Anonym bruker Skrevet 31. oktober 2006 #1 Skrevet 31. oktober 2006 Bare en liten tanke fra min side. Hører ofte folk sier at når du får barn blir livet aldri som før, alt handler om den lille og livet blir snudd på hodet. Noen sier, ja, det var jo det jeg ville, ha noe nytt i livet mitt, var lei av det "gamle" livet. For min egen del, ja, jeg har veldig lyst på barn (er jo gravid), men nei, er ikke lei av det "gamle" livet mitt. Trivdes utmerket som karrierekvinne og jeg og sambo reiste ofte på weekendturer i helgene. Vet at ting bllir forandret, men vil ikke godta utsagn som: Livet blir aldri som før!!! Jeg vil heller se på det som en berikelse av mitt liv, en berikelse av mitt "gamle" liv. Tenker på det som en fortsettelse av livet mitt, ikke slutten på noe og begynnelsen på noe annet. Ja, vi blir tre, et fantastisk lite under kommer inn i vårt liv, men vil ikke eliminere/utslette meg selv av denn grunn. Ja, jeg skal amme, men ikke mer enn 6-7 mnd, ikke fordi jeg ikke kan, men fordi jeg ikke vil. Nei, jeg skal ikke ta permisjon i 1 år, ikke fordi jeg ikke kan, men fordi jeg vil at far også skal passe barnet og jeg vil tilbake på jobb. Vet at jeg elsker det lille nurket som er inni meg, men for at vi alle tre (mor, far og barn) skal få det bra, må jeg tenke slik, kommer aldri til å bli en "tradisjonell" mor som "henger" rundt barnet sitt hele tiden. Det må også vere rom for bare meg og sambo, det må vere rom for tanker og følelser som ikke involverer barnet. Kanskje mange deler mine tanker, kanskje noen synst jeg er egoistisk, kanskje mine tanker forandrer seg når jeg får barn, men akkurat nå føler jeg dette. Og nekter å godta utsagnet, livet blir aldri som før......
tuppen og lillemor Skrevet 31. oktober 2006 #2 Skrevet 31. oktober 2006 hei, må bare si at innlegget var kjempe flott... klart ting forandrer seg, men det vil jo ikke si at en aldri mer kan gjøre noe kjekt sammen. fikk barn rett før jeg fylte 16 jeg, fikk hjelp av mor og far, til å få litt ungdomstid... i dag har jeg to store gutter og er gravid igjen nå...og vi har vært en del ute å reist uten barn, har snille svigiser og foreldre som stiller opp.... jeg har iallefall ikke lidd...
Gjest Skrevet 31. oktober 2006 #3 Skrevet 31. oktober 2006 En bra innlegg. Det er jo sant. Livet blir jo helt forandret da man får barn.... Får oss har det bare vært positivt. Ble gravid med første som 16 åring.... Fikk to til etter det. Har nå hatt litt tid som kjærester, reist litt osv (ungene er store nå.......) Nå venter vi nr 4 og gleder oss enormt. Litt skremt for vi har jo hatt det så fritt frem til nå og så er det på`n igjen, men moro skal det bli ;o))))
tuppen og lillemor Skrevet 31. oktober 2006 #4 Skrevet 31. oktober 2006 vi er litt i samme båt, gleder meg veldig ti en lite baby igjen... men det blir nok litt tøft å begynne på nytt igen.. men men..
tuppen og lillemor Skrevet 31. oktober 2006 #6 Skrevet 31. oktober 2006 er 27... dette er nr 3... skal på ul om 1 og en halv time, gleder meg..
Gjest Skrevet 31. oktober 2006 #7 Skrevet 31. oktober 2006 Spennende da ,o))) Skal dere vite hva det blir???????
tuppen og lillemor Skrevet 31. oktober 2006 #8 Skrevet 31. oktober 2006 ja for første gang skal vi vite det, kor gammel er du og barna dine???
Frk. Vable Skrevet 31. oktober 2006 #9 Skrevet 31. oktober 2006 Livet blir jo hva man gjør det til... Selvfølgelig reker jeg ikke på by'n nå som jeg gjorde før jeg fikk barn, men det er et valg jeg ønsket å ta! Er ferdig med det livet, er blitt mer voksen! Men vi har fått hjelp fra foreldre og svigerforeldre til å passe jenten vår i ny og ne slik at vi har fått tid til hverandre og fått lov til å være kjærester! Livet mitt har forandret seg på den måten at jeg er blitt vanvittig glad i et annet menneske!!! Ikke på den måten man er glad i kjæresten sin, men det er vel denne morskjærligheten de snakker om... Og det er sterke saker, altså... Gled deg!! Men som sagt, livet blir hva du gjør det til, ikke alle mødre trenger å være hjemmeværende og bake boller hver dag... Det passer ikke meg ihvertfall! Så skjønner deg godt, jeg, selv om livet mitt har jo endret seg... Jeg vil si til det bedre...
