Jeg tok IKKE abort på denne tiden i 94, det var for sent....(laangt, men sant..)

[Gjest]

og min daværende kjæreste (vi var sammen i 10 år tilsammen) var 25 og jeg 19. Ble gravid- man kan diskutere slurv med piller eller andre innsigelser til man blir grønn- det hjelper meg ikke JEG BLE GRAVID og fant det ut for sent.. Dvs, jeg var langt over abort grensa, og hans og min familie ville nok ikke satt pris på det, så de valgte å stille opp etter alle kunstens regler.. I dag har jeg en nydelig, fornuftig, sporty og skoleflink jente som blir 12 i januar- men hun hadde mest sannsynlig ikke vært i live om jeg hadde funnet ut at jeg var gravid.. Og jeg gråter efremdeles når jeg tenker på det, for samvittigheten min for i det hele tatt å TENKE tanken på å ikke ville ha HENNE er råtten.. Det er feil av meg å tenke sånn, for da var det ingen "hun" men et foster.. Det ble jo først en "hun" da hun ble født. Disse tankene jeg hadde under svangerskapet var makabre. Om jeg falt av hesten- ville jeg miste barnet da? Eller om jeg hoppet i strikk? Jeg gjorde ALT jeg ikke skulle.. Jeg drakk meg full- trodde det hjalp, men aner ikke mot hva? Også jeg som alltid hadde ønsket meg barn, men jeg var mer redd for hva kjæresten min skulle si og syns enn hva jeg ville selv Så tok jeg mot til meg og sa at han skulle bli pappa, ogdet var ingen vei tilbake. Jeg skrev et brev, for jeg turde rett og slett ikke si det. P piller var jo tross alt mitt ansvar, og jeg tok de jo.. Han stolte på det.. Jeg skrev at jeg ikke forlangte eller forventet noe av han eller hans familie- at jeg alltids skulle klare meg, for jeg hadde ikke noe valg. Jeg var 16 uker på vei og ingenting var annerledes- annet enn det vi visste som vi ikke så..

Han snudde helt om, fra å ikke være spesiellt intr i barn, til å ta del i dette fra samme dagen. Vi informerte familie og venner, og alle stilte opp.. Vi fikk vogner, klær og alt mulig. Foreldrene våre var også verdens beste barnevakter- og er det enda. Jeg sa at jeg kom til å trenge et par dager for meg selv for å venne meg til tanken, da fikk vi låne hytta til moren hans, og vi ble nesten boende der.. I januar ble hun født. Jeg hadde overhodet ikke morsfølelse i det hele tatt. Jeg syns jenta var stygg, og skjønte ikke hva som hadde skjedd. Men dette snudde- men var en tøff tid, for DETTE hadde ingen sagt noe om- at jeg kom til å få gåsehud av å få en blodig nyfødt baby inntil meg. Syns det var motbydelig... Men sa ingenting.. Snakket bare inni meg.. Det gikk over etter en stund, men jeg gråterustoppelig når jeg tenker på det, for idag er det verdens snilleste, godeste og varmeste jente. Hun fikk også en lillesøster i 99 som hun har vært verdens beste storesøster for.. OG nå, har jeg en ny samboer og vi venter vårt første barn, så jentene blir storesøstre. Dette kommer opp i overflaten hver dag under svangerskapet, og jeg mener at uansett hvilket valg du tar, så må du leve med det- Hos meg har alt gått over all forventing, men jeg har hatt masse dårlig sambittighet for hun eldste.. Jeg forguder henne av hele mitt hjerte, men da kommer skyldfølelsen innover meg; hvorfor jeg ikke har gjort det hele tiden...

 

Lykke til, jenter- følg DITT hjerte og DITT valg, du må uansett leve med det..

 

 

 

 

[Chimera]

Jeg kjenner meg også godt igjen i historien din.

Jeg ble gravid med mitt nadre barn for 1 år siden.

Jeg fikk fullstendig panikk fordi jeg fikk mitt første barn veldig tidlig og hadde mer eller mindre bestemt meg for å ikke få flere barn.

Forholdet til barnefaren gikk elendig og økonomien skrantet.

Jeg bestemte meg noe motvillig for å ikke ta abort og jeg hadde også disse følelsene i svangerskapet. Barnet var uønsket og jeg tenkte tanker som "jeg håper jeg mister barnet" Tårene triller når jeg skriver det for i dag har jeg fått en nydelig sønn. Jeg elsker han og datteren min over alt på jord og jeg får fysisk vondt når jeg tenker på at jeg kunne ha valgt bort livet hans. Han smiler til meg som verdens skjønneste og vet ikke at moren hans en gang ønsket han død.

Den dårlige samvittigheten gnager meg og hele denne opplevelsen har gjort fått meg til å mene at abort er feil.

Ihvertfall i mange situasjoner selv om jeg forstår at mange ganger er det det rette valget.

 

Jeg tok abort en gang for mange år siden fordi jeg ble presset av barnefaren.

Jeg var ung svak og naiv og jeg tilga aldri han eller meg selv for det som skjedde den gang.

Og selv om jeg visste hvor smertefullt det var å ta en abort ble jeg allikevel grpet av denne panikken i det jeg fant ut at jeg var gravid.

 

I dag har alt ordnet seg og dette barnet reparerte faktisk forholdet mitt til barnefaren..

 

Jeg er så takknemlig hver eneste dag for at jeg valgte å beholde han.

Han var et bitte lite foster den gang men nå noen få mnd senere er han min sønn. Ønsket og elsket.

 

Jeg håper ingen andre gjør den feilen jeg nesten gjorde.