Adoptere et alternativ for noen her?

[Lucky luci]

Leste i A-magasinet i går om IVF og adopsjon. Er det noen her som har tenkt på adopsjon som et alternativ hvis det viser seg å bli vanskelig å få egne barn. Eller er IVF eneste alternativ? Leste bare at det kan være veldig tøft både psykisk og fysisk og i tillegg dyrt. Så da ble jeg litt nysgjerrig hva dere her inne synes? Er jo mange langtidsprøvere her som sikkert har tenkt masse på disse problemstillingene.

Jeg har to barn og prøver å få nr tre nå, og har ikke brukt lang tid på å bli gravid tidligere. Derfor er det selvfølgelig ikke så lett å sette seg inn i situasjonen, men slik det føles nå så hadde jeg nok valgt adopsjon hvis jeg ikke kunne få egne barn.

Både fordi jeg ikke hadde orket alt styret med IVF og fordi jeg tenker at adopsjon vil kunne gi et barn en bedre fremtid enn hva det har på et barnehjem el. Men samtidig så vet jeg jo hvor stort og viktig det har vært for meg å få egne barn, både pga graviditet og fødsel og spebarnstid. Men vi har vurdert å bli fosterforeldre senere i livet, når egne barn har blitt større. Det er så mange barn som vokser opp under forferdelige forhold og det hadde vært givende å bidra med vår omsorg, tror jeg.

 

Hva mener dere om disse eksistensielle problemstillingene en lørdags ettermiddag?

[Anne-B.]

Kunne godt ha tenkt meg til det, men har jo lyst på i alle fall ett barn til som er av samboers og mitt eget kjøtt og blod. Å adoptere er en solidarisk greie, og den er jeg gjerne med på! Men er jo ganske ung enda, så kanskje senere i livet.

[Gøril og Jesper :)]

tenkte jeg kunne svare her, siden vi holder på med prøverør.

 

Det er helt klart veldig psyksik slitende dette. Jeg sliter litt hver dag. Noen dager er så fine som de bare kan bli, noen er bare ment til å ligge under dyna, MEN det kan man ikke gjøre..

Vi tenker også å adoptere om vi ikke skulle klare det gjennom ICSI, så uansett så skal vi bli foreldre. Har bestemt land og alt..

 

Men først må vi gjøre oss ferdig med prøverør, for man har ikke lov å gjøre begge ting samtidig.

 

Jeg ruger på 2 egg nå, så håper de resulterer i et eller to ønskebarn, viss ikke er det på`n igjen.. Finne mer mot, finne mer penger (har til nå brukt nesten 60-tusen...), ny styrke..

 

Foreldre skal vi i allefall bli Det er helt sikkert.

[attpåklatt!!]

Sååå spennende tider du har det nå da Gøril!!!!!!!!

Ønsker deg masse lykke til!!!!

Har en vennine som ahr gått gjennom det samme... litt av en påkjenning!!!

 

Klem!

 

Og, ja eg kunne tenkt meg å adoptere.. vi får se senere!!

[Mrs. icsi og småen]

Vi har også diskutert dette med adopsjon og ivf. Selv om vi ikke er i mer enn 7 pp er det snart to år siden pilleslutt og ett år siden jeg fikk diagnose pcos, så vi har begynt å tenke at kanskje det er lurt å tenke hvisomatte....

For som Gøril sier; Foreldre skal vi i alle fall bli!

[Spirevipp med go`gutten]

Jeg har vært innom tanken på å adoptere dersom vi ikke kan få egne barn. Jeg vil ha barn, og syns for min egen del at det ville vært dumt dersom jeg var så bastant på å få egne barn at andre barn ikke ville dugd for meg. Det finnes så mange barn som trenger en familie der de kan vokse opp med kjærlighet og alt de trenger ellers.

 

Nevnte det for samboeren min for en stund siden, men han vil vist ikke adoptere. Han ville heller vi skulle prøvd med en ukjent sæddonor dersom det er han som er problemet og ikke kan gjøre meg gravid. Han mener at da kan hvertfall jeg få være gravid og det vil hvertfall være en av oss sitt biologiske barn. Jeg tenker mer sånn at enten så får vi barn sammen, eller så tar vi til oss et barn ingen av oss deler gener med. Da syns jeg det blir mer likt, jeg liker ikke tanken på at jeg kanskje får barn sammen med en ukjent, også sitter samboeren min der hele livet sitt og ser på barnet og vet at han ikke kunne være med på å lage det. Mulig jeg er helt på jordet, men jeg vil heller adoptere :-)

 

Samtidig så ble jeg veldig glad over at samboeren min hadde tenkt på alternativer til å få egne unger dersom det ikke går :-)

[Solskinnsjenta]

Vi har absolutt tenkt på adopsjon som et alternativ. Vi har ikke snakket seriøst om ivf, håper selvfølgelig at det ikke blir nødvendig.

