Oktober: Fødselshistorien min hvis noen vil lese :) lang...

[Tøvsjura *1 stor og 1 liten*]

Etter to netter med rier dro jeg på sykehuset for sjekk hos jordmora på fredag 20.10. Jeg var helt moden og hadde 1 cm åpning som ho strippet til to. Fikk beskjed om at ho trodde det kom til å skjer noe i løpet av natta og hvis ikke skulle jeg ringe vakthavende lege på føden pga svangerskapskløe. De ville sette meg i gang da siden det var termin 21.10 uansett og de ikke ville bruke masse tid på å ta blodprøver for å sjekke leververdiene. Fredag ettermiddag var vi hjemme og slappet av, spiste litt god mat og pakket ferdig kofferten som jeg skulle ha med på sykehuset. Det begynte å komme noen tak utover kvelden og vi gikk å la oss litt i tilfelle det skulle starte den natten. Jeg var oppe noen ganger pga riene og brukte natta til å bimme og ta tiden på riene som kom med 5-7 min mellomrom. Siden det ikke hadde tatt seg skikkelig opp i løpet av natta ringte jeg legen på føden og fikk komme på en sjekk og samtale rundt 11. Vi kom på sykehuset og ho sjekket meg, hadde ikke skjedd noe mer siden dagen før og jeg var utrolig sliten etter 3 netter nesten uten søvn. Vi fikk beskjed om å komme tilbake rundt 16 for de hadde ikke kapasitet til å sette igang på formiddagen.

 

De tre timene vi hadde og vente gikk veldig tregt. Vi satt hos tanten min sammen med mamma og prøvde å slappe av litt. Riene kom fortsatt med 5-7 min mellomrom men tok seg ikke opp, ikke var de spesielt vonde heller. Satt bare å ventet på at klokka skulle nærme seg fire så vi kunne kjøre opp på sykehuset igjen. Når vi kom dit måtte vi vente (selvfølgelig, er jo helsevesenet) rundt 40 min før vi ble sjekket og satt på ctg. Så kom jordmor med de gode nyhetene; de hadde plass og tid til å sette meg igang!!! Jippi!! Tror ikke jeg hadde smilt så mye på veldig lenge. 17.30 tok de vannet og det sildret godt, var en merkelig følelse. Mamma kom opp på sykehuset siden ho også skulle være med på fødselen og vi var veldig spente alle tre. Riene tok seg opp og begynte å bli litt vonde men ikke verre enn at jeg pustet meg fint gjennom de. Det ble satt rie-stimulerende drypp for å få enda mer fart på det og da kom de med 2-3 min mellom og ble ganske så vonde ettersom de skrudde opp dryppet. Greide meg fint uten smertestillende enda, hadde gitt beskjed om at jeg ville ha epidural når den tiden kom. Ble sjekket på nytt og hadde ca. 4 cm åpning kl. 19.00. Jeg syntes det gikk veldig sakte siden det var 2-3 cm når ho tok vannet.

 

