kjære dere jenter, vær så snill og les dette, og gi meg råd.. Jeg trenger det. (langt)

[Gøril og Jesper :)]

Som dere sikkert har fått med dere, så testa jeg negativt i dag, og møtte veggen... Klarte ikke dra på jobb, og har holdt sengen i hele dag sammen med min kjære.. Vi har grått sammen stort sett hele dag, og noe av det verste jeg vet, er å se min kjære mann sitte og gråte, jeg føler meg så liten da.. Stakkars han, han gråter jo aldri...

 

Dette betyr så mye for oss, like mye for oss begge. Vi har ikke noe annet ønske enn å bli foreldre..

 

Selvfølgelig så kan vi ikke gi opp nå, men i dag har jeg møtt veggen.. Jeg sliter veldig, og klarer ikke se fremover. Jeg har snakket med klinikken, og de har fortalt meg at når mensen kommer, så kan jeg få nytt fryseforsøk med en gang... Så det hiver jeg meg på, jeg klarer ikke sitte å vente.. Det er desidert det aller verste.. Å vente.. Fy faen, jeg er så lei av det. Har ikke gjort annet enn å vente i det siste..

 

Jeg har en jobb jeg elsker, jeg jobber jo som ped.leder i en bhg, og storkoser meg.. men i det siste, så har jeg slitt veldig. Jeg klarer ikke å fokusere riktig. Jeg tenker bare på VÅRT barn, og sliter meg ut på jobb.. Jobben min er veldig krevende, da jeg jobber med en del utagerende barn, som tar veldig mye tid, og slit..

 

Jeg vet ikke om jeg klarer og jobbe mer, det er det som er problemet. Nå tenker jeg ikke på resten av livet, men en periode.. Det er så vanskelig for meg dette.. Jeg forventer at jeg selv skal være en superkvinne, og komme meg gjennom dette så lett som bare det, jobben skal være viktigst, jeg må levere til foreldre, mine kollegaer og ikke minst til barna.. Men jeg klarer ikke..

 

Jeg KLARER ikke fokusere på noe annet enn det som ikke ble nå, og kanskje det som ikke blir noensinne.. Men jeg gir ikke opp, aldri i verden..

 

Hva gjør jeg?? Jeg har møtt veggen så sinnssykt i dag, kommer meg ikke videre.. Og snart er det nytt forsøk, og jeg vil sykmelde meg første uke i rugeperioden, kanskje mer.. Men da får jeg dårlig samvittighet i forhold til jobben.. Når jeg er på jobb, så tenker jeg bare på det som jeg ikke har. Blir påminnet om det hele tiden, om at jeg ikke har barn.. Og da blir det så vanskelig. Jeg kan jo ikke sitte på jobb og grine heller.. Men skal jeg sykmelde meg?? er ikke det feigt?

 

Jeg må ha noen synspunkter. Jeg tror ikke jeg klarer å tenke klart i dag, og trenger noen kloke hoder til å tenke for meg.. Gi meg råd, og si hva jeg skal gjøre.. Jeg klarer ikke ta avgjørelsen selv i dag.. ikke i morgen heller..

 

Jeg er motløs, lei meg, og sliter sånn med å se fremover, holde motet og humøret oppe.. Særlig på jobben, der jeg ser hvorfor jeg ønsker meg et slikt lte nurk.. Hele tiden...

 

Dette ble veldig langt. Beklager, men måtte bare få lufte noen tanker i dag

[Åleby]

Kjære Gøril.

For det første: Jeg forstår deg veldig, veldig godt. Jeg satt med akkurat samme følelsen i sommer da jeg hadde ma, ville aldri mer prøve, ville ikke jobbe (hadde ferie), klarte ikke se spedbarn i det hele tatt. Jeg forstår godt at du sliter på jobb. Hvis du tror det hjelper, synes jeg du skal få deg en sykmelding med en gang. Siden du sannsynligvis skal i gang igjen allerede om en knapp måned, trenger du å slappe av, gjøre positive ting, og ikke minst å få sørge over tapet det faktisk er å ha mislykkede forsøk! Dette er tross alt så viktig for deg at alle hensyn bør taes.

