Brystinnlegg ville nok blitt innvilget..

[Anonym bruker]

Når jeg strekker armene over hodet går det et søkk inn på oppsiden av brystvortene og resten av brystene er nesten helt flate. I område over brystvortene kjenner jeg ribbena. Når jeg står helt vanlig stikker brystene såvidt ut fra kroppen.

 

For meg er dette greit, men jeg tenker på hvor selvopptatte mange av dere som skriver her er. Det snakkes om reductil i annenhvert innlegg. Ingen tvil om at puppene mine ikke er de fineste, men de er en del av meg. Slik ble jeg etter masse amming og to barn. Jeg aksepterer hvordan jeg er blitt. Hvorfor er det så få som faktisk jobber med seg selv for å like seg selv bedre i stedet for å gjøre medisinske inngrep eller bruke farlige piller for å forme kroppen?

 

Synes det er trist at så mange ikke jobber med å akseptere seg slik de er eller er blitt!

[Anonym bruker]

dytte

[Anonym bruker]

Hvis du er fornøyd med å være flatbrysta og uattraktiv, værsågod. Det er faktisk noen som bryr seg om å være tiltrekkende i denne verden, og alle er forskjellige.

Ikke for å være frekk, men siden du dømme de som tar en sånn operasjon uten å vite bakgrunn til hver enkel (dårlig sexliv, depresjoner etc.), må jeg også kunne dømme deg.

Jeg vil se ut som en dame, ikke som en 12 år gammel gutt på overkroppen.

[Anonym bruker]

Enig med HI! Kommer heller ikke til å operere inn innlegg, vil at døtrene mine skal vokse opp med et naturlig forhold til kroppen sin, hverken slankepiller eller operasjoner er aktuelt her i huset!!

[Gjest Lykkeliggift_]

Så du råder de som har depresjoner heller være deprimerte mødre enn glade mødre for barna sine?? Og når sexlivet ødelegges, og damen ikke kan fordra kroppen sin, er det noe bra for ungene?? At moren er ulykkelig??

Vel, alle har forskjellige meninger.

 

[Anonym bruker]

Jeg er på en måte enig med HI, på en annen måte uenig.....

Jeg har MS og er etter fødselen blitt så mye verre at jeg nesten ikke kan gå. Og dette jobber jeg hardt med å ta innover meg. Det blir jeg nødt til. Og jeg er ikke annerledes skapt enn andre kvinner/jenter, svangerskap og fødsel har satt sine spor hos meg og. Greit nok, egentlig. Og det å bli tvunget til å akseptere ting som skjer med kroppen, som følge av sykdommen min, gjør det kanskje enklere å se, at div. ting faktisk er bagateller...

Men nå har jeg alltid vært en "flott" dame, jeg har fått masse positiv oppmerksomhet pga utseendet mitt, (og jeg har tydeligvis vært flink til å skjule mine "skavanker"). Jeg vet ikke hvor godt jeg hadde taklet enda mer sorg og motgang pga kroppen min, det finnes liksom en grense. For meg går grensa der hvor jeg tross alt kan holde hodet løftet og føle meg noenlunde atraktiv, til tross for min snikende invaliditet.

(Noe annet er at jeg gladelig ville ha byttet min situasjon med en 15-20 kgs overvekt eller et par mikroskopiske pupper, hvis det var mulig....).

[Gjest]

Synes det er så trist at vi kvinner føler at vi er misformet hvis puppene henger, er for små, for store osv. Man har nesten ikke lov til å ha god selvfølelse hvis man ikke har struttende trill runde c-cup-pupper, noe som egentlig er veldig unaturlig å ha, spesielt hvis man har født og ammet barn. Er så lei av å se silikonopererte kvinner som rolle-mod/eksempler i media. Vi sammenligner oss med kunstige kropper... Er glad i mine pupper selv om de har fått noen strekkmerker og har seget litt ned etter amming, de er ennå vakre og kvinnelige i mine øyne ) Variasjon er vakkert. Får helt angst av å se på programmer fra Hollywood, hvor alle ligner på hverandre som plastikk dukker.