Ellers har mannen min både biologiske søsken og en adoptivsøster, så vi vet at det går an å kombinere

 

Det er ihvertfall greit å ha snakket om det, syns jeg.

[Gjest]

Nei.... enkelt og greit, Man vet ikke hva man ender opp med da. Jeg vil ikke adoptere, og heller ikke min mann.

[kirsty*2barnsmamma]

Jeg har alltid hatt ett ønske om å adoptere jeg, uansett. Så det er helt klart noe vi vil når vi føler oss ferdige med prøvinga. Vi har også til og med bestemt land, vi vil adoptere fra Brasil :-)

[2søtesmåh]

Min sambo tror jeg heller ikke ville ha adoptert, selv om vi ikke fikk det til på noen andre måter. Jeg derimot kunne tenkt meg det. To egne, og et adoptivbarn som "attpåklatt". Men nå er vi for gamle til det synes jeg.

Jeg vet ikke hva som gjør at noen ikke vil adoptere, men sambo sier han ikke vet det, føler bare at det ikke ville bli riktig, og dessuten fikk vi jo det til fort forrige gang, og jeg tror kanskje menn har vanskeligere for å tenke seg en hypotetisk situasjon....

 

Grunnen til at jeg "svarer" under Afrodite er at begrunnelsen deres for ikke å adoptere er at "man vet ikke hva man får" ???????? Det gjør man jo heller ikke med egne barn da. Er jo minimalt med sykdommer/syndrom som man kan se på forhånd. Jeg kjenner flere med funksjonshemmede barn (er i nær slekt med noen, og da blir det automatisk man treffer flere) og tror ikke at noen visste det før en stund etter fødselen. Et par har til og med fått to barn med samme handicap, det viser seg at de begge er bærere av et defekt gen slik at alle gutter vil bli syke.... Og det er et veldig stort handicap, men det "vistes" ikke med eldstemann før de fikk andremann som var hardere rammet så han ble testet kort tid etter fødsel.... Om du leser dette afrodite, kommer dere til å gjøre alle undersøkelser som er mulig for eventuellt å utelukke at det "er noe" med barnet, eller hvordan er det?? Lurer bare litt. Altså, synes det er helt greit at dere ikke vil adoptere, man bør ikke gjøre det hvis man tror at man ikke vil kunne elske det som sitt eget. Det er helt seriøst, men det var den linjen "man vet ikke hva man får"- som stakk litt....

 

 

[Gøril og Jesper :)]

abcd123: Helt enig i det du skriver. Og når man adopterer så vet man gjerne litt hva man får også.. Mange forskjellige land, med mange forskjellige regler. Det landet vi har bestemt oss for å adotere fra sier at de har ingen syke, eller barn med avvik på noe slags måte. Eneste man ikke vet er om det blir gutt eller jente, og alderen. Resten vet man litt mer om. Det finnes land der man må godta avvik også.. men de opplyser om det. Som regel så vet man hva man får..

 

Jeg kommer til å elske barnet mitt UNANSETT.. Avvik eller ikke, er ikke det som er det store spm for meg. Ønsker meg selvfølgelig et friskt barn, men hvem gjør vel ikke det?? Mitt eneste ønske er at jeg skal bli mamma, og det har jeg da også tenkt og bli !!!

 

 

[Canutte]

Jeg kunne godt tenke meg å adoptere ja..Ikke bare hvis jeg ikke kan få flere barn selv. Tenker på hvor mange barn som lider ute i verden.

 

[Alba44]

Ja det er et alternativ, men foreløpig har det vært mest i mine tanker. Tenkte noen ganger på det da jeg var singel.

Vi sammen har ikke snakket om det noe særlig.

[Gjest]

abcd123:

 

Var på ingen måte noen hensikt å såre noen. Vil gi deg litt informasjon, som jeg vet det ikke er så mange som vet om. I Norge får en jo UL ordinært i uke 18, da er det for sent å ta mange av målingene som kan gi svar på eventuelle avvik. I Norge har en faktisk UL-apparater som så tidlig i uke 8 kan gi svar på eventuelle spørsmål omkring barnets tilstand. Det er derimot ikke lov, som dere vet, å ta i bruk slik teknologi i Norge, grunnet KRF-politikken blant annet. Det finnes derimot ulike gynkologiske sentre i Norge som tar en rekke prøver og lignende, og sender de til utlandet (blant annet Danmark) slik at en kan få en viss peiling på hva som venter en. Dette er igrunn dobbeltmoral, men det er mulighet også i Norge! Om en reiser til England (mellom uke 10-13) kan de da måle ulike ting, blant annet nakkefolden (for å utelukke Downs syndrom - det er kun i disse ukene det er mulig å se!) I tillegg måler de lengden på hoftebena og ser om barnet har neseben. De tar alle prøvene mens du er der, og analyserer de da de har eget laboratorium. I tillegg får en UL som de også kan se mye tydeligere en rekke ting som de ikke kan i Norge. Ut fra dette får du vite et tall som angir gode eller "dårlige" utsikter. Disse tallene er korrekte!