 

For det andre: Dersom du orker det, synes jeg du er sterk og tøff som tenker framover, høres det fornuftig ut å komme i gang igjen med en gang.

 

For det tredje: Jeg kan ikke annet enn å ønske det all mulig lykke til framover. Nå har du lov til å være lei deg, men prøv å komme på positive tanker sånn smått om senn. Det kan fort gå veien neste gang.

 

Lykke, lykke, lykke til.

Mange varme klemmer

[♥♥Vilsågjerne♥♥]

Kjære Gøril...

 

Det ble en trist dag i dag,og jeg har tenkt masse på dere.

Forventninger er vanskelige,i hvertfall når en i bunn og grunn ikke er skyld i om man lever opp til de eller ikke...

Jeg har aldri vært i den situasjonen du er nå,men jeg prøver å sette meg inn i hvordan du har det...og det kjenner jeg på meg ikke er greit.

Om du vil høre mitt synspungt angående tiden fremover,så blir det ganske likt det du skisserer.Jeg ville prioritert meg selv og mannen,og ikke nølt med å få meg en sykemelding om det er det som føles som det riktige.Om du kjenner på deg at du er i stand til et fryseforsøk med en gang så gjør du det...Trenger du litt tid i mellom gjør du det.Men det virker som om du trenger å få noe å se frem i mot..

 

Jeg ønsker dere det beste fremover Gøril.

Tenker på hvordan du har det,og du finner meg på msn om du vil prate.

Stor bamseklem fra

[nusse 77]

kjære gøril..

prat med legen din om hvordan du/dere har det evnt psykolog..

denne prossesen er bare så sinnsykt tøff,at selv den sterkeste av den sterkeste knekker isammen..

vet ikke om jeg har noen gode råd ,merker jeg er utslitt selv og føler meg bare helt tom innvendig..

når det gjelder jobben din.synes jeg du skal lytte til magefølelse din,hvis du føler at det blir for tøft,så ta en pause,det kan du ha godt av..

ønsker deg lykke til vidre

[Marit 75]

Nå ble jeg skikkelig lei meg, for jeg hadde håpet jeg skulle lese gode nyheter fra deg

Godt at du får komme igang raskt igjen iallefall!!!

At du er feig ved å sykemelde deg må du ikke tenke på en gang, for alle må forstå at det ikke er enkelt å jobbe med barn når du er i den sorgen. Det forstår iallefall vi som har opplevd det selv!!! For min del synes jeg det er bedre å jobbe så jeg slipper å tenke så mye på hva vi holder på med (selv om det er i tankane hele tiden!!!), men jeg jobber med regnskap og møter ikke så mye folk hver dag og iallefall ikke småbarn.

 

Det er så ufattelig urettferdig at vi som ikke får barn på vanlig måte skal møte så mange hinder på vegen

 

Tenk på deg selv nå og gjør det du føler er best for deg!!!

 

Tenker på deg og sender deg en stor klem.

[*Lenn* :-))]

Kjære gøril!

Ja for det første må jeg si jeg er lei meg på dine vegne for at testen var negativ. Trenger ikke skrive at jeg forstår, for det vet du så inderlig vel fra før....*Stor klem til deg*

 

Du vil ha gode råd og det skal du få )

Jeg er jo ped.leder som deg, men foreldre, kollegaer og barn som har krav på å få vår fulle og hele oppmerksomhet. Dette er IKKE lett når man er i prosessen med prøverør. Og som jeg har skrevet 1000 ganger på denne siden, veldig få kan noensinne sette seg inn i vår situasjon og virkelig forstå hva vi gjennomgår. Derfor vil det være lite sannsynlig at noen i din krets vil anbefale deg å sykemelde seg (kanskje er du så heldig at du har noen, men jeg tror de tilhører fåtallet)

 

Du selv kjenner på kroppen hvordan du har det nå, og når du skal i gang igjen med nytt forsøk med det samme, kommer du ikke til å få MER overskudd (beklager at jeg er direkte, men vi har chattet så mye før, gøril og jeg har noen mislykkede forsøk bak meg...) Jeg har blitt mer og mer sliten (i kropp og sinn) etter hvert forsøk, og da har det vært utrolig viktig å kunne fokusere på meg og min kropp (samt de nærmeste jeg har rundt meg).