[Gjest Lykkeliggift_]

variasjon er vakkert, men hva skal vi uten pupper gjøre da?? fullt fravær av pupper kan vel ikke kalles for kvinnelig og vakkert...Når man ikke finner størrelsen på spesialforretninger en gang...Vil gjerne være dame, ikke unisex på overkroppen.

[Gjest]

Hva vet du HI, om hvor mye de andre her inne jobber med seg selv for å akseptere kroppen og utseende?

 

[Anonym bruker]

Kanskje du ville synes jeg var lite attraktiv pga bittesmå pupper, men det bryr meg ganske lite. Feminiteten mine ligger ikke i puppene og om de hadde gjort det så hadde jeg klart hatt et problem og muligens ville jeg tenkt operasjon. Det er mange andre ting med meg som gjør meg attraktiv enn akkurat puppene, men det er klart at hvis jeg hadde hatt større pupper i tilllegg så ville jeg sett bedre ut! Jeg er tiltrekkende for min mann og har ikke behov for at mange andre skal synes det samme som han, for jeg føler meg bra og da ser jeg også bra ut!

 

I hovedinnlegget mitt skrev jeg at jeg synes det er synd at mange ikke jobber med seg selv, med psyken for å akseptere seg selv, men legger mye av selvtillitten og identiteten sin i det ytre. Synd du mener det er dømming av andre, jeg vil heller si det er uttrykk for en frustrasjon og tristhet fordi mange ikke ser hvor enkle grep man ofte kan gjøre for å føle seg bedre. Mange tyr til enkle løsninger, noe som grunnleggende sett ikke styrker selvtillitten, men troen på at kniven eller pillene er veien til et lykkeligere liv. Det synes jeg er synd. Ser ikke at det handler om å dømme folk, men det kan du jo mene hva du vil om.

 

HI

[Anonym bruker]

Jeg vet at mange ikke jobber med seg selv, men legger inn silikon eller begynner på Reductil fordi de er misfornøyde med seg selv. Enkle løsninger er in. Selv om mange jobber med seg selv er det likevel mange som ikke gjør det og da går de glipp av noe..

 

Dem som faktisk jobber med seg selv og som oppsøker hjelp fordi de ikke klarer det selv (for eksempel hos psykolog) har vel ingen grunn til å bli provosert av innlegget mitt?

 

HI

[Anonym bruker]

Jeg skjønner at mange plages av at de har små pupper, men vi kvinner er mer enn det! Man kan i manges øyne være sexy og vakker uten store/"store" pupper. Å være sexy handler som mye mer enn puppene. En får bruke det en har...

 

HI

[inzaidaz]

Om alle andre va vakkre flotte "perfekte" kvinner.....ville du da følt deg vel med å være den eneste som var slapp osv...? Evt om man er vandt med å ha en fin kropp og et fint selvbilde men så pluttselig etter 9 mnd ser man ned og alt henger... Eller om man er en ung mor på 18 år, som har venniner uten barn som ser stramme og normale ut for sin alder, men så skal du være den i vennegjengen som ser ut som en 50 åring i kroppen...

 

Det er bare noen få av senarioene som kan gjøre at folk tar slike inngrep. Jeg er selv en av de som skal ta inngrep. Jeg elsker meg selv, er fornøyd med meg selv men føler overhode ikke at kroppen min representerer meg.. Uansett hvor mye jeg trene har jeg hengehud på magen...puppene ser ut som balongel som luften har gått ut av og de er snda Store! Jeg har 3 barn i en alder av 23 og føler meg som en 50 åring i kroppen... Sant nok er jeg overvektig, 90 kg....men tror nok litt at jeg skjuler meg bak vekten min..

Nå har jeg endelig fått penger til å ta inngrepene jeg vil ha, så da betaler jeg gjerne 50 000kr for å føle meg som meg selv igjen... for utsene har mye å si for hvordan en oppfører seg blandt folk...

