oi-beibi?!?

[VinterSol+2]

jeg er nå 4+3, så er forholdsvis nygravid.

fant det ut for tre dager siden.

 

Jeg sluttet med prevansjon etter 5,5 år pga migreneproblemer.

Vi har lenge diskutert hvorvidt vi ønsket oss barn, og fant ut at vi jo kunne "la det stå til" en stund framover. Regna jo ikke med at det kom til å klaffe med det første uansett.

Men det gjorde det!

Så nå er jeg altså gravid!

 

Kjente det på en måte på meg, men ikke noe videre med symptomer..

noe menssmertelignende greier, og luft i magen, ømme brystvorter og økt utflod. men jeg tenkte mye av dette kunne skyldes prevansjonsslutt, tenkte at det var mye som måtte nullstilles i kroppen..

 

Nå sitter jeg her med utrolig mye forvirrende følelser.

Jeg er glad

jeg er redd

og det går ikke helt opp for meg.

 

Jeg har vært hos legen, og jeg har tatt prøver og bestilt ny time, for å bestille ul og all ting. Jeg har sjekket med skolen, og det ser ut som om jeg skal rekke eksamen (går på høgskole) for jeg har termin 4 uker etter siste eksamen. det burde jeg jo greie. Så har jeg sommerferien til å komme meg ut av "ammetåka" og så begynner en ny hverdag..

 

Bekymringen nå er jo hvordan det skal gå i sommer, med tanke på penger og sånn. husleie som skal betales og alt mulig. Men det ordner seg nok. Vi er jo to, mannen min vil ta i et tak, og tror det er noen penger som blir utbetalt fra lånekassa rett etter fødsel, såfremt jeg ikke tar helt feil.

 

Mamma er en av de viktigste personene i livet mitt, og det føles feil å ikke fortelle noe til henne. samtidig føler vi at det er for tidlig enda. Føler jeg lurer henne, på en måte, men er redd for hvordan hun skal reagere, og gruer meg til å fortelle det..

På en måte vil jeg bare få det overstått,, sende henne en sms, så hun får tid til å ta seg sammen før hun ringer meg..

-men vi venter enda litt.

 

Den rareste følelsen er en følelse av å være flau, av skam.

Det er jo ikke bra. er jo et lite mirakel som har slått seg ned i magen min.

 

Men jeg føler jo ingenting enda. gleder meg til magen vokser, så jeg kan være sikker på at det ikke er noe jeg innbiller meg..

 

Jeg e rlitt bekymret for mannen min også. han er ikke så flink til å sette ord på følelser og sånn.. føler jeg må dra det ut av han.

Men han sier han gleder seg.. så da må jeg jo bare tro på det:)

 

I går kjøpte vi badreomsskap på IKEA. Som med en lett håndvending kan bli til stellebord. det er jo helt sprøtt.

At vi skal bli foreldre. En hel liten familie.

 

Klarer ikke helt innse det tror jeg. Føler jeg burde vært hoppende glad nå. Og innimellom er jeg det. Men for det meste er jeg redd. Og det liker jeg ikke. Eller,, ikke redd.. men litt.. forvirra. det er vel ordet..

 

jeg gleder meg til følelsene er litt mer stabile!!

 

 

[Anonym bruker]

Et lite tips til deg: Dersom du er sisteårsstudent skal du vite at det ikke nödvendigvis er lurt å bli helt ferdig m alle eksamene. Jeg gikk gravid siste året på Högskolen i 99 og fikk vite at jeg kun skulle få nedkomsstönad, og that`s it. MEN det jeg gjorde var å ikke fullföre alle eksamene, dvs sykmeldte meg fra den siste og sökte om permisjon fra studiet i stedet. Da fikk jeg et helt års studielån som stipend. ...Jeg hadde allerede fått jobb som jeg gikk ut i ulönnet permisjon fra för jeg begynte i den, for der fikk jeg jo ingen penger siden jeg ikke hadde opparbeidet meg noe

Det er dumt å "falle mellom to stoler", bedre å väre student enn nyutdannet, arbeidsledig, i alle fall ökonomisk

[VinterSol+2]

jeg er ikke sisteårsstudent:) Så I've got it covered:)

Men takk for tipset!