 

Så da forstår du sikkert at jeg anbefaler at du blir sykemeldt NÅ. Dette er ikke feigt!!! Det er jo snakk om å hente overskudd og livsglede til å være klar når graviditeten kommer! Du kan jo ikke risikere å falle sammen som en fisk når du står der med testen og to blå streker!! ) Da må du være opplagt!

 

Jeg hadde faktisk en mor i barnehagen min som fikk høre om det vi drev med og hun sa "Herregud du skulle jo vært sykemeldt i 2 måneder FØR forsøket for å slappe av !!"

Ikke rart vi blir stressa, deppa og lei oss når vi ikke har overskudd til å vedlikeholde oss selv...?

 

Nå synes jeg du skal ta kontakt med legen og være så detaljert som mulig. Fortell hva du føler, hvordan dette tærer på kroppen (for det gjør det!!) og om tankene dine rundt dette. Han vil garantert forstå.

Det er snakk om en liten periode i livet......Det er nå man må "smi mens jernet er varmt"

 

Og når det gjelder dårlig samvittighet, så skal du tenke at livet i barnehagen går videre selv uten deg ) Og det bruker å ordne seg. Jobbe får vi gjøre nok av senere. Vi skal jo forhåpentligvis jobbe resten av vårt liv!! Og tenk hvor viktig denne fasen er gøril! Du skal være fit-for-fight og kjempe for å oppnå det du vil. Og det VET jeg du klarer til slutt! Og dessuten så jeg at du hadde skrevet at du aldri skal gi opp. Det vitner om at du ikke har kastet inn håndkleet helt... ;o)

 

Håper du finner ut av det gøril. Som sagt, jeg er ikke i tvil om hva som har vært best for meg.

 

Tenker på deg og ønsker deg alt godt )

 

Stor klem fra en annen sliter........

[Mari 75]

Hei, så trist at det gikk den veien. Hvet så godt hvordan du har det. Selv har jeg mistet flere ganger, har 2 ganger kommet til ultralyd i 6. uke og fosteret har da vært dødt. Etterpå har jeg følt at det er noe "galt" med meg, klarer ikke å glede meg lenger over andre som får barn, blir bare irritert og lei meg. Overalt hvor jeg går ser jeg gravide eller foreldre med barnevogner. Hadde aldri trodd at jeg som elsker barn skulle reagere sånn, men det er jo ingenting man selv kan gjøre med det.Skjønner derfor kjempegodt at det er vanskelig for deg å jobbe med barn rundt deg hele tiden, og i tillegg trenger du litt tid til, om ikke for å glemme, men legge ting litt bak deg og begynne å tenke fremover. Har selv gått tilbake i jobb med en gang, og godt på en smell etter noen dager, så det gjør jeg ikke igjen. Ta deg derfor den tiden du selv føler at du trenger for å kunne se framover og glede deg over ting igjen. Be legen din om en sykmelding sånn at du kan ta deg tid til å komme deg, og ha ikke dårlig samvittighet for det. Vi bruker tross alt veldig mye energi på disse forsøkene, og når det ikke går den rette veien blir man helt utslitt, og da kjenner man virkelig hvor stor påkjenning all prøvingen er. Gråt ut, slapp av, kos deg sammen med mannen din og prat om følelsene dine. Etter en stund vil du kunne se fremover og bli full av pågangsmot til neste forsøk. Ikke gi opp. Neste gang kan det være din tur.

Føler med deg.

 

Lykke til fremover!!!!

 

Klemz

[*Lenn* :-))]

Guuud. Typisk meg at det blir så langt.... ;o)

[Gøril og Jesper :)]

tusen takk for gode svar, og Lenn, jeg er så glad for dine lange og ærlige svar Til dere andre også, TAKK

 

Jeg skrev at jeg ikke skulle være på bim på ei stund, men jeg klarte ikke holde meg unna. Sist det gikk dundass, så hentet jeg styrke fra nettopp dere jenter (og min kjære mann), og jeg klarte og komme meg videre av den grunn..

