Hjelp!!!!Noe i samme båt??????

[Snoopy25]

Jeg er gravid og samboern min er ikke klar.. Jeg hvet ikke hva jeg skal gjøre.. noen som har noen forslag??

[ღMaria har TO prinsesserღ]

ikke klar?jeg er ikke i samme båt,men var det ikke planlagt da?men er du ikke 25??

[Snuffen]

Ups.. det kan ikke være det letteste...

men har det skjedd en glipp med prevansjonen?

 

Du må jo si det og bruk LAAANG tid på å prat om det, kan være han blir det når ting blir snakket om... man vet aldri.

 

husk at kommunikasjon er det viktigste... prat om det .

 

 

Lykke til

 

)

[Anonym bruker]

han har ni mnd åbli klar på

[Snoopy25]

Ble gravid med prevensjon.. Kominikasjon har vi, men han sier han ikke er klar før om 3 4 år... og jeg er 25 år ja.. han er 26.. takk for svar hittil..

sakl til legen i morgen så dette bli jo spenende, snakker nok mere da sammen om hva som skjer.. :)Takk

[Anonym bruker]

Når blir man egentlig klar? Tror nok det er mange som ikke føler seg klar når man finner ut at man er gravid. Skal man tenke slik passer det vel egentlig aldri å få barn. Var 25 da jeg ble gravid og følte meg ikke klar i det hele tatt selv om jeg alltid hadde trodd at jeg skulle ha barn ved den alderen. Abort var absolutt ikke noe alternativ fordi jeg var såpass voksen og ønsket jo meg barn en gang i livet. Det tok noen mnd før jeg begynte å glede meg og i dag har jeg verdens herligste gutt på 9 mnd! Synes livet er blitt mye bedre etter at jeg fikk barn. Absolutt mer meningsfylt! Det er ikke alltid ting blir slik man planlegger og man kan heller ikke planlegge alt. Så da får man enkelte ganger ta ting som det kommer og gjøre det beste ut av det. Hadde samboeren din vært 17 hadde jeg forstått han...Hadde jeg vært deg ville jeg beholdt barnet. Hadde ikke klart å ta abort bare fordi samboeren ikke er klar. Synes det bli for enkelt å si det. Man blir klar når man må. Ikke meningen å virke streng, men dette er iallefall min mening

Masse lykke til!

[ChriVil~stolt mamma~]

Hei kjære deg.

 

jeg skjønner godt hvordan du har det. Jeg ble gravid mens jeg gikk på p-piller for tre og et halvt år siden. Mannen min var ikke klar for å få barn da, og etter å ha drøftet det med foreldre på begge sider kom vi frem til å ta en abort. Jeg følte meg klar for å bli mamma, men mannen min gjorde det ikke. Vi gikk begge på skolen og jobbet bare deltid, i tillegg til at vi leide en forholdsvis dyr leilighet til to studenter å være. Siden økonomien i tillegg til en mann som ikke var klar tilsa at det var dårlig timing kom vi til slutt frem til å ta en abort.

 

Jeg gråt hver dag siden jeg ikke var helt konfortabel med avgjørelsen. Men en til dags dato enig i at det var det fornuftige valget. Men jeg har angret så mange ganger i etterkant. Har hatt det gangske tøft til tider, og det er ikke så greit for mannen min å forholde seg til det, siden de ikke opplever det på kroppen slik som vi gjør. Et barn er en velsignelse. I tillegg til at jeg har angret mange mange ganger, har jeg også vært så redd for at jeg ikke skulle kunne for barn lenger. Det er jo alltid en risiko når man tar abort, selv om det som regel går bra!

 

Jeg vil anbefalle på det sterkeste at du snakker med mannen din . Finn ut når du har termin på legetimen. Forklar han hva du føler og hvordan du har det. Jeg har ingen fasit svar på dette, og kan bare dele min erfaring. Jeg hadde ikke gjort det igjen!!!

 

Nå skal jeg og mannen min ha barn og jeg gleder meg så mye.. den lille engelen vi fjernet kommer jeg alltid til å huske.

 

Lykke til!!!!!!!!!!!!!!!

 

Mange varme tanker og klemmer

[Snart firebarnsmamma! Fødeklar]

Jeg ble opprørt og trist på en gang over innlegget ditt. Det er selvfølgelig ikke enkelt for dere i denne situasjonen.

Jeg har ikke samme erfaring ift at mannen min ikke ville ha barn da vi fikk vår første, men det var heller ikke planlagt. Jeg var 15 år da jeg ble gravid, og ikke engang ferdig med grunnskolen!!! Og jeg vil ikke påstå at jeg var klar!! Mannen min hadde absolutt ikke trodd at han skulle bli far så tidlig, men heldigvis er vi begge mot abort, så det var aldri et alternativ. Vi har nå to flotte jenter, og venter vårt 3. barn, og jeg har ALDRI angra det valget!!

