Sutreinnlegg

[lengsle]

 

 

Har fått brev om at jeg skal begynne på primolutt for å komme i en syklus sånn at jeg kan få ivf. i neste syklus. Men jeg kjenner meg bare sliten og trist. Går til akupunktør og vil satse på at hun skal lage mensen på meg. Er så sinnsykt lei av tabletter og sprøyter, føler jeg har gått på det nå i tre år i strekk.

 

Mannen min mener at vi bare må følge løpet sånn at ikke klinikken skal tro at vi kanskje er usikkre på om vi virkelig vil ha barn.

Tingen er at selv om det er ingen ting vi heller vil, så synest jeg at dette kjøret ødelegger for det vi allerede faktisk har i livet.

 

Det er jo MIN kropp som må tåle alt dette, selv om det jo også er slitsomt for mannen min. Jeg synes det er så sinnsykt ensomt at ingen kan kjenne akkurat hvordan jeg føler det.

 

Nå har jeg fått full stilling på jobben min, og det er jeg kjempefornøyd med. Men jeg vet at mye av grunnen til at sjefen satser på meg på den måten er fordi jeg alltid stiller opp. Vennene mine vet at jeg alltid stiller opp. Vi pusser opp i stor skala i huset, og mannen min skal ha en større operasjon om tre uker.

 

I tillegg står det i alle sånne befruktningsbøker at man skal leve sundt og for all del slappe av (og forte seg å bli gravid før en har blitt eldre enn man allerede er.)

Er det noen om har noen tips eller tanker om dette? Jeg føler at alle forventer at jeg skal være en superdame, mens jeg selv bare har lyst til å gråte og få trøst.

 

[Snooopi]

Kjenner meg godt igjen, ja. Jeg har gått konstant på hormoner i 13 mnd nå, med alle nedturene og spenningene det medfører. Samtidig er jeg i full jobb, sjef, med alt dette medfører. Nå har jeg og takket ja til å være sjef i en mye større butikk med mye mere utfordringer... start 1.november. I helgene er vi på hytta, den holder vi på å totalrenovere, så det er jaobbing der og - selv om det er sånn koselig jobbing. Hadde og en ma i sommer. Det var hard mens det stod på, men ingen kunne se det på meg... Jeg biter tennene sammen og holder pusten til jeg lykkes, for det gjør jeg - det er det eneste som holder meg oppe, tror jeg. Jeg gjør ihverfall alt jeg kan for å leve normalt, jeg utsetter ingenting i tilfelle ditt eller datt, jeg kjører på i det raskeste tempoet jeg kan. Når jeg en dag sitter der med nurket mitt i armene vil jeg puste ut..

 

Lykke til!

 

mange klemmer fra

[lengsle]

Tusen takk for svaret ditt Snooopi! Inspirerende å lese svaret ditt, jeg får lyst til å fortsette å stå på jeg også!

 

På en måte vil jeg si at vi begge to faktisk er litt superdamer som kjører på sånn:)

 

 

 

 

[finetine]

Det er så forståelig at du er sliten, trett og lei.

 

Dette er tøffe saker for kroppen, og er annerledes enn andre typer sorg fordi dette blir rippet opp i hver eneste måned når det ønskede resultatet uteblir. Dermed ligger sorgen der alltid fersk og er ikke noe man får avstand til.

 

I tillegg kommer jo belastningen på kroppen pga alle hormonene man tar, så det er ikke rart at kropp og sjel sier stopp tilslutt..........

 

Du har lov til å gråte og være sint. Hva med å låne noen skikkelig grinefilmer og få det ut, det funker ihvertfall for meg. Ganske befriende å la tårene flomme.............

 

Jeg har også satt krav til meg selv om at dette skal du fikse, jobb, venner, familie alt skal gå i samme tempo og man skal klare alt. Men i høst sa kroppen stopp, og det var faktisk godt å være hjemme uka før forsøket og uka etter. Da fikk jeg ro til å tenke litt på meg selv, og slapp å stresse........

 

Sender deg en trøsteklem

[lengsle]

 

finetine, tusen takk for trøsteklem og fine råd! Klem tilbake til deg!