Det går sjelden som man hadde tenkt seg (laaaangt deppeinnlegg)

[lilli1979 - venter på ivf]

Jeg har nettopp innsett at jeg har kommet til et punkt hvor lysglimtene er få og jeg vet ikke hvor lenge jeg klarer å holde maska.

Etter å ha mottatt forholdsvis dårlige nyheter fra andrologisk i dag tenkte jeg at det kunne være på tide å dele min forhistorie med dere.

 

Jeg ble født med en ganske alvorlig sykdom som gjorde at jeg som barn var mye innlagt på sykehus og ulike behandlingsinstitusjoner langt borte fra min vanlige hverdag, foreldre, venner og søsken. Barndomsår med mange nye folk inn og ut av livet mitt som ikke visste hvordan de skulle forklare situasjonen til ei lita jente, førte til at jeg ble svært usikker på mine omgivelser og i stor grad følte meg styrt av andres forventninger til mitt liv. Dette har preget meg siden.

 

Rett etter videregående ble jeg gravid med han som den gang var min kjæreste. Det var et turbulent forhold og jeg føler i større og større grad at jeg ble presset til å ta en avgjørelse jeg egentlig ikke var komfortabel med: abort.

 

Jeg har alltid vært veldig skoleflink og pliktoppfyllende - den jenta lærerne plasserte mellom pøbelgutta for å skape fred i klassen.

De tre første åra av studietiden min klarte jeg fint skolemessig, men jeg trakk meg mer og mer unna sosialt. Forholdet til eksen som var svært kontrollerende, bidro til usikkerhet og liten tro på meg selv. Da jeg endelig etter tre år klarte å gjøre slutt på forholdet brast min verden. Jeg var lang nede med angst til oppover ørene. Jeg gikk i terapi i et halvt år og følte jeg fikk mye hjelp der.

Jeg ”rømte” så til utlandet for å prøve å bevise for meg selv at jeg var god nok, og at jeg kan klare meg på egenhånd.

 

To dager etter at jeg landet møtte jeg han som i dag er min samboer. Alt var rosenrødt i fem måneder, men så begynte helvetet igjen og denne gangen ordentlig:

 

-pappa holdt på å dø av blodpropp

-et nært familiemedlem ble feilmedisinert og døde

-et annet familiemedlem fikk kreft og døde langsomt

-moren min måtte ha en stor operasjon

- jeg fikk store magesmerter, blodig oppkast og konstant diaré som førte til at jeg ble hasteinnlagt på sykehus etterfulgt av omfattende operasjon med påfølgende laaang friskmelding.

-Flytta så tilbake til Norge og fikk ekstremt kultursjokk etterfulgt av ensomhetsfølelse og ”alene i verden”-følelsen jeg husker altfor godt fra da jeg var liten.

-Var fin i to uker før mageproblemene begynte på nytt. Denne gangen varte det i 6 mnd før jeg ble diagnostisert nå i sommer og endelig fikk medisinene jeg trengte.

 

På toppen av det hele prøver vi å få barn- og det får vi fader heller ikke til!!!

Syns jeg har hatt nok motgang nå og er mildt sagt drittlei av at ingenting noensinne bare kan gå min vei! Jeg har seriøst ALDRI fått noe gratis.

Fikk som sagt i dag beskjed om at vi må belage oss på ass. befruktning – Et siste slag i trynet. Har tusen spørsmål i den forbindelse, men det får vente til i morgen. Er helt utafor i dag.

Har mista mange venner det siste året- jeg orker ikke forholde meg til flere enn jeg må. Takk gud for sambo- uten han hadde jeg gått i dørken for lengst!

 

Dette ble fryktelig langt, så takk hvis du orka å lese.

Mine innlegg her inne kan til tider være fryktelig negative og pessimistiske, jeg er rett og slett lei av å være den ”sterke” som bare takler og takler. For første gang i livet gir jeg meg selv herved rett til å være grinete og klage!

Takk til alle dere herlige bim-damer som alltid svarer og alltid er der!

[Mams`n & Lillegutt & Lillevenn]

Kan ikke sette meg inn i hvordan du har det, men en god klem skal du få!

[lengter daler ned i skjul...]

vet ikke hva jeg skal si.... men du forventer kanskje ikke at vi skal si så mye..... tenker at det var godt å få det ut....

håper du får det bedre.....

den eneste følelsen jeg kjenner igjen er det å tro at kanskje jeg aldri blir gravid... har selv prøvd i 1 år nå...

