangst. Når jeg leste dette fikk jeg heeeelt panikk! Det høres jo forferdelig ut. Nå heller jeg mot keisersnitt igjen,.

 

 

[Julispire!]

Synes du høres ut som en sterk person jeg! Du er kjempeflink som skriver om det her, og på den måten "får det ut", tipper det er mange med liknende historier som holder det inne, og sliter i årevis. Du skal ha skryt for at du gjennomførte fødselen så godt du kunne, håper den dagen jeg skal føde at jeg er like flink som deg! =)

[Viktualia Rullegardina 28.05]

Jeg er imponert over at du klarer å være så optimistisk i forhold til fødselsopplevelsen din! At du faktisk klarer å si: "Det var verdt det"

 

Jeg syns også at det å få barn var det største i verden, men jeg syns samtidig at jeg burde vært forskånet for en grusom fødsel. Er det en egoistisk tanke?

 

Jeg hadde en opplevelse som ikke var ulik din, verre på enkelte måter (en subjektiv tanke og kanskje litt ego), og bedre på andre måter. Uansett - det er det verste jeg har opplevd.

 

Finnes det noen større traumer enn å frykte for sitt eget og barnets liv og helse og bli utsatt for slike ukontrollerte, hvitglødende og skremmende smerter samtidig? Jeg mener - er det virkelig forventet av kvinner at dette er normalt og bare skal gjennomleves??

 

Jeg vil påstå at du ikke er det minste overfølsom. Jeg aner ikke hvor mange ganger jeg og mannen min (som også fikk et traume av opplevelsen) har snakket gjennom fødselen fra start til slutt. Sikkert er det i alle fall at jeg aldri hadde blitf gravid igjen dersom det ikke var for at jeg fikk den støtten fra ham, familie og helsepersonell. Sistnevnte ble etter hvert mindre viktig for meg, men hadde nok vært viktig dersom jeg ikke hadde mannen min å snakke med.

 

Jeg er nå utrolig nok gravid igjen - med et løfte om planlagt keisersnitt.

 

Vet jo ikke om du gjør det, men jeg syns ikke du skal skamme deg for din opplevelse. Det er DINE følelser. Følelser er ukontrollerbare og individuelle.

 

Du skal heller ikke være redd for å skremme andre med din historie eller forsøke å trøste andre med at det er verdt det Det var DU som ble skremt! Det er DU som trenger trøst og forståelse!