Hvis man har en depresjon.. Kan man bli frisk?

[Gjest]

Hvis man har en depresjon... NYTT 11:51 28.10.2006

Jeg bare lurer, om det er noen som kan skrive litt om erfaringer -og: BLIR MAN KVITT DET??? (Det er hovedpoenget i denne fortellingen som ble litt lenger enn jeg hadde tenkt)

 

Etter første barn i 2003 fikk jeg en sterk morsfølelse, jeg syntes og synes fortsatt han er så fin og flott gutt. Hvilket de fleste jeg/han kjenner er veldig enig i. Selvsagt har det vært tunge perioder der også, men det var ikke før en periode etter jeg sluttet å amme angsten kom. Jeg ble redd for masse ting jeg aldri har tenkt over før/bekymret. Jeg fikk mitt første anfall av panikkangst på en flytur, utviklet angst for angsten og det hele ble en ond sirkel. En lang historie, skal ikke ta alt her. Men...

 

Dette siste svangerskapet var ønsket, men vi hadde håpet det skulle ta litt lenger tid å bli gravid ettersom parforholdet trengte et par justeringer. I starten av svangerskapet hadde jeg et ambivalent forhold til magen, jeg fikk ofte ikke sove for det føltes som et monster i magen. Det ble bedre etterhvert, men jeg ble vel aldri helt fortrolig med magen og selvom den fikk mye kos var det mest frustrasjon og panikk.

Jeg hadde flere plager i svangerskapet som gjorde at jeg ikke kunne være så aktiv som jeg ønsket, og hadde sterke smerter i hendene i 3 måneder som endte med igangsetting av fødsel og operasjon av begge håndledd etter fødselen. Jeg trengte mye hjelp til stelling av den nye verdensborgeren, og var glad men det var ikke det samme som første gang jeg ble mamma. Det er vondt i hjertet å si at jeg ikke syntes han var like vakker som nr.1! Jeg slet med mye vondt i hendene og operasjonsarrene kjennes jo fortsatt nå 3 måneder etter fødselen. Men de plager meg ikke særlig lenger. Men kronisk smerte og søvnløse netter gjør noe med en liten sjel...

 

Jeg satt inn hormonspiral for en mnd siden, dagen etter fikk jeg tilbake panikkangsten, jeg er svimmel, jeg er full av angst og bekymrer meg for ting. Diffuse hodesmerter og jeg føler jeg går v siden av meg selv. Jeg er livredd for å bli gal, bli psykotisk! Herregud -Hvor skal dette ende liksom. Tenk om jeg ikke klarer å ta vare på barna mine, tenk om det skjer meg noe mens jeg er alene med dem, tenk om.. tenk om... Jeg er redd. Jeg re trist fordi jeg tror ikke jeg takler å være mamma. (samtidig som jeg føler meg som en flink og sterk mamma, det har jo gått veldig bra med han på 3 og det har jo gått bra med den nye også som er en stor og fin gutt!) Trist å ikke føle den store kjærligheten for dette nye barnet, som er så utrolig snill og god gutt! Han er jo fantastisk, og iblant får jeg ikke kysset ham nok. Så får jeg plutselig nok.. Orker ikke. Detblir kaos for meg hvis han gråter eller krever meg... Takler ikke lyd! Kaos!

Jeg har tatt ut spiralen (1400kr rett i dass), tenkte først ikke at det hadde noe med den å gjøre men alle anbefalte meg å ta den ut. En uke siden jeg tok den ut nå, fikk kraftig mens etterpå om har vært litt uttafor...

 

Jeg går til behandling, begynte nettopp i samtaleterapi for spiseforstyrrelser. Bulimi gjennom 17 år. Har ikke snakket med henne om at dette svimmel/angst greiene mm. sannsynligvis er en fødselsdepresjon, men har lest litt om det nå og ser at jeg har alle symptomene. Jeg er ustabil og svinger i humør/psyke! ÆSJ! Spiseforstyrreslene er liksom en annen greie.. Det har jeg hatt over halve livet og jeg føler ikke det helt henger sammen med alt dette andre kaoset som skjer innimellom. Det er heldigvis bra i perioder også. Svinger iløpet av dagen/fra dag til dag.

 

Ingen andre kan se det, tror jeg. Jeg har masse venner, fått flere nye også nå ifbm barselgrupper mm. Føler jeg er en person som folk betror seg til, jeg er åpen om mye men ikke alt. Jeg blir lett kjent med folk, og jeg tenker ofte; Tenk om de hadde visst hvordan jeg har det inni meg! jeg er ikke nedstemt og trist, men har mange gleder i livet. Nettopp derfor har jeg ikke tenkt at dette kunne være en depresjon... Jeg blir trist av at jeg ikke er frisk, redd for hva som skal skje. Lurer veldig på hvor det skal ende, kommer disse følelsene til å gå bort? Jeg vet jo hvor deilig det er å føle seg frisk! Gi meg heller smerter i hendene eller hvor det skulle være. Dette psykiske såret er verre!