Etter en stund med ganske vonde og intense rier prøvde jeg lystgassen og ga beskjed om at jeg ville ha epiduralen så fort legen hadde tid. Lystgassen fungerte helt fint den en liten stund men ettersom jordmora skrudde opp dryppet hele tiden ble riene bare vondere og kom uten pause så jeg supte alt for mye lystgass. Det måtte jo selvfølgelig gå galt og jeg kastet opp alt jeg hadde spist den dagen (snufs, jeg som HATER å kaste opp). Jeg var helt i min egen verden og ba Marius og mamma om å være på gangen til jeg hadde fått epiduralen. Spurte flere ganger etter den men legen kom jo aldri!! Midt oppi alt var det vaktskifte og det kom vel to-tre jordmødre og barnepleiere å hilste på. Husket ikke så mye av det etterpå, kanskje ikke så unaturlig når de kommer å skal håndhilse på ei som ligger med rier uten pause og ikke noe smertestillende. Skulle tro jeg var styggen sjøl den perioden der. Etter to purringer kom endelig anestesilegen, mamma måtte komme inn og hold meg i handa siden jeg måtte ligge stille (IKKE lett) og sinnsykt så vondt det var! Selve nåla kjente jeg ikke noe særlig til, tror jeg sa en eller to ganger at det var litt vondt. Ho holdt på i nesten 30 min før den var på plass og den begynte å virke litt. Etter noen minutter til virket den veldig bra på høyre side men kjente det fortsatt veldig godt på venstre side. Pustet meg gjennom de riene jeg kjente og pratet med mamma og Marius resten av tiden. Jeg fikk i meg noen kjeks og druer og drakk en del så jeg skulle ha litt krefter til siste fasen. Jeg hadde nå 7 cm åpning, klokka var rundt midnatt og det gikk ganske fort fremover. Etter noen ganske harde rier kom legen inn og var litt bekymret for lillegull, hjertelyden sank til 65-70 under riene og tok seg ikke skikkelig opp igjen hvis ikke jeg lå godt over på høyre siden. Dette likte ho ikke så ble snakk om hastesnitt hvis ikke han stabiliserte seg etter en liten stund. Han gjorde desverre ikke det så de gjorde meg helt klar for keisersnitt, tralla stod visst klar på gangen også fikk jeg beskjed om etterpå. De skulle sjekke meg en siste gang før de skulle trille meg ned og da var det full åpning! Kjente ikke noen rier nå (hadde fått vepsestikk på venstre siden så jeg ikke skulle ha så vondt der) og hadde ikke pressrier. Fikk lov til å prøve å presse et par ganger for å se hvordan lillegull reagerte på det og det gikk fint. Barnepleier og jordmor kjente på magen når jeg fikk rier og ga beskjed om når jeg skulle presse mens legen klipte og satt på sugekopp så han skulle komme fort nok ut. Etter ca. 20 minutter fra jeg begynte å presse kjente jeg hodet kom og så kroppen på neste presset. For en fantastisk følelse!!! Tårene begynte å trille når jeg så gutten min lå der. De måtte suge luftveiene fri for slim så det tok 15 sekunder før han ga lyd fra seg og da var det et skikkelig vræl Fikk han opp på brystet og lå der og koste oss og kikket på hverandre mens morkaka kom og jordmora sydde meg. Alt var heldigvis fint med gutten og etter at de hadde ryddet og ordnet meg litt kom mamma og Marius inn og fikk hilse på gullet de også... Det var ei stolt bestemor og reservepappa som kom inn da ja... Marcus ble født 22. oktober kl. 02.45, kun noen timer etter terminen. Han veide 3215 gram, var 49 cm lang og 35 cm rundt hodet. Vi koste oss lenge på fødestua før jeg fikk dusje og de vasket Marcus. Den natta var vi på føden for det var ikke ledig noen familierom eller enerom på barsel, det skulle vi få dagen etter. Vi lå på barsel til tirsdag, da orket jeg ikke mer sykehus... Det var veldig deilig og avslappende å få være sammen alle tre hele døgnet.

 

Nå har vi vært hjemme i tre dager og koser oss glugg ihjel, Marcus er snill og rolig, skriker kun hvis han er sulten eller har vondt i magen. Han sover om natta med unntak av når han skal ha mat ca. hver tredje time. Han er en skikkelig kosegutt og skal helst ligge på brystet og kose seg... Ingenting kan måles med den lykken som jeg har nå, verdens skjønneste lille baby og verdens beste kjæreste

[Vibeke&gullguttene:)]

Hei:) gratulerer sååå mye med lillegullet ditt;) min gogutt er tre uker i dag så husker veeeldig godt hvordan det var å føde ja...hehe. fint at alt gikk bra med deg og gutten. lykke til videre da;)

klemmer fa meg og gullungen min:)