Lykke til!

klem!

[attpåklatt!!]

Kjære deg...

Begynner med å gi deg en gooooooooood klem!!!

 

Livet er jammen ikke rettferdig.. ble ganske satt utav historien din..

Noen må jammen kjempe for å ha noe livskvalitet.

 

Men du er sterk som har klart deg gjennom dette. Og du vil nok bli en god mor.. du har mye livserfaring å bruke!!!

 

Og det er viktig å tillate seg å være svak og den som trenger hjelp og trøst av og til!!!

Når en får slike beskjeder som i dag går liksom livet noen steg tilbake..

Men, i morgen eller neste uke er det en ny dag og ny uke!!!

Nye muligheter!!!!!!!!!!!

 

Tror livet vil smile til deg til slutt, selv om det ikke føles slik nå..

 

Lykke til videre!!

 

Og det er lov å sutre og være negativ innimellom... vi skal prøve å støtte og oppmuntre!!!

Og damene på ass. befrukt. kan sikkert hjelpe deg mye..

 

klemmer til deg!!

[Solunger aug-07 og april-09]

Du har det jammen i meg tøft! Heldigvis er det sånn at vi tåler en god del! Sender deg en trøsteklem!!!!!

[lilli1979 - venter på ivf]

takk for støtte og klemmer alle sammen:-)

Vet ikke helt hvorfor jeg følte at jeg måtte skrive det akkurat nå- men alle har sin grensa og min ble vel nådd i dag.

Er veldig privat av meg som person så snakker ikke med noen andre enn sambo om disse tingene (stakkars han sier jeg bare..hehe), så måtte bare få det ut på en eller annen måte!

 

Når jeg leser gjennom nå tenker jeg "herregud som du syter, lilli!" men samtidig kommer jeg på alle de tinga som jeg kunne lagt til lista, men som jeg droppa siden det ble for "nært". Og da syns jeg liksom jeg har lov til å tillate meg å synes litt synd på meg selv.. hehe.

Livet er forbanna urettferdig noen ganger. Skal prøve å komme meg tidlig hjem fra jobb så jeg kan få en klem av sambo og sippe litt mer;-)

Jeg klarer meg -alternativet finnes ikke. Det blir bare litt mye noen ganger!

Takk igjen supre damene!!!!

[zzzzz-frøken]

Kjære deg lilli1979, det er jammen meg en tung situasjon du befinner i og har vært i siden barndommen. Rart med det, når man forholder seg til andre på nettet, blir det ofte endimensjonale presentasjoner som gis. Etter å ha lest innlegget ditt, har du gitt oss mange flere sider ved selv og livet ditt.

 

Du skriver at du ikke lenger orker å være den sterke og den som bare takler og takler situasjoner som oppstår. Vet du hva lilli, sterk er du uansett, om du vil eller ikke, men at du er sterk betyr ikke du aldri "har lov" til å krype ned i kjelleren og føle deg svak. Det betyr heller ikke at du takler alt på en perfekt måte. Bare det at du klarer å gi så mye av deg selv her inne, både gjennom å støtte andre (ja og da tenker jeg ikke bare på din positive meldinger til meg) samt fortelle så åpent om hvor sliten du er, sier meg at du er og blir en sterk jente, som er sterk nettopp fordi du kjenner dine egne begrensninger og på grunn av din evne til å sette deg i andres situasjon.

 

Flott at du har en en så fin samboer! Virker som om dere har et nært forhold dere to:)

 

Jeg vet ikke så mye om ass. befruktning utover at det er blitt veldig vanlig og veldig mange lykkes med dette! Jeg kjenner 2 stykker og de synes det var en slitsom prosess, men ikke mer psykisk slitsomt enn hva prøving på egen hånd var etter en del pp (begge prøvde i omlag 1 år). Dere har jo prøvd på egenhånd i 9 pp, og dersom ass. befruktning blir deres vei å gå, er jeg overbevist om at dere fikser dette suverent. Og med det mener jeg ikke perfekt avslappet eller no, men at du og kjæresten har et solid forhold som tålet en støyt!

 

Dessuten har du jo en blodprøve å ta i morgen lilli It ain't over until the fat lady sings!

