Blir så sint av dustefedre som stikker sin kos og.......

[Gjest]

kommer tilbake, -for så å stikke av igjen alt etter hva som passer dem der og da.

Jeg blei dumpa som et råttent egg pga at jeg ble syk. Umulig å snakke med pappan for han bare stenger av og svarer ikke når jeg snakker til han. Uansett om det har vært face to face eller pr sms o.l.

Så plutselig 2 mnd senere detter det inn noen sms med hvordan har jeg det bla bla..... Så ikke et ord mer. Mange uker etter det igjen vil han plutselig ha kontakt igjen. Er glad i meg og bla bla. Men han har flyttet hjem til en annen kant av verden. Annen verdensdel t.o.m.

Jeg vil aller helst at småen skal ha kontakt med faren sin og har hele tiden lagt alt til rette for at han kan velge det han vil. Etter meldinger om at han vil ha meg og trenger meg og bla bla spør han om jeg vil han skal komme til norge for å treffe meg. Jeg sier ja, for jeg har behov for å ha et siste oppgjør med han ansikt til ansikt uansett hva utfallet vil bli. Vi bor jo på hver vår kant av verden så det kan ikke bli noe forhold uansett. Men jeg vil vite om jeg skal gjøre noe for at han skal få ha kontakt med datteren sin når hun er født.

 

Så kom han hit til by'n på søndag kveld. Jeg fikk vite det fordi min søster tilfeldigvis så han. Men jeg hørte ikke noe fra han. Jeg fikk først livstegn fra han etter at jeg hadde konfrontert han med at jeg visste han var kommet. Fikk da beskjed om han var trøtt og sliten og at han ville treffe meg, men trengte å hvile først. Siden det har jeg ikke hørt et pip fra den kanten.

Jeg bare lurer på hvor skjør det går an å bli når man er singel mann uten ansvar for andre enn seg selv....

Jeg har en sykdom som har mer eller mindre ødelagt livet mitt. Har måtte bruke nesten hele sv.sk på å lære meg å takle det. Har hatt et tøft sv.sk. med diverse plager og bekkenløsning. Vært sykemeldt det meste av tiden. Så jeg sliter litt med sympati for en som velter seg så til de grader i selvmedlidenhet.

Er jeg irrasjonell når jeg nå sitter her og skummer av raseri? Føler meg dum fordi jeg noengang har trodd på noe han har sagt.

Jeg var veldig glad for at han skulle komme, og innstilt på å ha en god tone oss immellom. Men nå er jeg så sint at jeg er redd for at hvis jeg får treffe han så kommer jeg til å kjefte og smelle så mye at alt blir ødelagt.-På den annen side har han ikke fortjent noe bedre.

Er det bare jeg som er på tuppa? Hvorfor skal vi som sitter igjen med barnet måtte bite i oss alt. Gutta har jo fritt fram.

Beklager lengden, men er ganske frustrert både over meg selv og pappan til jenten jeg bærer på.