MIn fødsel (lang, men ikke så veldig skremmende tror jeg?)

[Amelia*Okt06+juni09*]

Jeg våknet mandag morgen kl. 05.30 med en litt rar følelse I kroppen. Det var fremdeles 8 dager igjen til termin, men jeg hadde hatt vonde kynnere og murringer hele helgen så jeg var i grunn forbredt på at noe kunne skje når som helst.

Jeg reiste meg opp fra senga for å gå på do og da rant det vann nedover beina mine. Kom meg inn på badet og på do og da kom det et skikkelig splasj.

Jeg kjente jeg ble kaldt og varm om hverandre og tenkte at herregud nå gikk vannet – nå er dagen kommet og det er for seint å snu…..

Jeg tuslet etter hvert tilbake i sengen og la meg litt mens jeg så på min sovende samboer og lurte på hvordan jeg skulle vekke ham. Ventet til klokken var seks før jeg ristet ham våken og fortalte at vannet hadde gått. Han så passe forvirra ut et øyeblikk, deretter ble han nok litt skrekkslagen, men han beholdt fatningen og vi lå i senga en god stund og pratet litt.

Sto deretter opp, dusjet og spiste frokost, og nå begynte jeg å kjenne tak i rytmiske tak i ryggen hvert femte minutt. Vi pakket de siste tingene i bagen og ringte etterhvert føden for å informere om at vi antageligvis kom til å dukke opp i løpet av dagen.

Siden vannet hadde gått ba oss komme inn til sjekk klokka 14. Timene gikk ganske sakte frem til da og jeg fikk mer og mer vondt.

Da vi kom inn til sykehuset ble jeg lagt til CTG-registrering, og etter dette ble vi bedt om å rusle oss en tur og komme tilbake klokken fire.

Siden vi bor så nærme sykehuset dro vi hjem og spise litt, før vi troppet opp igjen til avtalt tid. Hadde nå ganske så vondt under riene, men de kom fremdeles med 5. minutters mellomrom og jeg skjønte vel egentlig at det var langt igjen ennå…

Ny CGT-registrering pluss ultralyd og underlivsundersøkelse ble nå foretatt. Nå ble det oppdaget at jeg hadde begynt å blø litt, men i følge den meget stressa legen hadde jeg helt umoden livmorhals og null åpning, så her kom det ikke til å skje noe på en stund. Jeg ble helt matt av denne beskjeden, jeg følte definitivt at noe skjedde!!

Hun sa at jeg mest sannsynlig kunne dra hjem og vente på morgendagen, da skulle de sette meg i gang dersom noe ikke hadde skjedd i løpet av natta. Jeg begynte nesten å gråte ved tanke på å skulle dra hjem og tilbringe natten med så smertefulle rier, men øynet et lite håp da hun plutselig sa at hun ville at jeg skulle komme tilbake klokka åtte samme kveld for en ny CTG, da hun hadde sett noe på den jeg nettopp hadde fortatt som hun bare ville kontrollere.

Vi dro så hjem et par timer og nå hadde jeg seriøst vondt. Vel tilbake på sykehuset var det ny CTG og deretter ble jeg undersøkt av en ny jordmor. Hun kjente etter om jeg hadde åpning, og ba meg bare tusle inn på fødestue 1, for her skulle ingen hjem i natt nei. Jeg hadde plutselig 4 cm åpning og fødselen var offisielt i gang! Klokka var 18.10 da jeg ble skrevet inn på fødestua. Jeg var utrolig spent og nervøs og klamret meg til prekestolen i en times tid, mens riene ble bare verre og verre og tettere og tettere. Jeg klarte ikke røre meg når de kom, og alle mine intensjoner om badekar, massasje og ulike stillinger ble umiddelbart skrinlagt, det var helt umulig for meg å tenke på noe slik. Rundt klokken 21 måtte jeg krabbe opp i fødesengen og legge meg, da klarte ikke bena å bære meg lengre. Åpningen ble sjekket igjen og nå var det allerede blitt 7 cm!