 

God klem til deg snuppa - ta vare på deg selv: Det er LOV å synes synd på seg selv så lenge man ender med hodet opp og beina nede igjen!

[Serial mom]

Sender deg en god klem jeg også! :-) Det er så utrolig urettferdig at noen må tåle så mye motgang her i livet! Enkelete vil ha det til at det bare er innstillinga,men det er da mange ting en rett og slett ikke kan styre,og du har vært uheldig og fått en stor dose av sånne ting.

Men jeg har stor tro på at du har noe godt i vente,du har ikke kjempet deg gjennom livet forgjeves,det VET jeg! Du er utstyrt med masse ståpå-vilje og indre styrke,og det kommer til å hjelpe deg igjennom alt dette tunge du opplever! Mye av det du sliter med har nok en indirekte påvirkning på din evne til å bli gravid,så når ting sånn smått begynner å ordne seg i livet ditt,og en og en bit faller på plass,så skal du se at du har en liten baby i magen din før du aner det:-)

 

Har måttet oppleve mye tøfft jeg også,og har ikke hatt det så godt med meg selv. Ting begynte først å ordne seg for meg da jeg møtte mannen i mitt liv,og endelig turte å være meg selv og begynte å snakke om problemene mine med han. Vi ble gravide raskt,men mistet like fort,og etter det har det tatt skikkelig lang tid. Har grått mine modige tårer,og syntes lenge at verden var så urettferdig mot meg,siden jeg på toppen av alt måtte slite for å få barn! Det var en stor barriere å starte på utredning,men jeg forbanna meg på at jeg SKULLE presse meg igjennom det,uansett om det kom til å bli tøfft! Det er fortsatt tungt til tider,og jeg gråter ofte når jeg tenker på livet jeg har levd frem til idag. Men jeg har innsett at jeg klan ikke la meg selv bli offer for all elendighet,jeg må slutte å synes synd på meg selv,slutte å tro at alt vondt som skjer meg er fordi jeg er meg og bare skal oppleve kjipe ting! Det begynner å se lysere ut nå,endelig. Jeg og mannen min har hatt et supert år utenlands(seiltur i karibien i ett år),vi har nå giftet oss,leter etter hus,vi fant bilen vi ønsket oss og nå er jeg 1 ule over ikm,så kanskje er det endelig en liten spire i magen min(etter å ha ønsket det i 19 måneder!) Trodde aldri at ting skulle bli slik som dette,men plutselig løsna det bare for meg! Har enda ting jeg må jobbe med,og ting som jeg må sloss for,men jeg har begynt å se det positive jeg har i livet mitt også,for jeg har masse av det også,men det er lett å glemme når helvette er løs og herjer som værst! Sammen med mannen min har jeg satt opp en liste over ting jeg skal jobbe med,og ting jeg skal gjennomføre(resten av utdannelsen,f.eks,som jeg bare ikke hadde psyke til å fortsette med),så tar jeg en og en ting om gangen,og kanskje til slutt en gang ordner alt seg!

 

Vet ikke om dette kan hjelpe deg på noen måte,men dette er sånn jeg har det,og kanskje du orket å lese igjennom det og kan kjenne deg igjen på noe:-)

 

Du har iallfall masse jenter her inne som ønsker deg alt godt,og er her for deg når du måtte trenge oss! Det er bare å hyle ut,om det er vonde ting eller gode,vi er her for deg,vettu!

 

STOOOOOOOOOOOOR OG GOD KLEM fra

[lilli1979 - venter på ivf]

Kjære zzz-frøken og Elli-karamelli!

Dere er jammen gode å ha! (Tenk at du orker å forholde deg til dette i dag zzz-frøkna: dette er jo liksom DIN dag:-))

 

Takk for gode ord og takk for at dere bryr dere!

Det er ikke alltid så lett å være meg, men stort sett har jeg jo mye å være takknemlig for. Det er bare det at når motstand finner veien hit blir jeg lett minna på hvor mange ganger det har skjedd før.