 

Fri vilje! En flott ting! )

Mangfold av meninger, også en flott ting ;o)

 

Kos dere alle sammen! )

[Anonym bruker]

Svar på ditt første spørsmål er selvfølgelig nei. Men visdom kommer med erfaring og noe erfaring har jeg. Jeg vet at ikke alle er slappe og ikke alle har fast figur. Det er lett å tro at alle andre har det bedre, enklere og er mer fornøyd enn det en selv er. Det er sjelden riktig. Uansett alder vil det alltid være ting en ikke er fornøyd med som handler om kroppen, men ettersom årene går vil mange innse at utseendet handler mye om hvordan en velger å fremstille seg selv og at indre tilfredshet skinner gjennom. En ser bedre ut når en føler seg bedre og da betyr noen kroppslige skavanker mindre. Men det er en modningsprosess å komme dit.

 

Utseendet og selvfølelse henger sammen uten tvil og jeg forstår at selvtillitten kan rase når kroppen "forfaller", men løsningen(e) ligger ikke bare i operasjoner/piller. Hvis en velger dette bør en samtidig jobbe med seg selv psykologisk. Tror mye er gjort om selvtilitten styrkes, men såklart vil et bedre ytre for mange styrke selvtillitten. Jeg tror likevel at det er få tilfeller der det ytre virkelig trekker ned selvtillitten på en slik måte at det bare kan styrkes ved kirurgiske/plastiske inngrep. Undersøkelser viser at selvtillitten ikke blir varig styrket når man for eksempel legger silikon i brystene.

 

Til slutt vil jeg si at svaret mitt på innlegget er generelt og ikke kritikk av ditt valg.

[Bambino&brødrene]

Til HI

 

Plastisk kirurgi er ALDRI en enkel løsning! Det aller enkleste hadde jo vært

om du faktisk kunne gå til psykolog og snakke bort den dårlige selvtilliten. Har aldri hørt om noen som har kommet over en fysisk "skavank" ved å snakke det ihjel.

 

Jeg er altfor glad i puppene mine til å akseptere at de en dag kanskje ikke skulle vært der! De er ikke verdens fineste, de henger litt og ser ikke ut som fjortis-pupper liksom, men det tror jeg de færreste voksne kvinner ønsker seg. Dette har så og si ingenting med selvopptatthet å gjøre, men selvtillit.

 

Fint for deg at du er glad i deg selv slik du er, og så deilig det må være å slippe den bekymringen mange (de fleste!) kvinner har; nemlig det å prøve å være attraktive. særlig etter svangerskap.

 

 

Men å dømme andres drømmer om å være fornøyd med seg selv er unødvendig.

[Anonym bruker]

Jeg er egentlig enig med HI.

 

Mine pupper er også ganske små, og det har de alltid vært.

Jeg regner meg likevel som attraktiv, og trro ikke at silikon er den endelige løsningen på dårlig selvbilde.

 

Jeg hadde helt sikkert fått invilget operasjon, men det er ikke det som er poenget.

 

Poenget er at små pupper også er vakkert.

[Anonym bruker]

Å gå til psykolog handler ikke om å snakke bort dårlig selvtillit, men det kan være med på å styrke selvtillitten og rette fokuset mot mer indre ting.

 

Utseendet er viktig for alle og jeg mener at man er på feil spor hvis man bare lever oppe i hodet og ikke bryr seg om kroppen sin eller hvordan en ser ut. Men for noen blir utseendet en sak i seg selv. Det blir et hovedpoeng i livet. Jeg er langt fra perfekt og føler meg heller ikke slik, men jeg har vært overopptatt av hvordan jeg har sett ut og jeg har neglisjert meg selv i så stor grad at jeg ikke har levd sammen med kroppen, men vært i konflikt med den. Nå har jeg kommet dit at jeg er fornøyd så lenge kroppen fungerer og ikke hindrer meg i å gjøre det jeg vil. Jeg blir ikke lenger hjemme i stedet for å gå ut fordi jeg skammer meg over hvordan jeg ser ut. Det gjorde jeg før.