 

[Anonym bruker]

Ja,man kan bli frisk!

 

Men det krever ofte hjelp , og knallhardt arbeid.

 

Lykke til , Nille76

[Anonym bruker]

De aller aller fleste blir kvitt depresjon. Med behandling er prognosene for depresjon gode.

 

God bedring og masse lykke til!

[Gjest]

Men hvordan??? Holder det å prate, prate??? Holder det med hun jeg går til for spiseforstyrrelsene? Jeg får spør henne på onsdag...

Takk for oppmuntrende ord. Det virker litt håpløst akkurat nå... Selvom jeg ikke bare gråter, så er jeg ikke frisk liksom. Vil jo være en frisk mamma...

[~anette & lukas + ella ~]

Hei

Jeg fikk angst da jeg var 17 år. Trodde/var redd for at jeg skulle bli gal/psykotisk, og noen ganger trodde jeg at jeg allerede var gal. Det var helt forferdelig! De første mnd turte jeg ikke gå ut av huset (bodde på barnehjem). Måtte ha folk rundt meg 24 timer i døgnet, og bare de 3 ansatte jeg tørte å stole litt på. De måtte ha våken vakt, ellers tørte jeg ikke å sove. Jeg var redd for å gjøre plutselige og ukontrollerte ting...

Jeg hadde jo en klar "grunn" for min angst, vet ikke hvordan du har hatt det? Men jeg har bodd i 4 fosterhjem og på 2 barnehjem fra jeg var 5 år til jeg var 18... Det var fortrengte ting fra livet mitt som utløste angsten min.

Jeg begynte hos psykolog og etter noen mnd ble jeg bedre. Begynte i det små ved å tørre å sove mens det ikke var andre våkne, og gå på butikken sammen med noen og etterhvert alene. Det var en lang og tung vei å gå, men nå er jeg 24 år og har ikke angst lenger. Er blitt selvsikker og utadvent, men må enda føle at jeg har kontroll. Det er ved å føle jeg har kontroll jeg klarer å leve.

Kanskje du kunne prøve psykolog? Det hjalp meg veldig, både midt i angsten og mange år etter.

Det blir bedre, tar bare litt tid og arbeid fra din side

[Anonym bruker]

Hei kjære deg!

 

Ja dette klarer du helt sikkert!! Har selv vært plaget med panikkangst, og vet hvor jævlig det føles på kroppen..Jeg gikk til psykolog en periode i starten og hadde en liten periode der jeg måtte ha medisiner for å komme meg over kneika. Jeg kan kjenne snev av panikk enda (10 år etter) men da jobber jeg med meg selv, og det er en enorm trygghet for meg at jeg vet hva det er i forhold til de første gangene da jeg som deg trodde jeg skulle bli psykotisk eller gal. Når jeg kjenner det kommer nå en sjelden gang puster jeg dyyypt inn og hever hodet og sier til meg selv: Dette takler du!!!og litt etter litt forsvinner det av seg selv, og tro meg: en blir sterkere og sterkere for hver gang en klarer å bekjempe det.Fatt mot, ikke hver redd for å ta imot hjelp, det er ingen skam!!

 

P.s de aller fleste vil i løpet av et liv oppleve en eller form for psykiske problemer, så ikke føl at det bare er deg, dette er veldig normalt men desverre litt tabubelagt enda.

 

Lykke til.

Stoor klem fra medsøster:-)

[Gjest]

Tusen takk for at dere tok dere tid til å lese, og det er godt å vite at man ikke er alene.. samt at det går an å bli frisk!

Det er 2 år siden mitt første panikkanfall, jeg har vært til utredning og vet at jeg ikke er fysisk syk (i allefall ikke i hjertet) så jeg får ikke lenger så høy puls. Så, jeg kjenner jo at jeg blir stadig sterkere, men nå har det kommet nye tanker, ilinger i kroppen, tåkesyn, hodepine, panikk og denne svimmelheten som gjør meg så sliten. Også det at jeg ikke føler samme morslykken denne gangen gjør at jeg sliter med dårlig samvittighet og vonde tanker/følelser. Frykten for å miste kontrollen er jo også større nå som jeg har flere å ta ansvar for...

Går som sagt til psykolog, begynte der på onsdag og skal gå en gang per uke framover. Det er primært for spiseforstyrrelsene som kom LENGE før jeg fikk barn, men hele meg er jo sammensatt med en komplisert historie. SÅ hun skal vel hjelpe meg til å finne ut litt mer enn bare det med maten.. Håper jeg...