 

Jeg skal til legen i morgen. Fikk streng beskjed om å ta blodprøve av Medicus, jeg vet jo svaret, men allikevel så skal jeg ta den. Tenkte nemlig at jeg skulle i samme slengen spørre om å få snakke med min gyn (en fabelaktig dame som jeg liker svært godt) om nettopp dette med sykmelding. I allefall nevne det for henne.. Jeg vet liksom ikke helt hva som er det beste, men jeg slet meg helt ut denne uka jeg jobba (og jeg jobba kun tre dager).. Jeg var ikke tilstede i det hele tatt, og planene fyker vekk..

 

Jeg tror det beste ville vært å sykmelde seg nå, og sykmelde seg under hele det neste forsøket.. Det blir vel en måneds tid det.. Jeg vet det kanskje er lenge, jeg vet dessverre ikke hva jeg kan gjøre. Mannen min er redd for at jeg sliter meg helt ut på jobb, jeg kommer hjem og har ikke energi til å gjøre annet enn å sitte i sofaen..

 

Neste fryseforsøk er det snakk om å ty til hormoner, og jeg reagerer så dårlig på alle hormoner (til og med svake hormoner som p-piller), så jeg fungerer ikke på jobb da heller...

 

Nei, nå skal jeg ikke klage mer. Det er folk her ute som har mye mer "rett" til å klage enn meg. Men vi er alle forskjellige, så vi har vel vår måte å vise det på.

 

Jeg setter kjempestor pris på dere jenter, og de ærlige og gode svarene jeg får.

 

Dere er nok de eneste som virkelig kan si "jeg forstår hva du går i gjennom". Det kan nemlig ingen av mine aller beste venner si..

Så dere er på en måte, allikevel om jeg aldri har sett noen av dere, mine beste venner.. For i en slik situasjon så trenger man å møte forstålese av noen som selv har tråkket sine sko der..

 

 

[Snooopi]

Kjære deg, gøril. Det er megatrist når den negative testen er et faktum. Det er ikke meningen at du skal kunne tenke klart og rasjonelt i dag... Jeg har prøvd det, de negative testene og det er forferdelig. Hver gang har jeg reist meg, etter et par dager, for så å se fremover igjen. Det blir lettere å bære, men det vil alltid være en sorg og et savn (tror jeg). Ønsker deg lykke til videre, så ikke gi opp! Du kommer sterke tilbake:o)

 

mange klemmer fra

[Mrs. icsi og småen]

Hei!

Jeg er ingen ekspert, men kjenner meg litt igjen. Jeg jobber med første klasse og har ofte de utagerende barna.

Det er veldig kjekt å jobbe med barn, men slike dager er det PYTON! Alt og alle minner en om at en ikke har barn selv og hvor høyt ønsket er om akkurat det! (Blir nærmest besatt, jeg!)

Kommer jeg noen gang så langt SKAL jeg være hjemme å ta vare på megselv. Da skal jeg være så ego at det er kun megselv som betyr noe!!!

Det er mitt barns helse som betyr noe, det faktum at det skal bli et barn, hvis jeg kun kan konstentrere meg om meg!

Har lenge lurt på om jeg burde bytte jobb i en periode, for det er steintøft å jobbe slik. (har egentlig ikke lyst til å jobbe i det hele akkurat nå!)

 

Uansett ta vare på deg-selv, ingen andre gjør det for deg!!!!!!

Lykke til videre, unner deg så veldig å lykkes med dette!!

 

Klem fra

[Brumm]

Hei lille venn:o)

Jeg er så lei meg på dine vegne. Har tenkt på deg idag.....Sender mange gode klemmer:o)

Jeg synes du skal sykemelde deg. Det er tøft å jobbe i barnehage, og jeg skjønner den påminnelsen du får hele tiden...

