Jeg gråter inni meg, men.....

[Vimsen og Lille Bille]

jeg tør ikke fortelle noen om for utrolig redd jeg faktisk er for fødselen. Når jeg er alene gråter jeg mye, og når sambo er hjemme blir jeg sittende å se trist ut, prøver å smile men det er så vanskelig. Jeg føler liksom at jeg svikter sambo, når jeg går rundt og gruer meg, mens han gleder seg. Det er bare en og en halv måned til termin, og han vil pusse opp barnerom og handle inn. Jeg orker ikke tanken på det, da blir alt med fødselen liksom så nære. I starten på svangerskapet og helt inn til nylig har jeg klart å holde angsten på avstand, ved å late som om jeg aldri skulle føde. Jeg kjøpte klær og litt utstyr, men klarte aldri helt å innse at det var til mitt eget barn. Men da jeg var hos jordmor for et par uker siden så "avslørte" hun det og sa at det var svært viktig at jeg forberedte meg mentalt på fødselen.

Jeg har prøvd å lese noen fødselshistorier og se for meg min egen fødsel, men jeg bryter helt sammen. Jeg skal på fødselsforberedende kurs på fredag, men vet ikke om jeg tør å møte opp, jeg kommer til å få panikk foran min samboer og de andre parene der.

Alle tror at jeg er så forbanne sterk, så når jeg prøver å si at jeg er redd, så svarer de bare ( i beste mening):dette klarer du som er så tøff. Jeg gir bare etter og nikker og orker ikke snakke mer om det, for jeg er redd for å knekke helt sammen. Nå har det kommet så langt at jeg ikke tror fødselen er verdt noe som helst, selv ikke verdens herligste barn. Jeg har lyst til å springe til skogs og bli der, gjemme meg bort. Jeg skammer meg sånn for at jeg kan føle det sånn. Er det noen som vet hva som kan hjelpe meg til å komme meg ut av dette?

[Desperat 3 gangs fødende]

Det værste du kan gjøre er å bære dette alene. Du må snarest ta kontakt med lege/jordmor eller sykehus.

 

Jeg er selv gravid med nr. 3 har skal ha ks om 3 uker pga. sterk fødselsangst. Var også redd da jeg skulle ha nr. 1 men den gang klarte jeg å fortrenge alt som hadde med fødselen til den dagen han ble født. Hadde ikke leste et ord om fødsel og var helt uvitende. Fødselen gikk imidlertid sånn tålig greit takket være hyggelig jordmor og ikke minst epidural. Med nr. 2 var jeg innstilt på at dette skulle gå greit. Grudde meg som bare det for nå viste jeg hva fødsel var. Trøsten var at med epidural skulle det nok gå. Fikk imidlertid en grusom jordmor og ingen epidural. Fødte en jente på nesten 4,5 kg og det var helt grusomt. Bare jeg tenker på denne fødselen så vrenger det seg totalt.

 

Det er ikke sikkert at ks er løsningen for deg, men du må ihvertfall ta kontakt med sykehuset for å få et opplegg. Veldig mange plasser tilbyr de spesielle opplegg for oss med fødselsangst. På min siste samtale med sykehuset ble jeg tilbudt igangsetting 2 uker før termin samt løfte om epidural og oppfølging av hyggelig jordmor. (De begynte først med igangsetting rundt termin). De prøvde å strekke seg lengst mulig for å få meg fra tanken på ks. Det kan være du blir mer fortrolig med tanken på å føde om du blir tilbudt et slikt opplegg.

 

Fortell hvordan det går.