Dette er så smertefullt!

[*odasmor* alias lindaergravid]

Jeg sitter her, over seks uker på vei, kvalm som et uvær og med resten av de hundre symptomene på graviditet og føler ingenting annet enn smerte og sorg.

 

For det går ikke denne gangen. Har veid frem og tilbake og skjønner nå at jeg må gjøre det kroppen min strider sånn imot, nemlig å ta en abort.

 

Jeg har verdens nydeligste datter på snart 15 måneder og det gjør dette på en måte så mye vondere, når jeg vet så godt hva dette innebærer og hvor mye og som eksplosivt fort skjer i magen..

 

Var på sykehuset forrige onsdag og ble da sent hjem igjen og måtte vente i ni dager til for en ny kontroll, da de ikke kunne se noe hjerteaktivitet. Hver dag har vært og ER en kamp da hormonene herjer på og det forestående blir vanskeligere og vanskeligere å gjøre.

 

Har hatt to spontanaborter tidligere, og det var ubeskrivelig vondt. Så for min egen psykes skyld er det ingen tvil om at det er kirurgisk inngrep jeg ønsker.

 

Men får jeg det? Utifra min mensregning skal jeg være seks pluss to idag, og til fredag, når jeg skal på ny undersøkelse skal jeg være nesten syv. Er virkelig så redd for å måtte oppleve å abortere "live" en gang til. Det ror jeg ikke at jeg vil takle. Men slår ikke hjertet til embryoet denne gangen heller, åker jeg jo rett inn.

 

Jeg trenger hva som helst av støtte oppi alle tårene, Føler sånn med alle her på denne siden og gruer meg fælt til dagen kommer, samtidig som det er uutholdene å gå grvid nå også..

[<3 Felicia og Jonathan <3]

huff.. vondt å lese innlegget ditt. vet akkurat hvordan du har det. jeg har selv hatt to provoserte aborter.. og denne gangen har jeg bestemt meg for å beholde. du kan ta abort helt frem til du er 12 uker på vei. så hvis dette føles riktig er det noe du burde gjøre. men jeg vet det er kjempe vondt. for et år siden tok jeg abort.. og jeg angret sånn etterpå at jeg måtte gå til psykolog. men jeg kom meg igjennom det og jeg vet det ikke var meningen den gangen. du er jo nå så heldig at du har en liten datter. prøv å tenk på alt det positivet med det, fremfor alt det negativet rundt abort. det lille frøet ditt blir aldri glemt, men smerten blir ikke like tung med tiden.

lykke til. det går nok veldig bra skal du se

[Anonym bruker]

hei. tok abort (kirurgisk) for 7 år siden. fikk en nydelig datter for 8 mnd siden, og tok igjen abort (kjemisk) for 2 uker siden. klarte ikke tanken på et barn til... ikke så tett. jeg vet med meg selv at jeg tok riktig valg, men har drømt rare drømmer 2 netter.... drømt om en baby til og alt det rare som skjedde med det.... sikkert litt ubevisste tanker rundt det med aborten nå. det skjer mye i magen den første tiden, men det er en grunn til at grensen er 12 uker.... før 12 uker er det et embyro ike et foster. første gangen jeg tok abort var jeg akkurat på grensen, nå var jeg akkurat på grensen til kjemisk (altså 8-9 uker på vei). man må tenke på at det "ikke er noe" på det tidspunktet (før 12 uker).

 

håper alt går bra med deg

[*odasmor* alias lindaergravid]

Tusen takk for svar og god omtanke begge to! Det hjelper godt nå.

var på sykehuset igjen nå og fikk konstatert hjerteaktivitet og er i begynnelsen av uke 6. Må derfor vente i to uker på kirurgisk abort mens medisinsk kan jeg sette igang med allerede mandag..

 

Så selvom jeg er livredd for medisinsk må jeg alikevel velge det..for å gå gravid så dårlig som jeg er, og med den nedslitte psyken, det går ikke.

 

Har lest så mange brutale innlegg her om medisinsk abort og nå må jeg selv gå igjennom det, det føles ikke gøy. Men man kan ikke få i pose og sekk og når jeg veier valgene opp mot hverandre tror jeg dette er det beste.

 

Gratulerer forresten med datteren din, hun er sikkert nydelig og lykke til med ditt, første innlegger!

Takk igjen..

[Anonym bruker]

tror det er mange skrekkhistorier om medisinsk abort. leste på forumet her før jeg tok selv, og jeg bestemte meg egentlig for kirurgisk med tanke på hva folk har opplevd... men jeg valgte medisinsk, og angrer ikke på det i det hele tatt. man slipper narkose og dessuten er det ikke brutalt (det er kirurgisk nemlig).

 

her er min erfaring:

 

kom på sykehuset en onsdag, fikk den tabletten som skal svelges. kom tilbake på fredag. fikk en stikkpille i rumpa (paralgin major) og en stikkpille i kjeden. lå på sykehuset i 4 timer, dro hjem. begynte å blø litt utpå kvelden, også bare raste det på med blod... måtte faktisk bruke bleier av snuppa mi, for bind tok ikke imot. hadde ikke særlig vondt i magen.... fikk med 5 paralgin forte fra sykehuset, og de har jeg enda. fredagskvelden kom det relativt store klumper. blødde masse lørdag, søndag og mandag. blødde fortsatt på tirsdag og onsdag, men ikke så mye. plutselig på torsdag kom det masse blod og en stor klump. sluttet å blø på onsdag, men startet igjen i går.... kjett.

 

tror mange av skrekkeksemplene handler om man ikke har vært helt enig med seg selv om valget man har tatt. fikk beskjed fra sykepleiern om at jeg ikke skulle se på klumpene som kom ut, men det hadde jeg da heller ingen planer om... hvorfor utsette seg for det liksom.

 

lykke til.... tenker på deg *odasmor* alias lindaergravid