Jeg må si du har en fantastisk mann!!!! Det er godt når dere passer sånn på hverandre. Synes virkelig du skal tenke på deg selv og han nå. Dette er en periode i livet ditt. Og alt går i berg og dalbane, så du må lytte til hva kroppen din sier. Ikke tenk på jobben. Vet jo at dette er vanskelig, men du ksal ikke ha dårlig samvittighet om du er sykemeldt. Det er deg dette dreier seg om. At en møter veggen, det er ingen skam. Det er mange som gjør det, og da må en lytte til en selv og hva som er best for akkurat deg!!!!!! Ønsket om en baby er jo virkelig det aller største, og barnehagen kan klare seg uten deg. Siden du lurer på hva du skal gjøre, det viser jo bare at du er utrolig GOD som person. Og egentlig er det jo bedre for barnehagen også, å kunne få en vikar mens du er borte!! Og bare gå å ha dårlig samvittighet, ødelegger mye. Tenk, at om du blir på jobben, er det ingen som kommer og "takker" deg for det i ettertid...."å så bra at du var på jobb i denne tiden".Det er ingen andre som skjønner hva vi går igjennom og vet hvor tøft dette er. Jobbe kan du gjøre masse av senere.Nå er det DEG det dreier seg om:o)

 

Så min kjære venn, gå til legen din, fortell han akkurat hva du føler og få en sykemelding. Er sikker på at det hjelper masse. Frem til neste forsøk, kos deg med mannen din, gå ut og "lev" litt. Inviter venner hjem og gjør ting, og vips- er du igang igjen og tiden har gått. Vet at denne ventetiden er helt forferdelig. Da jeg fikk neg test sist, raste verden.... Rart å tenke tilbake på dette nå, er jo ikke så lenge siden.....og på mandag allerede er det egguttak:o)

Jeg lover deg at du snart ser lys i tunellen.

 

Mange mange klemmer til deg:o)

[Gjest Bjørnen Collargol]

Uff. Du har det virkelig ikke godt om dagen skjønner jeg.

 

Jeg tror nok helt sikkert at det beste er å sykemelde seg. Som du selv sa så har du en krevende jobb som krever mye energi. Dersom du ikke klarer å fokusere på den så er det ikke bra verke for deg selv eller de barna du jobber med. Husk at barn er veldig følsom på sinnstemning. Og husk at dersom du bare biter sammen og fortsetter så vil det til slutt virkelig si stopp.

 

Nei mitt råd er å skaffe seg en sykemelding. Trenger ikke å være lengre enn 1 uke i første omgang for å komme over kneika, så tar du en lengre sykmelding dersom du fortsatt er like motløs og sliten. Det er viktig både for deg og deres parforhold at du får gnisten tilbake, det er en toff prosess dere er igang med.

 

Håper du velger det som er rett for DEG slik at du klarer å komme ovenpå igjen.

 

Stoooor klæm fra

[frupigalopp67]

hei gøril. uff det er aldrig hyggelig å lese at et forsøk går i vasken når man vil så gjerne . flott at du kan få et fryseforsøk med en gang, dette med å vente på noe godt er en bra ting vi alle bør kjenne og føle på i vårt liv. og det gode du ønsker for deg og din man kommer skal du se

 

dette med å sykemelde seg er en nødvendighet for oss kvinner som er i en slik situasjon vi er i nå. forhåpentligvis skal vi være på jorden i mange år til og hvet du hva, jobben din vil alltid være der for deg, derfor er det viktig at du fokuserer på deg selv som enkeltperson og ikke det andre du har rund deg. dette du har vært igjennom er en meget stor påkjenning for alle dine menneskelige sider, som man trenger tid på og fordøye. jeg syntes du skal bruke den tiden du trenger for å komme igjennom dette i ditt tempo. dette er det du som bestemmer og ingen andre.

 

jeg arbeider selv med mennesker slik at jeg har valgt å sykemelde meg til jeg føler at jeg har noe å bidra med til disse pasientene mine. den dagen skal jeg gå på jobb ikke før.vi har et godt trygdesystem i norge som skal ta vare på akkuratt denn problematikken, det å få en psykisk reaksjon, lidelse kastet over oss som mennesker.

 

litt langt dette gøril men jeg nsker at fokuset ditt bør være der du er nå og ikke på jobb som engentlig betyr veldig lite i denne store sammenhengen.

 

mange trøsteklemmer til dere i dag gråt sammen få ut alle disse følesene dere har i dere gjennom gråt og samtaler.