Anonym bruker Skrevet 31. oktober 2006 #10 Skrevet 31. oktober 2006 Takk for mange fine kommentarer. Til dem som lurte på hvor gammel jeg er; 31 år og barn nr 1. Selv om mange sier at man kanskje kan være mer moden når man får barn etter fylte 30 år, så tror jeg også det det kan være ekstra vanskelig å omstille seg fra en tilværelse der det kun er MEG, til et liv der mine behov kommer langt bak i rekken. Kanskje denne omstillingen blir vanskeligere dess lenger man venter med å få barn? Og som noen skriver, morskjærligheten er sterke saker... Gleder meg, samtidig som det er litt skremmende....
lillefrk Skrevet 1. november 2006 #11 Skrevet 1. november 2006 Hei. Takk for innlegget ditt. Er 24 år gammel, 28 uker på vei med en liten gutt (min første) Jeg har det omtrent som deg, planlegger å amme i 6-7 mnd, og tar ut kort permisjon, slik at jeg kan komme meg tilbake på jobb igjen. Far gleder seg veldig til å få tid sammen med babien. Men alle sier at jeg kommer til å tenke anderledes når babyen blir født, og at jeg ikke kommer til å ville gå på jobb etc. Greit å vite at jeg ikke er den eneste i verden som ikke vil bli husmor, og som har et nokså pragmatisk forhold til barnet som skal komme, selvom jeg gleder meg masse... Blir vel neppe en dårligere mor av den grunn...
Gjest Skrevet 1. november 2006 #12 Skrevet 1. november 2006 jeg er 32. Akkurat fyllt. Eldste blir 15, mellomste 13 og mini 8 ;o)))
Mamsebumsen- med gutt og jente Skrevet 1. november 2006 #13 Skrevet 1. november 2006 Kjenner meg igjen fra første svangerskapet mitt, min datter er 3 år i januar. Smiler litt sånn "åh så søtt!" nå.. Hadde mange "prinsipper" før hun kom til verden. Men vet også at det kan ikke forestilles hvordan det er å få barn. Man har mange tanker og ønsker inni seg, for hvordan man ønsker det skal bli, men det er akkurat her man ikke har kontroll i det hele tatt! Tror alle har sin personlighet som kommer igjennom selv i mammarollen, MEN LIVET BLIR ALDRI SOM FØR.... Jeg er en jente med mye guts og på gangsmot, klatret karrierestigen.. Alltid tatt lett på ting og var forholdsvis lite bekjymret som person.. Jeg hadde satt meg et mål om å amme i 6 mnd, jeg ammet til hun var 16 mnd... Jeg har en venninne som er alenemor men som klarer å "ta vare på sine behov" kjempegod, som å gå på byen osv...SÅ KUL! Men jeg velger heller å stå opp tidligere på en søndag, å gå ut og leke med barnet mitt, enn å være fyllesyk... Jeg skulle bare være hjemme til hun var 10 mnd, men endte opp med å være hjemme i 18 mnd...i 8 av de var jeg dagmamma for to gutter for å ha "noe å gjøre" mens vi ventet på barnehageplass... Jeg er 31 år, hadde jenta mi kommet for 10 år siden så hadde jeg helt sikkert vært mer fokusert på å ta vare på "mitt liv". Jeg har jobbet på cruisebåt og har vært over alle verdenshav, sett mye fint. Jeg var fast bestemmt på at dette skulle mine barn få se... Men da må man ta stilling til vaksiner, jordskjelv og utryggheten... og plutselig finner jeg meg selv i å være bekjymret! For det er kanskje det som er det som forandrer livet mest når man blir foreldre....man er så bekjymret, for spontanabort, krybbedød, at barnet skal falle å slå seg, bli mobbet på skolen, havne i "gale" gjenger og begynne med dop...gifte seg, men kanskje ikke være lykkelig i ekteskapet....Det STOPPER ALDRI!!! Jobben din vil ikke bli den samme når du sitter å tenker på den superunge assistenten i barnehagen, med piercing overalt, om han emosjonellt er moden nok gi ditt barn noe som helst... han sa jo ikke god morgen når dere kom en gang....!?! Så tankene dine er gode å ta med seg, for en lykkelig mor er et lykkelig barn....Men hva tror du vil gjøre deg lykkelig når du har etablert et forhold til barnet ditt...som det lille menneske og individet det er...? Velkommen til bekjymringenes tid!!! Lykke til!!!
Gjest Skrevet 1. november 2006 #14 Skrevet 1. november 2006 Hurra! Et veldig bra innlegg, Mamsebumsen
Anonym bruker Skrevet 1. november 2006 #15 Skrevet 1. november 2006 Jeg tenker litt som deg, HI, at jeg ikke skal bli en bollebakende husmor som bare er opptatt av barnet, og ikke meg selv, jobben eller parforholdet. Men jeg tror nok livet aldri blir som før, og det gleder jeg meg til! Det er nettopp denne forandringen jeg har ønsket meg i livet. Men det innebærer jo ikke at JEG blir et annet menneske. Jeg vil fremdeles være den samme, selv om jeg regner med at enkelte sider vil endre seg. Fokus vil rettes andre veier enn på kun meg og mitt. Når det gjelder jobb har jeg også vært en karrierekvinne som har jobbet hardt i mange år for å komme dit jeg er nå. Men jeg vil ha permisjon lengst mulig, være hjemme og følge opp barnet i den viktige tiden. Faren til barnet får også sin tid og sin mulighet til å bli kjent med barnet sitt. Jeg ser det som utrolig verdifullt å tilbringe tid med barnet nå. Min jobb kan ihvertfall vente! Jeg synes ikke du er egoistisk, og jeg tror absolutt ikke du utsletter deg selv ved å få barn, men heller beriker livet, slik du sier.
Anbefalte innlegg
Opprett en konto eller logg inn for å kommentere
Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar
Opprett konto
Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!
Start en kontoLogg inn
Har du allerede en konto? Logg inn her.
Logg inn nå