I tillegg blir jeg opprørt over at det er så forbanna lett for mannfolka å si at det ikke passer dem!! Hadde det vært et valg på om en skulle kjøpe seg katt eller ny salong kunne jeg være enig i at de hadde like mye å si! Men så lenge vi kvinner er de som bærer barnet ved hjertet, og det er både kroppslig og mentalt belastende å skulle være nødt til å ta abort fordi NOEN ANDRE vil det!!!! Hvem har gitt mannfolka rett til å si at vi kvinner skal ta abort, bare fordi det ikke passer DEM???!!??? Unnskyld meg, altså, men de mannfolka kan umulig ha satt seg mye inn i hvordan vi kvinner fungerer, og er ikke i stand til å sette seg inn i hvor stort det tapet vil være for en kvinne om føler seg tvunget til å gjøre noe HUN ikke er klar for!! Hva om vi hadde sagt DET??? " Jeg er gravid, og jeg er IKKE KLAR FOR å ta abort!!!!!! " Hvorfor skal alltid menns "behov" bli satt foran våre?? Hadde det vært omvendt, at mannfolka bar ungen, og vi skulle si at de skulle ta abort, fordi VI ikke var klar for det, hvordan tror dere de hadde reagert da??? Jeg bare spør!!!

[Lucky luci]

Hei, jeg har vært i samme situasjon, men vi brukte ikke prevensjon engang... Var akkurat like gammel som deg, student, dårlig økonomi, manne fikk sjokk osv. Jeg vurderte abort, men etter en samtale med lege omkring abort og svangerskap så orket jeg ikke. Jeg var vel egentlig ikke abortmotstander, hadde sett for meg at det var et reellt valg - men det var det plutselig ikke for meg. Knyttet meg fort til det lille livet i magen... Hadde lange samtaler med kjæresten min, vi hadde bare vært sammen noen få mnd, han følte seg fanget, frustrert og protesterte på at han ikke fikk være med å ta valget. Men jeg hadde bestemt meg - med eller uten han skulle jeg ha dette barnet.

Det gikk bra. I dag har vi to skjønne barn, og ønsker oss et tredje - og vi har det bedre sammen enn noen gang før...

Det har vært tøffe tider, skal ikke stikke det under en stol, men er det noe jeg aldri har angret på, så er det at jeg valgte å få barn den gang. Men alle må ta valg etter egen livssituasjon. Bare ikke la mannen diktere valget ditt. Kjenn etter selv, og snakk med han, men abort eller ikke - det mener jeg at er ditt valg.

[lioevr- Verdens lykkeligste]

Hva vil dus elv?

Hvis du vil beholde barnet, synes jeg at du skal gjøre det.

Er redd du kommer til å angre i lange tider på en abort.

Samboeren min var heller ikke klar da jeg ble gravid første gang, men når han fikk litt tid til å tenke seg om, så var han faktisk veldig glad for det.

Det viktigste: lytt til deg selv. Klarer du evnt. å ta hånd om et barn alene (økonomisk)?

 

Har en kjempegod veninne som nettopp har vært igjennom dette.

hun og kjæresten er ikke lengre sammen, og han har ditchet all kontakt, men hun angrer ikke et sekund.

 

Så lenge du kan stå ved valget ditt, er det det som er riktig. du skal jo leve med dette

[Anonym bruker]

Første gang jeg ble gravid ble min samboer livredd. Han var ikke klar i det hele tatt. (det var forsåvidt ikke jeg heller) Men når han fikk vent seg til tanken, så begynte han å glede seg til å bli pappa. Da vi mistet ble han kjempelei seg og foreslo at vi skulle prøve på nytt.

 

Det å oppdage at man er gravid kan være litt av et sjokk for begge parter. Noen ganger trenger man bare litt tid på seg for å få tenkt igjennom hva dette virkelig dreier seg om.

[Anonym bruker]

Bare en liten ting:

 

Jeg hører alldri noen sier de angrer på at de beholdt et barn, men har hørt mange ganger at man har angret på og ikke beholde et barn.

 

Føler med deg, og håper dette ordner seg til det beste for dere begge

 

*klem*

 

 

[Forskeren]

Mannen min (ja, vi var også gift!) ble også svært sjokkert første gang og det samme ble jeg, egentlig. Selv om det på en måte var planlagt. Men det første sjokket legger seg litt etterhvert og svangerskapet er jo ganske langt, så man får tid til å fordøye det.

 

Jeg råder deg også til å lytte til egen magefølelse og hjerte, og evt. tenke deg om ang. å evt. bli alenemor (dersom kjæresten din ikke kommer "over det"). Tror ikke jeg ville klart å ta abort, i alle fall ikke når jeg var 25 (for meg stiller det seg annerledes med 15-18 åringer). Men jeg respekterer at andre velger det, man må bare selv føle seg komfortabel med avgjørelsen slik at man ikke angrer seg resten av livet.

 

Lykke til!

[Snoopy25]

Hei.. har 2 gutter på 7 og 5 år fra tidliger.. Ble gravid når jeg var 16 år.. Har vært samboer med han i 6 år.. fikk nummer to med den samme, men der røyk det så jeg hvet hva det er å være alenemor.. Fikk meg ny kjærste og vi har vært sammen i 5 år nå og samboere i 5 mnd, vi gikk varomt fram ikke noe stress.. men vi skulle ha barn om 3 4 år.. men nå sitter jeg her. tidligere enn planlagt. har gått på prevensjon så det er ikke ikke frivelig.

 

Men takk takk for råd og lykke til