 

husk at jenny vår kjendis i a magasinet klarte det på tiende forsøket. det er håp

[finetine]

Kjære Gøril.

 

Jeg føler så med deg!! Og kjenner meg så godt igjen i det du skriver.

Det er fryktelig vanskelig å holde på konsentrasjonen, få alle planer til å gå opp og gjøre det som kreves av deg som ped.leder samtidig som man kjemper sin livs viktigste kamp, nemlig det å få barn.

 

Tenkte jeg skulle si hva kollegaer av meg har sagt til meg under denne prosessen:

Dette unner vi deg så sinnsykt! Hvis det betyr at du må være sykmeldt i hele svangerskapet og før for å lykkes så ikke nøl med å gjøre det. Dette er viktigere enn jobben din, vi andre må bare ta over ansvaret og du må få lov til å tenke på deg selv og det som er bra for deg!! Vi klarer oss:o)!!!

Jeg vedder for at majoriteten av de på din arbeidsplass også tenker det samme(, og skulle de ikke gjøre det er det fordi de overhodet ikke kan sette seg inn i det du går igjennom nå. hvordan kan de det når de ikke har kjent det på kroppen).

 

Jeg syns du skal gjøre det du føler at du trenger for å få ro rundt deg, kunne slappe av og tilslutt lykkes. Og det virker jo som om det er å sykmelde seg.

Jeg sykmeldte meg nå på sist forsøk, to uker før jeg skulle inn til fryseforsøk. Jeg mistet siden, men det gjør jo 10% uansett

Jeg tror at jeg lyktes fordi jeg lyttet til kroppen min og tok en time out fra alt og alle..............

 

Ønsker deg masse, masse lykke til.

Krysser fingerne for at det skal gå bra!

 

En stor trøste- og oppmuntringsklem sendes til deg med ilfart

[Tullemor1 & Gullemitt :-)]

Hei gøril.. uff blir jo super trist når jeg leser innlegget ditt... må jo bare være enig med det de andre skriver.. ta vare på deg selv nå, kos deg masse med din kjære som virker sååå herlig og snill/god..

Ta å sykemeld dere begge to, ta en liten reise bare dere to, kos dere masse og nyt kjærligheten, få ting litt på avstand.. så får du se om du ønsker og orker å sette igang igjen nå eller om du vil vente litt..

Jeg sender over STOR TRØSTEKLEM til deg....

 

Ta vare på deg selv nå!!!!!!!!!!!!!!!!!!

[lindynatt]

Heisann

jeg ville ha sykemeldt meg i en periode hvis du mener det hjelper. Men får du energi av å være hjemme, ha tid til å tenke og gruble så mye?

 

Tenk litt på det også.

 

Ellers ville jeg faktisk be deg om å få hjelp av psykolog eller liknende, for å se mer i livet enn kun å få barn, en som kan hjelpe deg å evenutellt takle dette. En som du virkelig kan snakke med alt om uten å måtte være redd for å såre følelsene til ham/henne.

 

Det er lov å be om hjelp også fr den psykiske biten.

[Gøril og Jesper :)]

her har jeg fått veldig mange flotte svar. Tusen takk.

 

Måtte bare svare til deg kjære Lindynatt.. Jeg føler at det går mye bedre når jeg er hjemme, grunnen til at jeg sliter litt på jobb er jo at jeg jobber med barn. Små fine barn. Og når jeg ser de, så tenker jeg mer, grubler mer og er trist..

 

Jeg har virkelig hatt godt av å¨være hjemme nå merker jeg, er godt der er helg.. Har hatt besøk av gode venner i dag, og har kosa meg og ledd masse. Det har vært godt.

 

Ang det og gå barnløs for oss er ikke aktuelt. Kommer aldri på tale å ikke få oppleve det og bli mamma, så det er ikke aktuelt. Kunne kanskje vært greit å prate med noen ang det å være barnløs, men ikke å gå barnløs gjennom hele livet. Grøsser ved tanken, det kan jeg ikke..

 

Vi går for adopsjon om vi ikke skulle klare det selv.. Foreldre skal vi bli, uansett!! Det er det eneste som holder meg oppe.