 

Elli: forstår at du også har hatt ditt å stri med oppigjennom. På en eller annen litt trist, men god måte er det fint å høre vi er flere som har gått noen omveier. Det jeg syns er vanskeligst er at jeg føler jeg ikke har noen andre å snakke med om dette enn sambo. Han spurte meg i går om jeg ikke skulle vurdere terapi igjen, me det var en fryktelig smertefull prosess sist gang så jeg vet ærlig talt ikke om jeg orker det på toppen av alt annet akkurat nå. Jeg hoppa også av utdannelsen min en periode, det var råtøft! Så kjenner den følelsen der. Plutselig brøt jeg med bildet alle hadde av meg som den flinke, fornuftige. Fantastisk at du er ved så godt mot, Elli! Du har tydeligvis funnet en vei å gå som fungerer- håper så inderlig for din skyld at barnedrømmen klaffer- det må da være din tur nå!:-)

 

zzz-frøken: jeg er 100% klar for å prøve hva det måtte være for å bli gravid! Føler nok veldig på at jeg vil fullføre det jeg ikke hadde mot til å fullføre sist (svangerskap). Er kanskje enda bedre forberedt enn mange andre på at det kommer til å bli vanskelig og tøft- det er på en måte den "løsningen" de fleste av mine issues har hatt oppimellom. Ingen snarveier.

Ønsker dere alt godt begge to, og nok en gang takk for at dere støtter, deler erfaringer og tanker!

Jeg setter stoooor pris på det- virkelig!

 

Klemmer og klemmer og klemmer tilbake

 

 

[Lunajenta og Alvegutten]

Kjære lilli1979-9pp!

 

Jeg vil bare gi deg en stor trøsteklem og sende mange gode tanker til deg! Ikke gi opp, for du vet, når en minst aner det.....

[melkekua™]

Stor trøsteklem! Vi er her for deg ;o)

[AniBer]

Kjære Lilli.

 

Tårene trillet når jeg leste innlegget ditt. Har ikke hatt det så enkelt selv og jeg er ikke mer enn 23. Ønsker ikke gå så veldig inn på det fordi det fortsatte er ting som er veldig såre.

Kjenner igjen den følelsen av å måtte være den sterke og det er ikke lett... Jeg sitter med en skikkelig ekkel følelse av at på en eller annen måte kan ikke jeg få barn. Prøver å ikke tenke så mye på det, prøver å være blid, positiv og utadvent. Det er jammen ikke enkelt når det er så mange tanker som surrer oppe i hodet mitt til tider. Da er det godt å ha mannen min som jeg deler det meste av tanker og følelser med. Har selv gått i terapi, men det var ikke noe for meg... Kjente at dette var noe jeg selv måtte jobbe meg ut av. Det siste året har gjort mye for meg på mange plan, hadde et bryllup å planlegge og se frem til.

Har opplevd mye motgang i mine 23 korte år her på jorden, men jeg vet at jeg har en flott familie og flotte venner som stiller opp uansett hva det skulle være. Jeg ønsker ikke være til bry for noen så jeg pleier aldri be om hjelp, burde kanskje gjort det litt oftere...

Men det er i motgang man lærer seg selv å kjenne og de rundt seg. Har mistet mange såkalte venner opp igjennom årene, fordi de ikke taklet det som skjedde i livet mitt og med meg. Derfor har jeg veldig vanskelig for å komme i kontakt med nye mennesker, slipper ikke mange innpå meg.

 

Vil bare sende deg mange varme tanker og ønsker deg og samboeren din alt godt her i livet!

 

*Kjempetrøsteklem*

[babyT]

Hei :-)

 

Så bra for deg at du nå har fått skrevet ned alt dette! Innlegget var jo langt, men det gjør absoutt ingenting. Jeg kan nok ikke forstå alt om hvordan du har det, men kjenner meg godt igjen i "alene i verden"-følelsen. Sliter også med det ofte. Vet ikke helt hva jeg kan si annet enn; fortsett å skrive, tegne, synge... Hva som helst som kan hjelpe deg til å få ut noen av de vonde følelsene, og få tankene over på noe annet enn al motgangen. Det hjelper hvertfall meg...

 

En god klem på vei til deg! *****

[CB-BabyBoy]

For det første jeg syns du er ufattelig sterk og flink jeg; jeg blir helt satt ut av å lese din historie.

Jeg kan overhodet ikke sammenligne mine "ting" med dine, men vet litt om hvordan det er å ha det kjipt og aldri føle at du får en reell sjanse.

Har vært så mange ganger nå hvor jeg føler at det endelig kan gå bra og så kommer det noen og rapper vekk fotfestet og ting rakner igjen.

