Da sitter jeg her!:(

[Leah21]

 

Har et barn i magen som er rundt 7 uker, men har inget ønske om beholde det....eller....

Jeg føler at det er mye som tilsier at jeg ikke bør få et barn, jeg har nettopp startet på utdanningen min, ha kun vært sammen med kjæresten min 1 mnd, ikke har jeg økonomien for det og det er så mye jeg har lyst til å gjøre før jeg får barn.

Jeg har veid både for og imot, og kommet fram til at abort er det rette valget for meg, men....Hvorfor er dette så vanskelig da? Vil jeg noen gang klare å komme meg videre og ikke tenke på barnet som kunne ha vært? eller vil det for alltid hjemsøke meg?

 

 

 

 

[Anonym bruker]

Man kan ikke råde noen til det ene eller det andre. Det er noe BARE du kan finne ut av, men det hjelper å snakke om det, diskutere det med andre og seg selv ja.

Det viktigste er at du lytter til deg selv uansett. Det kan komme dager da du tenker masse, men jeg råder deg til å la datoer og år bli i glemmeboken. Det gjorde jeg og klarte det.

Det har vært dager da jeg har tenkt på at jeg tok bort ja, spesielt da jeg mistet.

Det er god tid å få barn senere også, og når man har lyst, og føler at man ønsker det. Syns ikke det er ille du tenker slik i det hele tatt jeg.

 

Lykke til videre uansett valg du tar

[Anonym bruker]

kan bare snakke utifra egen erfaring. Abort bestemmelsen min var egentlig tatt allerede før jeg oppdaget graviditeten, og jeg bestilte time dagen etter at jeg testet positivt. -Selve aborten var grei (tok medisinsk), og tenkte veldig lite på det hele inntil jeg kom i situasjonen der jeg hadde funnet mannen i mitt liv (ikke faren forrige gang), og vi ble gravide. -Plutselig begynte jeg å følge med på fosterets utvikling, og visste når jeg hadde avsluttet forrige gang. Det var litt makabert, og en smule bizarre tanker, men jeg begynte å tenke litt på hvordan ett barn født av meg og eksen ville sett ut, og hvor gammel han/hun ville vært. Det ville vært ett mulatt barn, så en periode kikket jeg ekstra mye på mulatt-barn på gaten.

 

Jeg angrer ikke, for det livet jeg lever nå ville ikke eksistert hvis jeg hadde beholdt (var også i utdanning, faren reiste utenlands igjen, ett langvarig forhld var utelukket. Jeg hadde ingen jobb, ingen ferdig utdannelse, og studielån til opp over ørene) , og i dette svangerskapet (venter nummer 2), så har jeg knapt tenkt tanken.. -Annet enn akkurat når jeg leser sidene her inne. Jeg har ikke savnet dette barnet, siden jeg tross alt ikke kjente det, og det kan ikke sammenliknes med følelsen man har når man ser sitt levende barn og tenker at "jeg kunne tatt abort" -som ett annet innlegg her skriver om! Vi har ett reelt valg, og for meg var abort det eneste rette, både den gangen, og når jeg tenker tilbake på det i deg..

 

Lykke til Leah, unasett hva du velger!

[Chimera]

Utifra min egen erfaring vil jeg bare si at hvis du er i tvil IKKE gjør det.

Smerten over å ha tatt en abort man egentlig ikke ville ta er ubeskrivelig så vær sikker i ditt valg.

Skolen kan gi deg permisjon.

Forhold kan funke eller gå dundas uansett hvor lenge man har vært sammen.

 

Jeg skjønner godt den følelesen av at du har mye du kunne ha tenkt deg å ha gjort før du ble gravid.

Jeg tok en abort jeg ikke ønsket å ta når jeg var 15 år.

Ti år senere får jeg fortsatt vondt når jeg tenker på det.

Jeg fikk barn når jeg var 17 år.

Utdannelsen min ble utsatt og mens vennene mine feiret russetida og dro på backpacking til thailand var jeg hjemme og skiftet bleier.

Jeg angrer ikke et sekund.

Jeg har ei fantastisk datter som gir meg glede hvert sekund hver dag..

Det er fortsatt mange ting jeg har lyst til å gjøre.. Noen ting blir utsatt til senere, noen får bli med drømmen, men de fleste får jeg gjort sammen med dattera mi.

 

Jeg håper du veier for og imot og finner ut hva som er best for deg.

Men husk at den frykten du føler nå går antageligvis over i glede hvis du velger å beholde.

Det tar lang tid å venne seg til å bli mor. Det er en tanke prosess man må gå igjennom.

 

Har du snakket med barnefaren?

Hva syns han om det?

 

Lykke til Leah!

[Leah21]

Hei igjen!

Takk så mye for at dere har svart meg, setter utrolig stor pris på det!

 

Jeg har tatt valget mitt nå, og i morgen skal jeg inn på sykehuse for å ta en medisinsk abort! Det har langt i fra vært enkelt, og det har vært mange tårer og det er flere underveis, men jeg føler uansett at dette er det rette valget for meg, selv om det er utrolig tøft!

Og jeg føler meg så alene, selv om jeg vet at det er mange som støtter meg 100%, og jeg lurer vikelig på hvordan jeg vil føle det i morgen når det hele er over.

Men det skal være sagt at jeg har fått meg en kraftig lærepenge og at jeg framover vil ta alle forhåndsreger for å unngå at det samme skjer igjen.

 

Nå er det bare å tulle seg inn i dyna, prøve å få noen timer med søvn før jeg må stå opp å dra til sykehuset! Det er med tårer i øynene jeg skriver dette, for selv om jeg er overbevist om at dette er det rette for meg, så er det allikvel utrolig trist!