 

Jeg sier ikke nå at alle bør ta abort dersom det viser seg å være avvik hos barnet. En får derimot et valg, og en får i tillegg mulighet til å sette seg bedre inn i den nye situasjonen med barn med ulike handicap. Det vil, etter min mening, være bedre å være forberedt og vite hva som venter en, i motsetning til de som håper og tror at barnet er "som det skal - uten defekter", og en får en sjokkmelding ved fødselen.

 

Jeg mener ikke at vi skal ha et utvelgelsessamfunn, men man bør kunne få muligheten til å ta et valg. Og det valget bør kunne respekteres. Stor honnør til de som takler hverdagen med barn med ulike handicap/syndromer, men jeg forstår også de som synes en slik fremtid vil være vanskelig.

 

Dette innlegget var ikke ment som kritikk til noen, men jeg vil bare opplyse om at det finnes mulighet til å kunne få en viss peiling på hva som venter en, og ut fra det kan en ta et valg - enten valget om å søke informasjon, eller retten til å benytte seg av selvbestemt abort.

 

Det er vanskelig å kunne si på forhånd hva en ville gjort, men alle ønsker seg vel et friskt barn og vil vel etterstrebe å få et friskt barn?

[Lucky luci]

Hyggelig å se at så mange har tenkt på saken.

Jeg har tenkt på adopsjon fra et humanetisk ståsted, og ville valgt å adoptere fra et hvilket som helst sted i verden, gjerne også fra Norge hvis det er mulig. Det finnes barn som ikke har det godt overalt, også rett foran øynene våre.

Når det gjelder barn med funksjonshemming eller andre utviklingshemninger, stiller egentlig saken seg ganske likt i mine øyne. Både med tanke på egne barn og adopterte. Mye kan skje i livet som ikke kan utelukkes i et svangerskap, barna våre kan være disponerte for sykdommer vi ikke vet om. Heldigvis. Adopterte barn har akkurat de samme uvisse disposisjoner. Barn med funksjonshemninger er dessuten desto mer utsatt for dårlig behandling i mange deler av verden. Derfor tror jeg ikke jeg ville ha "bestilt" noe som helst, kjønn og fysikk er ikke viktig for meg. Heller ikke med egne barn. Men jeg blir glad hver gang jeg har født et barn som synes friskt og helt, fordi jeg da vet at forutsetningene for at dette barnet skal få et rikt liv er gode - men det er ingen garanti. Så må jeg bare gjøre mitt beste for å legge forholdene enda bedre til rette og vite at uansett hva som skjer så skal jeg stille opp for dem. Det ville jeg også gjort for et adoptert barn. Ingen ønsker seg kanskje et barn som er rammet av utviklingshemninger, men alle har like stor rett til liv, kjærlighet og omsorg - uansett hvor og av hvem man er født. Det er kanskje også måte på i hvilken grad man skal kunne velge bort problemer? Valget ligger i om man vil ha barn eller ikke, mener jeg. Risikoen vil alltid være til stede, både gjennom å bli gravid og ved å adoptere - men gleden og erfaringene teller som oftest mest.

Det er min mening om saken.

[Gjest]

Har ikke tenkt så mye den tanken.... men jeg tror ikke adopsjon vil være et alternativ for oss. Har derimot lyst til å være fosterhjem når barna har blitt store og jeg har blitt voksen... Kunne tenke meg å jobbe litt i hjemmet på denne måten, hjelpe barn som ikke har hatt det så godt. Er lærer, og dette vil være en fin måte å få avkobling fra yrket samtidig som dette vil kunne gi meg mye tilbake! Får se hva fremtiden bringer!

[Smilje med gull i magen]

Hei Spirevipp!!!

 

Jeg har ei venninne som var i det dilemmaet- hun kunne tenke seg å adoptere, mannen ønsket ikke. De hadde 3 prøverørsforsøk bak seg, men VILLE ikke gi opp. Dette er jo noe vi faktisk tar for gitt når vi vokser opp... drømmen hennes gjennom mange år!!!

 

Dette er kanskje noe dere allerede vet om, men om ikke er det kanskje nyttig info? I Danmark har de andre metoder for å bli gravide. De skrapte sammen penger til forsøket selv og dro ned. Spira satt på første forsøk og er snart "ferdig" Lillejenta kommer i november! Helt fantastisk og ABSOLUTT verdt det!!!!

 

Lykke til alle sammen- uansett hvordan dere blir mammaer og pappaer! Som noen skreiv her- det er mange barn som trenger gode foreldre... og det oppveier kanskje litt av urettferdigheten med at "gode foreldre" ikke alltid klarer å bli gravide- det må jo være noen igjen til de som ikke har vært like heldige med foreldrene sine også!

Noen barn er ment å bli født gjennom hjertet!!!

 

Stor klem!!!