 

Det er lov å syte, gråte og være lei seg. Du er ikke noe dårligere selv om du syns synd på deg selv. Ved å gi seg selv lov til å deppe og gråte ut så tror jeg man begynner så smått å lege seg selv.

 

Disse mennene våre; de er noen helt fantastiske folk! Jeg har også en som er min klippe i hverdagen og det er han som gjør at ting er bra. Jeg trodde ikke det var mulig å ha det så fint som med han; etter 19 år med dritt jevnt over, så er det rart å ha en som er glad i deg uansett. Og tenk på det; du har funnet en som elsker deg - du er en av de heldige for det er ikke alle som finner den ene. Det er en helt fantastisk ting og jeg er glad du har funnet ham

 

Jeg vil bare sende en stor og omfavnende klem - her er det bare å syte i vei, vi tåler å høre det vi og støtter deg alt vi kan!

 

Jeg skal tenke på deg og krysse alt jeg kan for deg; er det noen som fortjener det, så er det du!

 

[lilli1979 - venter på ivf]

Takk for all støtte og alle klemmer dere flotte damer!

Har det litt bedre i dag, det hjalp visst å få øst ut alt sammen her inne:-)

 

Skal til legen for blodprøve om en times tid (15 dager over ikm), grugleder meg!

 

Hadde en lang samtale med sambo i går og vi er forberedt på at dette nok blir en lang og vond kamp, spesielt i forhold til helsevesenet, men at vi er 100% villige til å satse alt på at drømmen vår skal gå i oppfyllelse.

Takk igjen! Kommer tilbake med rapport fra legebesøket:-)

 

[BarniHodet og enihverarmkrok]

Kjaere soete deg!!!

 

Ser du har time akkurat naa for aa ta blodproeve. Sitter her og krysser fingra for deg, og oensker deg alt godt!!!

 

Vet nesten ikke hva jeg skal svare deg paa det innlegget ditt, men jeg sender deg en kjempestor og varm klem!!!!

Du skal se alt ordner seg til slutt! Du fortjener det. Livet er mange ganger urettferdig, men du maa ikke gi opp, og aldri gi slipp paa droemmene dine og haapet ditt!

Jeg oensker deg all verdens lykke til, og haaper du foeler deg bedre. Her kan du "blaase av deg" naar du skulle trenge det, og her er vi og hoerer paa deg, og sender deg troesteklemmer og oppmuntrende ord saa best vi kan.

STOOOOOOOOR klem!!!!!

[2 fine små]

Kjaere du,

 

Mitt foersteinntrykk etter aa ha lest ditt innlegg er at du er et utrolig flott menneske. Andreinntrykket er at, av maaten du skriver paa, uttrykker deg, og bygger opp historien din - faktisk virker rasende oppegaaende med tanke paa hvor mye motvind som har blitt deg til del. Mange annet hadde ikke vaert saa konstruktiv, klok (siden du setter ord paa situasjoner, foelelser og hvordan du har det) og aerlig med seg selv som du er. Uansett hvordan man har det i livet, og jeg er helt enig: du har ikke faatt mye servert gratis; saa kommer man aldri videre dersom man ikke erkjenner sin egen situasjon, eller "status" som du vil. Status paa den maaten at man erkjenner sin egen tilstand og i tillegg forstaar verdien av ikke aa brenne inne med dette alene. Videre vil jeg si at du er heldig som har en samboer, det er flott at han er der for deg. En liten tanke jeg tenker, med fare for aa gi raad - som du mest sannsynlig ikke oensker, jeg vil tro du har behov for aa bli lyttet til og at noen kan fortelle deg hva de synes om deg i forsiktige og fine ordelag), saa kan det hende vi ville hatt nytte av/glede av aa faa snakket med noen du kan soerge til. Ikke noen med boettevis med velmente raad, men noen du kan snakke med, sette ord paa alle (og du har mange) sorgene dine, noen som lytter over tid, lar deg faa plass til aa ta innover det det som har vaert vanskelig, sortere litt, kanskje faa satt strek og funnet fred med noen av tingene som har skjedd osv. Prester, diakoner, spykologer, mennesker i ulike stoettegrupper osv vil kunne vaere en type ressurs. Jeg er av den formening at dersom man skal bruke venner eller naer familie til denne type omsorg, saa boer man fordele. Det kan kanskje vaere mye for en person alene aa baere dine sorger med deg, og det kan godt hende at en rett vedkommende med noe mer distanse til ditt privatliv lettere vil kunne hjelpe deg aa sortere.

