Da ble det MA på meg :(

[linnreg]

Var på legevakta i går pga brun utflod... Ble henvist til UL hos gynekolog i dag, som bekreftet at fosteret var dødt. Er i dag 10+5 men gynekologen mente at fosteret var på størrelse med et 8 uker gammelt foster. Så da skal jeg ha utskraping i morgen tidlig. Er det noen her som ha hatt utskraping tidligere og hvordan oppleves den? Er så sinnskykt nervøs for inngrepet i morra... Er selvfølgelig også veldig lei meg over at ring har gått som det har gått nå...

[Minnie_Moon]

Det er ikke noe godt å gjenomgå det du opplever nå. Var 10+4 da jeg oppdaget MA i fjor sommer. Fosteret var på størrelse med et 7 uker gammelt foster. Fikk utskrapning samme dag.

 

Selve utskrapningen gikk greit. Sovnet raskt inn og våknet raskt opp igjen etterpå. Kjente ingen smerter eller noe, ikke dagen etter heller. Da var jeg bare veldig trett og sov mye. Men dagen etter det fikk jeg kramper og magesmerter. Omtrent som litt kraftige menssmerter. Dette varte i kanskje 3-4 dager. Begynte også å blø kraftigere på dag 2 etter utskrapning. Blødde vel i ca en uke.

 

Når jeg tenker tilbake på dette, så ligger dette med utskrapning og det fysiske i minnet som noe udramatisk og ubetydelig. Sorgen over å miste og over å ikke bli gravid på ny så raskt som jeg ønsket var mye mer fremtredende. Heldigvis leger tiden alle sår. Nå er jeg gravid igjen (11+1) og håper det skal gå bra denne gangen.

 

Håper du blir godt tatt vare på når du skal og ta utskrapning, og ønsker deg lykke til videre!

 

 

[Matja]

Så utroolig trist!! Blir kjempe lei meg på dine vegne!

Jeg har ikke vært gjennom det samme, men jeg kan tenke meg at det er skikkelig vondt! Er nå 12+1, og er fremdeles redd for at det skal gå galt.

Det jeg lurer på er om du hadde symptomer på at du var gravid likevel? Jeg skal til legen på fredag, og håper jo at alt er bra! Vurderer privat ul for å roe meg selv litt ned... Får se.

 

Lykke til på sykehuset, og videre!!

[coscos]

Kjære linnreg! Veldig trist å høre at du har hatt en MA. Det føles så urettferdig når slikt skjer. Og, spesielt når man ikke har hatt noen særlig med symptomer på forhånd på at ting har gått galt.

 

Jeg var gjennom 3 aborter i fjor, så føler med deg og vet hvordan du har det. Min første abort var en MA, og da fikk jeg bare beskjed om å gå hjem og slappe av og at kroppen ville ordne opp av seg selv. Noen dager senere begynte jeg å blø, det gjorde litt vondt, værre enn vanlige menssmerter, men ikke værre enn at jeg var på jobb hele tiden (når jeg tenker tilbake, så synes jeg det er litt grufullt at jeg skulle "holde maska" sånn, hadde ikke fortalt det til noen, og gikk og hadde det vondt og var lei meg for meg selv). Andre aborten var en spontanabort, og da gjorde det forferdelig vondt. Tror aldri jeg har vært gjennom noe så grusomt. Tenker nå tilbake på at det må sammenlignes med en minifødsel (selv om jeg ikke har født noen barn ennå). Siste abort, når de oppdaget at noe var galt, fikk jeg utskrapning dagen etter. Var fryktelig lei meg og redd når jeg ble trillet inn på operasjonsbordet, men det gikk overraskende greit, og i etterkant blødde jeg bare litt i ca. 5 dager. Hadde ikke noe vondt etterpå (fikk en smertestillende tablett rett etter inngrepet, og fikk med meg noen tabletter hjem, men trengte ikke å ta dem). Så, i ettertid synes jeg at det var mye bedre å ta en utskrapning enn at "kroppen skal ordne opp selv". Bare det å gå å vite at man har noe inne i seg som ikke lever, synes jeg var en stor belastning.

 

Så, dette var egentlig ment som et trøsteinnlegg, om at det kommer til å gå så bra med utskrapningen. Du vil ikke kjenne noe mens det skjer, og du vil sannsynligvis komme deg raskt igjen etterpå. Tror det som er viktig, er å bearbeide følelsene og det psykiske i forbindelse med det å miste. Og, når tiden er inne igjen, prøve på nytt for å få en liten spire.

 

Skal tenke masse på deg i morgen!

 

Trøsteklem fra

[linnreg]

Tusen takk for svar og for at dere tenker på meg Dere er så snille og gode hjelper å vite at det er noen som tenker på en...tenkte jeg skulle ha med meg min samboer på sykehuset i morra. Håper bare jeg får sove godt i natt, og slipper å grue meg så mye for narkosen...Er ikke så veldig glad i å være på sykehus....