 

Hvordan jeg ser ut er ikke så viktig for meg som hvordan jeg føler meg og det styres av hvordan jeg kler meg og ter meg. Trener jeg føler jeg meg bedre, kroppen funker og jeg retter meg opp. Jeg ser bedre ut da og jeg spiller på det jeg har. Hvis jeg skulle tenke på hvordan jeg ser ut til enhver tid hadde jeg blitt deppa. Det er et poeng! Hvis en har ensidig fokus på hvilke "feil" en har så vokser feilene og blir større og større, samt at det blir viktigere og viktigere å korrigere "feilene". Det er ikke bra, synes jeg.

 

Altså kan man hente selvtillitten flere steder. Har man virkelig liten selvtillitt, tror jeg neppe silikon og andre inngrep er den rette veien å gå - på sikt. Hvor skal man da ende når man blir 60 og 70 år hvis man allerede som ung begynner å fikse på seg kirurgisk?!

 

Jeg har akseptert meg slik jeg er, men sliter litt i perioder og slik er det vel for alle, vil jeg tro.

[Anonym bruker]

Innlegget klokka 1405 var til Bambino&brødrene fra Hi.

[Bambino&brødrene]

Jeg synes det meste er vakkert, både jenter med både for mye og for lite her og der. Og har kjemperespekt for de som liker seg selv og sine "småfeil". Men det er ikke alle som er så heldig at det er slik.

 

Jeg vet om flere som har "operert vekk" dårlig selvtillit og fått et nytt liv, mens en venn (en mann, faktisk) gikk i terapi i over ett år fordi han hatet utseendet sitt og fremdeles sliter.

 

Jeg mener at man kommer langt med trening, trener masse selv, men det kan fks ikke erstatte bryster som er borte etter amming, gjerne av flere barn. Man bør respektere andre for de valg de tar selv om man ikke ville valgt det samme selv. Mange sitter igjen med en voldsom fleskemage/hengemage etter svangerskap. Den kan ikke trenes bort.

 

Du ville nok blitt overrasket over alle som faktisk har brystproteser. De fleste ser helt alminnelige ut, slik de var før amming. Og ser like kvinnelige ut som de føler seg.

 

Savner du aldri kroppen din slik den var? Er du like fornøyd i bikini eller en pen kjole/topp som før brystene ble slik? Eller hender det at du tar på en bh med ilegg eller push up? Hadde du akseptert deg selv om du ble skikkelig tykk? Stor fleskemage? Med MASSE strekkmerker.Og kunne ingenting gjøre med det? Ja da har du all min beundring.

 

Både min mamma og svigermor har hatt plastisk kirurgi, men ser hverken yngre ut enn de er eller er veldig jålete. De har "kvittet" seg med greier som har vært til plage i åresvis, og føler seg kjempebra. Og begge to er voksne, sunne, fornuftige damer uten selvopptatthet.

 

 

 

[Anonym bruker]

Hei Bamvino&brødrene!

 

Om jeg savner kroppen min slik den var før graviditeter og amminger? Tja, jeg gjør nok ikke det. Jeg kunne alltids ønske meg å se litt annerledes ut, men jeg er slik jeg er og sånn er det bare. Litt sær er jeg nok; synes strekkmerkene kan være tøffe og skjems ikke over dem. Selv ikke strekkmerkene jeg fikk i puberteten over brystene som ser ut som spor er noe som plager meg til daglig, men jeg skulle jo ønske at de så penere ut, hadde nok vist meg mer fram da. Er ikke spesielt glad i sommeren da jeg må gå i små klær, for eksempel. Veldig mange år siden jeg har badet nettopp fordi jeg ikke liker å vise meg fram, men har tatt den utfordringen nå (gått på svømming) og er ikke like flau lenger. Konfrontasjon med den angsten har vært lur, for jeg aksepterer meg selv lettere nå.

 

Det er vel noe med at når man selv har funnet en metode som fungerer for å få det bedre så ønsker man at andre også skal bruke samme teknikk for å få det bedre.

 

For meg ville det vært verre å gå masse opp i vekt uten å kunne gjøre noe med det enn det plager meg med alle mine andre "feil". Men jeg håper at jeg hadde kunnet knytte selvbildet og selvtillitten (=identiteten) min opp mot hvem jeg er mer enn hvordan jeg ser ut. DET ville nok vært en stor utfordring.