 

Jeg har noen sorger selv, og en av dem kommer til aa foelge meg alltid. Det preger hvordan man klarer aa gripe sine muligheter, se mennesker rundt seg og hvordan man klarer aa agere i sitt eget liv. Jeg har laert at det beste man kan gjoere for seg selv, er aa la alle sorgene faa et eget lite rom inni deg, men at man over tid maa proeve aa ikke la rommet blir for stort pr. sorg. David Kvebaek (eller Kvaebek) som tidiligere jobbet ved Modum Bad har skrevet flere gode, lettleste og praktiske boeker om felter som beroerer sjelen: en flott i din situasjon (skrekk og gru, naa er jeg paa raad likevel! Fy meg...) kan vaere "Ditt rom i mitt hus" som hjelper til aa forstaa hvor mye man faktisk kan baere av sorger og andre sine samt egne problemer. Ikke minst sier den noe om at ditt hus (du i ditt liv) fortjener aa ha et liv utenom alle disse rommene, som er stoerre enn alle rommene til sammen. Jeg aner ikke om denne boken er fin for deg, men jeg leste den for 7-8 aar siden og den var veldig fin for meg.

 

En annen ting man kan gjoere (FY FY, raad igjen) er aa gi seg selv tidsepoker, som at: i et aar naa skal jeg tillate meg aa bare foele, ta inn, erkjenne og graate - samtdig som jeg skal faa i meg god og sunn mat, sove det jeg trenger og omgaas bare de jeg orker - i tillegg til mitt daglige virke, dersom jeg har jobb e.l. Saa kan man si at OM et aar, saa skal jeg bestemme meg for hva jeg vil gjoere med de neste 2 aarene mine, og jeg har ikke noe press paa meg naa, fordi den beslutningen skal jeg ikke ta foer om et aar uansett! Og jeg skal foele, graate, erkjenne og takke nei til ganske mange invitasjoner til fester etc jeg ikke har lyst til aa gaa paa foer den tid. Saa kan man si at i den 2aarsperioden er det lov aa proeve og feile litt men man kan forplikte seg, overfor seg selv til at man skal bli god til noen ting, som kanskje aa gaa tur, skape noe, hjelpe noe med enkle gjoeremaal etc.

 

Hva enn du gjoer, saa er det riktig for deg, og akkurat naa slapp du ganske mange skjeletter ut av skapet, bare det maa ha vaert befriende! Jeg ble saa engasjert av ditt innlegg, at jeg kunne skrevet i timesvis... =o) Det skal jeg ikke gjoere, men jeg vil avslutte med aa gratulere deg med innlegget, du aapner oeynene paa ganske mange her inne og jeg oensker deg lykke til hva enn du gjoer/ikke gjoer videre og selvsagt med forsoek paa aa faa barn. Gi plass til sorgene dine en stund, og det er lov aa vaere baade deppa, forbanna sint i din situasjon, alt er lov og alt er greit. Finn noen som kan vaere der og ta i mot alt du trenger aa faa ut, og tenk muligheten paa at det kan vaere en som ikke er venn/familie/partner. En stor, varm klem fra meg og lykke lykke til.

[2 fine små]

Kjaere du,

(med rettede skrivefeil, unnskyld, det ble noen feil setninger i foerste forsoek)

 