Jeg fikk tilbud om sterilvannspapler, noe jeg takket ja til. Fikk satt dette både i ryggen og foran på symfysen, og det hjalp veldig godt en liten stund selv om det sved som bare pokker når de ble satt. Jeg prøvde også lystgassen, men jeg synes ikke den hjalp noe særlig, bortsett fra at det hjalp meg med å konsentrere meg om å puste riktig.

Jeg følte at jeg taklet disse åpningsriene ganske dårlig. Jeg synes nå i ettertid at disse timene inne på fødestuen før pressriene satte i gang var det verste med hele fødselen. Jeg var overrasket over hvor lammet jeg ble av smertene og skuffet over at jeg ikke klarte å være mer aktiv.

Jeg sa til jordmoren at det kanskje var nå jeg burde benytte sjansen til å be om epidural? Hun sa at jo da, det kunne jeg jo, men hun ba meg tenke litt på det – hun hadde mistanker om at det kunne være et stort barn og jeg kom til å trenge all hjelp fra riene mine som jeg kunne få, og med epidural så kom de til å bli betydelig svekket. Dersom jeg følte at jeg taklet de smertene jeg hadde nå, så kom jeg til å klare meg uten.

Bestemte meg plutselig for at jeg ikke ville ha epidural – og det angret jeg egentlig aldri på. Så det ble med sterilvann og litt bruk av lystgass.

Jeg begynte ganske umiddelbart etter dette å kjenne pressebehov, og ca. klokka 23 satte pressriene inn for fullt. Jeg ble helt tatt på senga over hvor sterke de var, men også overrasket over at det egentlig ikke gjorde vondt, det var bare ulidelig slitsomt og litt skremmende når de fyrte løst krefter som jeg ikke ante jeg hadde i meg. Jeg mistet helt kontrollen over både meg selv og omgivelsene når de satte inn, og det var bare å gi etter for naturkreftene.

Jeg klemte samboern min med venstre hånd og tviholdt i et håndtak med høyre, og presset det jeg var god for….men ting tok tid! De satte etter hvert på en hjertelydregistrator på babyens hode, og nå kunne jeg høre hjertelyden hans ut i rommet hele tiden.

Klokken passerte midnatt og en ny dag hadde begynt. Jeg registrerte at de hvisket litt om at jeg hadde for korte rier og at ting begynte å ta litt for lang tid…og etter hvert ble lege tilkalt for å se på situasjonen. Jeg hadde nå hatt pressrier i en time og begynte å bli rimelig utkjørt. Ting gikk sakte, men sikkert fremover og snart ropte de at de kunne se hodet hans når jeg hadde rier, men at han forsvant litt inn igjen når de stoppet.

Det ble tatt en avgjørelse om at de skulle hjelpe ham den siste lille biten med vakum, noe som medførte at jeg måtte klippes litt. Samme fa… for meg det, på dette tidspunktet kunne de gjort hva som helst, jeg ville bare ha ham ut!

Vakum var ikke noe behagelig akkurat, men effektivt var det! Etter 90 minutter med pressrier ploppet gutten ut på en rie og klokka 00.39 vrælte han ut sin hilsen til verden. Den nybakte far klippet navlestrengen og deretter fikk jeg en varm og våt liten bylt opp på brystet mitt….og fødselen var over!

Smertene var forsvunnet som dugg for solen, og det tok ikke mange minuttene før jeg følte meg oppspilt og med ny energi. Det var et utrolig flott øyeblikk å være der sammen med kjæresten min og se inn i de store, våkne øynene til vår lille gutt.

Idyllen ble etter hvert avbrutt av litt mas om å få ut morkaken og deretter skulle de til med sying. Hadde fått et bittelite rift pluss at de hadde klippet litt, men det var visst bare for småtterier å regne. Sying var likevel ikke noe særlig behagelig og det tok tid, men de ble da ferdige til slutt, natten og roen senket seg over oss, og vårt nye liv som foreldre hadde startet.