Alene med tre barn???

[Anonym bruker]

Jeg er vanligvis kun en leser på disse sidene, men nå trenger jeg å tømme meg litt...

Jeg er nå gravid med nr. 3 (13+4), jeg og min mann har fra før av to jenter på 3 1/2 og 5 år. Etter at vi fant ut at vi skulle ha barn igjen (delvis planlagt...), endret forholdet vårt seg dramatisk: Plutselig er vi ikke kjærester mer, mannen min snakker ikke om graviditeten og svarer unnvikende om den, han har vært invitert på to fester har ikke tatt med meg på noen av de (før var det helt naturlig at vi gikk på fest sammen), han sier rett ut at han ikke gidder å være med på å vaske huset, han gir meg ikke komplimenter, tar ikke på meg, sexen har så godt som mistet forspill.

 

Så nå må jeg innrømme at jeg er livredd for å bli forlatt! når jeg prøver å ta det opp med han, sier han bare at han ikke gidder å prate om det for jeg er bare teit....

 

Hva skal jeg tro??????????? Jeg kan ikke ha det sånn, men jeg vet at jeg vil heller være alene enn sammen med en mann som ser meg som en husmor, logistikkfører og "fitte på boks"!

 

Unnskyld at jeg signer med anonym her nå...

[Anonym bruker]

Kjære deg.. Jeg forstår akkurat hvordan du har det. her er det heller ikke rosenrødt mere..Vi skal ha nr.3...

Det er omtrent slik du beskriver her hos oss. Og jeg begynner å ane at det går mot slutten. Det er så fastlåst her...Det er første gang jeg skriver om det på internett,så jeg signerer med anonym jeg også. For det her vil jeg ikke brette ut om offentlig med fullt navn og sånt..

Jeg aner ikke hva jeg skal gjøre mere..

 

Anonym2

[frøy@]

Huff, dette hørtes vanskelig ut. Det eneste man kan gjøre i en slik situasjon er å ta det opp med mannen, det er jo han som er kjernen til problemet tydeligvis. Skjønner at det er vanskelig når han er så avvisende, men du må bare gjøre det klart for han at dere er helt nødt til å snakke sammen. Hvis problemet blir tatt opp på en ikke anklagende måte og på et tidspunkt hvor man ikke er sinte på hverandre burde det være mulig å få han i tale. Dere har jo tross alt to barn sammen og venter et til, dette gjelder jo deres fremtid også i høyeste grad.

Det går i alle fall ikke an å ha det slik som du har det nå. Man kommer jo ingen vei uten å snakke sammen, så dette må jo bare tas opp med han. Tror du han skjønner at du vurderer å gå i fra han dersom ikke ting endrer seg? Kanskje han ikke ser like alvorlig på dette som du gjør?

 

Lykke til i alle fall, håper det ordner seg for deg!! :-)

[Anonym bruker]

For mitt tilfelle (anonym2) så er det slik at mannen vil ikke prate.Han mener det går bra uten at man prater sammen om ting som er vanskelig. Han vet at det er mulighet at jeg forlater han,men han ser ikke ut til å være berørt av det engang. Han er så likegyldig at jeg blir sprø. Han har ingen følelser å vise frem. Hverken gode eller dårlige følelser. Han er bare kald. Har sovet i hver våres rom i over en uke,men har ser ikke ut til å bry seg om det heller. Og når han ikke sier noe til meg/svarer meg på noe,og er følelsesløs- så hvordan vet jeg hva han menr og vil.????? Jeg vil jo ikke at det skal bli slutt,men han ser ikke ut til å ha noe imot det..

[Anonym bruker]

Og her sitter jeg og griner... Hærremin, disse hormonene tar jo helt av!

Som allerede sagt over her er vel eneste alernativ å snakke sammen. Men for all del; jeg skjønner godt at det er tilnærmet umulig så lenge han ikke vil. Forsøk å få han i tale og si at dere må finne ut av ting. Han må fortelle hva han tenker og føler, og hva han mener er den beste løsningen. Uten at han deltar blir det jo umulig for deg å avgjøre noe som helst. Jeg skjønner godt at du ikke vil bo sammen med han for enhver pris. Du har fortsatt et langt liv foran deg, og hverken du, han eller ungene får det godt så lenge du og han ikke kommer godt overens. Men husk også: dere har noen nydelige barn sammen og en gang var dere verdens beste venner. Prøv å la det gjenspeile begges forhold til barna. Ikke la de lide fordi pappa er en "dust". Flytt heller fra pappaen, få ting litt på avstand og forsøke å skape en god barndom for ungene. Dersom ikke du har det bra har ikke de det bra heller.

 

 

*trøsteklem*

[Anonym bruker]

Her er jeg igjen (anonym 1). Hadde jeg kunnet prate med han så hadde jo det i alle fall vært noe.....

 

Vi får se hva helgen bringer. Kanskje en av de vonde, men gode samtalene kommer opp hvor det er snørr og tårer.... men så blir alt bedre... Jeg håper! :-)