Dere som har barn fra 4 år og oppover.

[Anonym bruker]

Kan dere snakke til barna og få dem til å høre etter? Eller hører de overhodet ikke på det dere sier?

 

Har selv en på halvannet år, men har to tanteunger på 4 og 8 år, som ikke hører etter i det hele tatt.

 

Han på 4 snakker og hyler kjempehøyt, og går rundt og hyler de som er mindre enn han inn i ørene.

 

Snakket til han i et familieselskap i helga. Han stod i veien da jeg ryddet ut av oppvaskmaskinen og jeg ba han flytte seg. Alt jeg oppnådde med det, var å bli spyttet i ansiktet! Mener dette er helt uakseptabel oppførsel. Hva mener dere?

 

 

[Budeia82,m/4 jenter:)]

Eldste jenta mi blei 4 i august, og det går fint ann å snakke til henne.

Hender jo selvfølgelig at man må gjenta beskjeden noen ganger før det blir gjort, men det er vel forsåvidt normalt.)

Hun henter og gjør ting som jeg ber henne om, som regel uten problemer.

 

Slik som du beskriver det, så hadde det vært helt uakseptabelt om noen av barna mine hadde oppført seg slik, et barn bør ha mer respekt for et voksent menneske an at di tørr og spytte dem i ansiktet.

Og foreldrene burde jo virkelig snakke til barna når di oppfører seg slik.

 

Så er helt enig med deg.

[Lova]

Hei,

Datteren min er snart 5 og et halvt, det hadde vært helt uakseptabelt med slik oppførsel fra henne.

Vet ikke om jeg er ekstemt heldig, men føler at vi har et ekstremt bra forhold og konfliktene jeg har med henne er så og si ikke eksisterende.Hun hører etter og gjør det hun blir fortalt.Det hender at ting går litt sakte, men hun gjør alltid som hun blir bedt om.Har faktisk ikke hatt noen trassalder m henne heller.

Jeg har hørt at hun kan være litt sjefete med yngre barn i barnehagen, men hun har veldig respekt for de som er eldre.

Tror datteren min hører til sjeldenheten, da jeg har venner m barn i samme alder som har flere raseriutbrudd daglig.

Tror jeg er forholdsvis streng(er alenemor), men hun får bøtter og spann med kjærlighet og ros når hun er flink.Tror det hjelper, men barn er utrolig forskjellige...

[Anonym bruker]

Min kar er på drøyt 4 år. Han kan snakkes til, faktisk så sa han det selv i går: Mamma, når du og voksne snakker til meg, hører jeg etter.

Han er en snill gutt, men det blir mye tulling og tøysing rundt av/på-kledning. Ikke alltid like lett. I dag ble jeg sinna (trøtt og syk), og han bare fortsatte... trodde sikkert at han kunne få meg til å le. Det gikk ikke. Uff. Men han hører til slutt. Tror ikke det ville falt ham inn å være så respektløs overfor noen, voksne eller barn, som de ungene du beskriver. Jeg tror på klare grenser og konsekvenser. Han blir sendt inn på rommet sitt hvis han gjør noe veldig galt (stygg i munnen, tegne på gulvet e.l.), og han gjør det sjelden igjen etterpå.

 

 

[KariMari]

Nei, gud så ille! Spyttet han deg i ansiktet???? Da hadde jeg virkelig blitt sint altså:-( Vet du, da hadde jeg tatt gutten med meg inn til foreldrene og fortalt dem hva han hadde gjort. Selv om det var i et selskap. Selv 4-åringer vet at dette er uakseptabel oppførsel! Tenker han hadde blitt flau, og det viktigste er jo at han fikk påvist en negativ reaksjon på dette.

 

Foreldrene hans kan ikke være videre konsekvente da........?

 

Men for å svare på sp.målet ditt om det å høre etter: Nei, det er langtifra ikke alltid de hører etter. Må gjerne be dem både 2 og 3 ganger om å gjøre ting. Synes imidlertid det er overkommelig, men jeg må si at jeg aldri hadde akseptert at de "overhørte" meg. Og slik oppførsel som din nevø viste, hadde jeg overhodet ikke funnet meg i! Det hadde jeg tatt tak i med en gang!! Barn er jo forskjellige, men de trenger likevel tydelige voksne som kan lære dem rett og galt. Det er jo en av de store oppgavene som foreldre, samt at vi gjerne vil at de skal få venner og være oppdragne så langt vi kan få det til:-) Det er en vanskelig jobb mange ganger og ingen er perfekte, men til syvende og sist er det jo til barnets eget beste.