Mitt foersteinntrykk etter aa ha lest ditt innlegg er at du er et utrolig flott menneske. Andreinntrykket er at, av maaten du skriver paa, uttrykker deg, og bygger opp historien din - du faktisk virker rasende oppegaaende med tanke paa hvor mye motvind som har blitt deg til del. Mange andre hadde ikke vaert saa konstruktiv, klok (siden du setter ord paa situasjoner, foelelser og hvordan du har det) og aerlig med seg selv som det du er. Uansett hvordan man har det i livet, og jeg er helt enig: du har ikke faatt mye servert gratis; saa kommer man aldri videre dersom man ikke erkjenner sin egen situasjon, eller "status" som du vil. Status paa den maaten at man erkjenner sin egen tilstand og i tillegg forstaar verdien av ikke aa brenne inne med dette alene. Videre vil jeg si at du er heldig som har en samboer, det er flott at han er der for deg. En liten tanke jeg tenker, med fare for aa gi raad - som du mest sannsynlig ikke oensker, jeg vil tro du har behov for aa bli lyttet til og at noen kan fortelle deg hva de synes om deg i forsiktige og fine ordelag), saa kan det hende du ville hatt nytte av/glede av aa faa snakket med noen du kan soerge til. Ikke noen med boettevis med velmente raad, men noen du kan snakke med, hvor du kan sette ord paa alle (og du har mange) sorgene dine, noen som lytter over tid, lar deg faa plass til aa ta innover det det som har vaert vanskelig, sortere litt, kanskje faa satt strek og funnet fred med noen av tingene som har skjedd osv. Prester, diakoner, psykologer, mennesker i ulike stoettegrupper osv vil kunne vaere en type ressurs. Jeg er av den formening at dersom man skal bruke venner eller naer familie til denne type (om)sorgsarbeid, saa kan man med hell fordele litt. Det kan kanskje vaere mye for en person alene aa baere dine sorger med deg, og det kan godt hende at en rett vedkommende med noe mer distanse til ditt privatliv lettere vil kunne hjelpe deg aa sortere.

 

Jeg har noen sorger selv, og en av dem kommer til aa foelge meg alltid. Det preger hvordan man klarer aa gripe sine muligheter, se mennesker rundt seg og hvordan man klarer aa agere i sitt eget liv. Jeg har laert at det beste man kan gjoere for seg selv, er aa la alle sorgene faa et eget lite rom inni seg, men at man over tid maa proeve aa ikke la rommet blir for stort pr. sorg. David Kvebaek (eller Kvaebek) som tidiligere jobbet ved Modum Bad har skrevet flere gode, lettleste og praktiske boeker om felter som beroerer sjelen: en flott i din situasjon (skrekk og gru, naa er jeg paa raad likevel! Fy meg...) kan vaere "Ditt rom i mitt hus" som hjelper til aa forstaa hvor mye man faktisk kan baere av egne sorger/problemer og andre sine sorger/problemer. Ikke minst sier den noe om at ditt hus (du i ditt liv) fortjener aa ha et liv utenom alle disse rommene, som er stoerre enn alle rommene til sammen. Jeg aner ikke om denne boken er fin for deg, men jeg leste den for 7-8 aar siden og den var veldig fin for meg.

 

En annen ting man kan gjoere (FY FY, raad igjen) er aa gi seg selv tidsepoker, som at: i et aar naa skal jeg tillate meg aa bare foele, ta inn, erkjenne og graate - samtidig som jeg skal faa i meg god og sunn mat, sove det jeg trenger og omgaas bare de jeg orker - i tillegg til mitt daglige virke, dersom jeg har jobb e.l. Saa kan man si at OM et aar, saa skal jeg bestemme meg for hva jeg vil gjoere med de neste 2 aarene mine, og jeg har ikke noe press paa meg naa, fordi den beslutningen skal jeg ikke ta foer om et aar uansett! Og jeg skal foele, graate, erkjenne og takke nei til ganske mange invitasjoner til fester etc jeg ikke har lyst til aa gaa paa foer den tid. Saa kan man si at i den 2aarsperioden er det lov aa proeve og feile litt men man kan forplikte seg, overfor seg selv til at man skal bli god til noen ting, som kanskje aa gaa tur, skape noe, hjelpe noe med enkle gjoeremaal etc.

 

Hva enn du velger og hva du etterhvert gjoer, saa er akkurat det riktig for akkurat deg, og akkurat naa slapp du ganske mange skjeletter ut av skapet, bare det maa ha vaert befriende! Jeg ble saa engasjert av ditt innlegg, at jeg kunne skrevet i timesvis... =o) Det skal jeg ikke gjoere, men jeg vil avslutte med aa gratulere deg med innlegget, du aapner oeynene paa ganske mange her inne og jeg oensker deg lykke til hva enn du gjoer/ikke gjoer videre og selvsagt med forsoek paa aa faa barn. Gi plass til sorgene dine en stund, og det er lov aa vaere baade deppa, forbanna og sint i din situasjon, alt er lov og alt er greit. Finn noen som kan vaere der og ta i mot alt du trenger aa faa ut, og tillat deg selv aa tenke muligheten paa at det kan vaere en som ikke er venn/familie/partner. En stor, varm klem fra meg og lykke lykke til.

Femina