 

Men tusen takk for svar jenter. Det har vært veldig støttende og lese disse svarene.

 

Klem til dere alle

 

 

[Prøvigjen]

Hei.

 

Vi var i samme situasjon i vår da vårt 1. ivf ikke gikk. Det var en gedigen nedtur, og jeg følte i første omgang at TIDEN ikke var på vår side, og klarte ikke å fokusere på noe annet de første dagene. Etter 1-2 uker begynte jeg å "komme meg", klarte å fokusere på litt andre ting og vi begynte å diskutere adopsjon seriøst. Tankene ble da flyttet litt over på adopsjon som vi leste mye om, og ble mer og mer interessert i. Etter en stund ble tankene fjernere fra nytt ivf-forsøk. Tiden gikk, sommerferien ble over og vips så var tiden inne for nytt forøsk. Jeg følte IKKE for å prøve på nytt - livredd for samme skuffelse. MEN mannen ringte inn 1. menstruasjon og sendte meg avgårde for å hente medisiner på apoteket, og da var jeg i gang igjen: NÅ er det 6 dager siden jeg testet positivt. JEG er gravid, og det hadde jeg aldri trodd. Har forsøkt i 5 1/2 år, så vi var veldig innstilt på at adopsjon var tingen for oss. Uansett - poenget mitt er at den første tiden er værst. Det roer seg etter ei stund, og du kan starte frys tidligere enn nytt forsøk. Ikke mist motet, sykemeld deg den tiden du føler for. Jeg hadde ferie, så det gikk greit. Men knalltøft den først uka. Husk - mange må prøve 2-3 ganger før det funker med ivf. Ønsker deg og mannen din masse lykke til videre!

Klem fra "Krepsemor"

 

[UngVoksen-over termin]

Hiver meg på her jeg Gøril - og sier bare - sykemeld deg!

 

Du trenger tid til å sørge..

Jeg gråt i en uke i strekk da jeg mistet - og å teste negativt er jo samme følelsen. Det ble ikke slik man hadde tenkt.

 

Vi har begynt å stikke igjen nå - og skal ha egguttak nest uke. Jeg skal be om sykemeliding hele rugetiden.. Dette er så viktig.

 

Og du som jobber med barn - jeg forstår deg!! Sykemeld deg - og ta den tiden du trenger. Kroppen din er sliten - og ikke minst hodet!!!

 

Selv begynte vi å gå tur hver kveld. Tungt i begynnelsen - men vi tvang oss ut.. og det har blitt en fantastisk tid hver kveld - vi får snakket om allt mulig. Anbefales på det sterkeste!! - (I tillegg har jeg tatt av 3 kg på 3 uker.. så det er jo fabelaktig :-)) hi hi

 

Klem fra meg

[FruG]

Snille deg... Skjønner deg så godt - det er som å lese om meg sjølv for halvanna år sidan. Bortsett fra at eg ikkje jobbar med barn. Men i min jobb var det støtt og stadig barnevogner og store magar eg måtte forholde meg til. Det er tungt - eg har vore mykje sjukemeldt dei siste 4 åra pga dette.

 

Eg gjekk til psykolog for å sjå at det var faktisk andre ting i livet eg/me kunne fokusere litt på så me ikkje fall heilt i grus i denne perioden i livet. Det var ganske godt å få prata om alt. Få prata om at eg følte meg så misslykka utan at den andre parten satt å sa at den ikkje gadd å høyre på sånne teite ting. For eg følte meg misslykka - det var vanskeleg å vera meg. Det var vanskeleg at "alle" fekk barn og ikkje me fekk lov å bli gravide.

 

Vår histore endta godt, me har no ein liten gut på 5 mnd - eg håper og skal håpa lenge for att neste gong er det dykkar tur.

 

Søk hjelp, nokon å prate med - litt tid for seg sjølv. Om ikkje 100% sjukemeldt så halvt då? Eg veit det gjorde meg godt å vere heime, men godt å få komme seg ut litt og. De lyt kjenne på det sjølv. Men å vere SM i rugeperioden er av og til fornuftig, kanskje spessielt i din jobb.

 

Ønsker deg alt godt, klem frå ei som har vondt av deg i desse dagar.