[Anonym bruker]

De fleste vil sikkert samtykke i at et barn som spytter er uartig, meg selv inkludert. Likevel er jeg overrasket over holdningene i svarene du har fått. Min første tanke er at dette barnet ikke er komfortabel i settingen/familieselskapet. Jeg ville nok heller lagt energien på å forsøke å finne ut hva som plager barnet. Gi barnet tydelig beskjed om at det ikke er all right å spytte, men raskt pense inn på et annet mer, for dette barnet, positivt tema. Eks spørre om dere skal spille et spill eller lese en bok når du er ferdig med å ta ut av maskinen. Det å ta barnet inn i full offentlighet foran foreldre eller andre gjester vil antagelig oppleves som utrolig krenkende og ydmykende for barnet, og derfor få helt motsatt effekt enn det som er ønskelig. Jeg kjenner jo ikke deres familie, men kan det være at barnet ønsker oppmerksomhet fra tante eller de andre gjestene (som det egentlig er veldig glad i), mens de voksne egentlig helst vil sitte i fred og prate? Tror dette egentlig bare er barnets primitive metode å gi uttrykk for ønske om kontakt...

[cielo *to barns mamma*]

Herregud hvis datteren min hadde oppført seg sånn hadde vi reist hjem med en gang, helt uakseptabelt !! Tror problemet til mange foreldre idag er at de bare blir fortalt hva man IKKE skal gjøre. Ikke slå, ikke kjefte, osv, men de får ikke høre så mye om hva man skal gjøre, så mange foreldre blir så redd for å gjøre noe galt at de ikke gjør noe, helt feil selvfølgelig. Hadde barn i mitt hjem oppført seg sånn hadde jeg sagt høyt og tydelig at her er det jeg som bor og jeg bestemmer at jeg ikke vil ha det sånn her !!

[tresøtesmå-torødogenblå]

Altså, av og til er barns oppførsel dårlig uten at det finnes en eller annen underliggende ting som plager dem, sånn at hvis vi bare finner ut hva det er slutter de å spytte. Jeg tror ikke at barn tar skade av å skamme seg litt når de gjør en ting som å spytte en voksen i ansiktet.

 

Selvfølgelig er dette ofte foreldrenes feil, og de gjør noe galt i oppdragelsen. (Ikke alltid!). Men at det nødvendigvis er sånn at det er noe som plager dem der og da, det tror jeg ikke alltid er tilfelle. Og å bøye seg ned til et barn som nettopp har spyttet meg i ansiktet og si "lille venn, er det noe i veien, skal vi gå å kose oss du og jeg", det tror jeg ikke ville være aktuell respons fra meg. Jeg ville heller ha sagt ( så rollig jeg greide) "sånn oppførsel tolererer jeg ikke, hvis du vil være sammen med meg, får du oppføre deg skikkelig"

 

Ja, jeg synes faktisk barn skal oppføre seg skikkelig, akkurat som jeg synes voksne skal oppføre seg skikkelig. Man trenger ikke alltid lete etter skjulte årsaker til at et barn (eller en voksen!) gjør ting som er uakseptabelt. MEN: man må selvsagt prøve å finne den beste måten å lære barna hva som er akseptabelt og ikke.

 

[køben]

Enig, mange barn har ikke nok grenser, så dette blir ofte resultatet.Hadde dratt hjem fra selskapet omgående og vist barnet at ting faktisk har konsekvenser.

[Gjest]

Uff, synes litt synd på den gutten jeg. Greit nok å være lit rampete av og til, men å spytte!??

Jeg er forøvrig veldig enig med anonym over her, at det nesten helt sikkert er en måte å oppnå kontakt på.

Nå vet ikke jeg om lignende ting skjer ofte?

Uansett så ligger det garantert noe bak væremåten, og da blir det ikke riktig som flere sier om å reise hjem, ta med gutten for å fortelle det til foreldrene (foran andre folk)

Det viktigste er jo ikke å bli sint, men å sette seg ned sammen med barnet og forklare at sånt kan man ikke gjøre, og under en sånn "vennlig, men bestemt samtale" finner man også ofte ut hva grunnen er. Ingen barn liker å være slem, men det er et rop om hjelp eller oppmerksomhet. De roper inni seg at "her er jeg!!"

Men uansett, så må jo foreldrene ta tak i dette, det har jo sannsynligvis en sammenheng med dem (i allefall om sånne ting er typisk han)