 

Hilsen HI

[Sunshine, gogutten og maispire]

Dette var jammen provoserende. Det er ikke snakk om å enten være flatbrystet, uatraktive og deprimert ELLER ha store bryster, være lykkelig og atraktiv!!

 

Det H skriver er jo at hun har det flott uten store bryster! FLOTT, tenker jeg da! Det finnes jo ingenting bedre enn at vi har det bra!

 

Atraktiv vil hun også være, fordi HELDIGVIS er ikke alle menn, eller kvinner om man er ute etter det opphengt i store bryster, En kvinne uten bryster med et godt selvbilde er mye mer atraktivt enn en brystfager kvinne med dårlig selvbilde. Vi bør ikke basere våre oppfattelser på bryststørrelse!! ...Ikke vårt selvbilde heller!

[Anonym bruker]

Alle er forskjellige...det er det jeg kan si..

Noen er sykelig opptatt av kropp og utseende, mens andre er fornøyd med det man har.. Kjempefint for de som er fornøyd med det man er skapt med, for all del.. Men ikke døm de som vil ta inngrep etc..

Vi lever i en verden hvor den ultimate kropp og utseende er alfa omega..det blir viktigere for hvert eneste år som går..mye mer fokus, og dess mer "jukse" metoder for og oppnå det perfekte..sorry, men sånn har utviklingen av den verden vi lever i blitt..

 

Jeg vil veldig gjerne se ut som en hollywood dame selv, jeg...med en spretten og lekker kropp..enn en som sitter der som en 50 åring med skrukkete og hengslete kropp, jeg ville ikke hatt livsgnist igjen...

 

Vi er alle forskjellige og streber alle etter forskjellige ting.. Tok selv silikon i brystene da jeg var 17 år, idag er jeg 24...hadde faktisk kjempepene pupper fra før, men har alltid likt silikon, syntes det er utrolig flott og se på...angrer ikke et sekund, og planlegger enda flere "jukse" metoder etter fødsel...Gjerne døm meg, men det blir bare patetisk spør du meg!!!!

 

Vi er alle født forskjellig, både psykisk og fysisk!!!! Men det viktigste grunnlaget for og rette på sin egen kropp er at du gjør det KUN for din egen del..Ikke fordi at man tror at man blir mer attraktiv ovenfor andre..da lurer du deg selv..for jeg vet om maaaange menn som hater plastikk damer, for og si det sånn... så for og gjøre slike ting, så gjør det kun for din EGEN del...og for og si det sånn, det som sitter mellom øra er ti tusen ganger viktigere enn og se bra ut for andre mennesker...har du ikke noe mellom øra, så sliter man faktisk en hel del...høres kansje ikke ut som jeg er den rette til og si det, men har faktisk veldig mye mellom øra...selv om jeg bryr meg om hvordan jeg ser ut...

[Anonym bruker]

dere som skriver dere er fornøyde med små pupper/hengepupper/pupper som puffa-ballonger er bare sjalu på de personene som faktisk har tatt mot til seg og har mulighet til å gjøre noe med det....

[Anonym bruker]

Hvorfor kan ikke alle respektere andres meninger og ikke minst valg med sin egen kropp?!

 

For alle er det ikke snakk om å putte såpass mye silikon inn i puppene så de kommer ut str DD. Det er snakk om å føle seg normal.

 

Er heller ike alle som tar mageplastikk/fettsuging som ønsker å komme ut some tt skjelett heller. Men når du har gjort alt det du kan både mentalt og fysisk for å føle deg vel og det ikke er mulig fra naturens side å få det til,hvorfor ikke få litt hjelp gjennom kirugi?

 

Derimot for dem som tror at kirugi er en enkel løsning,tar feil. Alvorlige psykiske problemer blir ikke løst av en operasjon.

 

Men jenter da. ønsker du respekt for ditt eget valg og dine egne meninger,må du også gi respekt tilbake!!

[Gjest]

Enig med deg