helvete.... alt raser sammen...

[Nickie_og_GuttaBoyZ]

alle kan se meg, men ikke en eneste vet om mine håp, mine frykter, eller mine slemme tanker, som ikke burde komme, men som likevell gjør det.

 

Det er gått 10 måneder siden den virkelige prøvingen satt i gang. selv om jeg ikke har hatt beskyttet seg på over 1 år. planen min var to tette. så tette som mulig, men det ser ut til at den planen går rett ut av vinduet. hvem er jeg til å klage? jeg har jo en frisk nydelig sønn.... men det tok jaggumeg 3-4 år å få han også. Jeg blir gravid, men jeg mister dem hele tiden. hvor udugelig er vell ikke jeg, som ikke klarer å ta vare på en liten spire engang?

 

Rundt meg er alle gravide. ALLE mine venner.. De strutter med magene sine. De vet jeg har mistet, og at det ikke fungerer så godt for meg, men spør de hvordan jeg har det? Nei.... Hva var det venninen min sa da jeg tok det opp? Hun sa:" du burde slutte å prøve, for når du vet du mister, så er det jo som om du tar bestemt abort.." jeg?ta liv av det mest dyrebare med vilje? nei det ville jeg aldri gjort..

 

Spør samboeren min om hvordan jeg har det? spørr noen? nei, for ingen bryr seg. altfor opptatt av seg og sine. Hvordan jeg har det? helt jævelig, og jeg er så jævla lei av alle som alltid får alt til å fungere. det er så jævelig urettferdig. det er MIN tur nå.... Jeg blir direkte sur nå jeg ser det klaffer for dem som har prøvd i 1-2 måneder. fokk dem. (ikke missforstå, jeg VIL være glad på deres veier, men jeg klarer ikke) jeg har gått igjennom så sinnsykt mye smerte, mens hele verden går videre uten meg. Jeg ville ofre ALT for et barn til. Jeg jager drømmen, som aldri vil bli oppfylt, og jeg hater meningen med alt som andre synes er meningsfult.

 

faen ta. jeg er seriøst rotten fra innsiden og ut :-(((

[*Vetlis*]

Uff jeg vet så utrolig godt hvordan du har det nå! Men du må ikke gi opp! Selv har jeg en dødfødsel og 2 MA bak meg. det føles så jævlig trist og meningsløst når det skjer. Men for gudskyld ikke gidd å bry deg med hva "venninna" de sier! Høres ut som hu snakker som hu har vett til! Blir skikkelgi provosert av å høre såntt. Jeg er heldig å har gode venninner som stiller opp. Ellers tilbringer jeg utrolig mye tid her inne på BIM, synes det hjelper litt!

 

Får du noe som helst oppfølging av leger? Har du blitt utredet eller fått tilbud om det?

Når det gjelder mannfolk tror jeg det værste for dem er å se at jentene deres lider der og da, men de har nok lettere for å komme seg vidre enn det vi har, for de kjenner det ikke på kroppen og det er jo ikke de som føler at de er " mislykket"

Å jeg tror også at veldig mange ikke vet hvordan de skal takle det og velger heller å ikke si noe. Men jeg skal love deg at er det noen av dine nærmeste som opplever det samme en gang vil de forstå mye bedre hva du har vært igjennom. Noen ganger må vi oppleve ting før vi kan sette oss inn i hvordan det er .

 

Jeg fikk beskjed av legen min at 1 gang er normalt, 2 ganger er normalt, men 3 ganger da får du utredning! Som om det hjelper på liksom!

 

Dess. er det ikke nødvendigvis deg det er noe galt med! Det kan like gjerne være mannen din!

Er gutten deres eller din fra før?

[2søtesmåh]

Tenk på at det kan være veldig vanskelig for vennene dine å vite hvordan de bør oppføre seg sammen med deg. Særlig hvis de vet noe av det du har vært i gjennom, og de selv sitter der gravide.. Man kan jo liksom ikke bare plutselig holde kjeft heller, også kommer det istedet ut ord og setninger som kanskje aldri skulle blitt sagt.... Ja, kanskje tenker din vennine dette, men det er ikke sikkert hun mente å si det. Det er STOR forskjell på det. Vi alle har vel hatt våre tanker om ting/personer som vi vet ikke ville ha vært korrekt å si til noen i noen som helst sammenheng....

 

Håper at denne "utblåsningen" hjelper litt, og at du får det bedre ) Har aldri opplevd å miste selv, (men forbereder med på det, det er visst "så vanlig".....) så jeg kan ikke si at jeg vet hvordan du har det. Samtidig har jeg hatt mitt å stri med, og det er UTROLIG hvor egositisk man kan bli i sin tankegang når man sliter litt. Du er ikke alene. Jeg kan også nesten stenge meg helt ute fra omverdenen i perioder og synes at livet er urettferdig, samtidig kan jeg kan jeg ligge våken på nettene og gråte over all elendighet i verden........ Skulle ikke tro det var samme person nei.

 

Det er helt normalt å være sånn noen ganger (tror jeg) og det er så deilig når det verste er over ) Lykke til, hvis det er meningen så blir det en til, på den ene eller andre måten (kanskje unnfanges barn nummer to et helt annet sted i verden akkurat nå...???)

 

 

Lykke til, og god natt.