Tanta har landet igjen!

[Pandura]

Hun kom som et brak og landet i morges med full pakke. Ikke antydning til flau engang...

Så desverre nungo, dine antagelser slo ikke til.

Jeg er sånn passe mensdeppa, og sliten av å ha så mye ansvaret her hjemme alene. Gubben (det heter han når jeg er lei av han og hans styr) har vært så utrolig mye borte og jobbet så masse, at jeg har begynt å lure på om jeg klarer en unge til og om vi som familie kan greie at jeg går gravid en gang til. Det er trist å kjenne seg så sliten og alene med alt ansvaret, og jeg vet at det ikke har vært sånn før.

Har vært syk noen dager også, og det er jo ikke kompatibelt med familieliv i vårt kaliber. Jeg har lurt meg til en strekk på sofaen når hodet har vært nær ved å sprenges, men ellers har jeg måtte være på beina fra tidlig til seint. Det resulterer i at jeg ikke blir frisk, men hangler i evigheter!

Huff som jeg syter. Dagliglivets problemer kan fortone seg som uoverkommelige, i morgen er antageligvis alt så meget bedre.

Takk for at du giddet å lese.

Men sånn litt mer alvorlig talt, så revurderer jeg hele babyprosjektet nå.

[Beth]

Hei på deg, Pandura!

 

Eg skjønar at du føler deg sliten når gubben berre jobbar og du attpåtil er sjuk, men om litt ser du kanskje lysare på det igjen? Kanskje du kan drite i det som ikkje absolutt MÅ gjerast ei stund, til du kjem deg litt ovanpå? Kanskje ikkje så lett å gjennomføre, men... Eg veit jo ikkje kor store barn du har, eller kva som er heilt nødvendig å gjera. Sjølv er eg veldig sjeldan sjuk, men du kan ta deg faen på at blir det ekstra mykje jobbing og stress ein periode, så "hevnar" kroppen seg.

 

God betring, og håper du er tilbake i modus i god tid før neste EL!

 

mvh

[skifer]

God bedring,skjønner godt du er oppgitt og deppa nå,håper

du snart føler deg bedre.

 

Klem

[♥♥Vilsågjerne♥♥]

Huff da Pandura...

Ofte lander tanta med et smell,og det tar noen dager før man har jobba seg opp fra kjelleren igjen.Håper det retter seg for deg,sender positive tanker din vei..

Klem fra

[Pandura]

Takk for oppmuntringer. Jeg har det bedre nå. Det ble et veldig kort tantebesøk, fra fredag til søndag.....

Skal teste for sikkerhets skyld. Med førstemann hadde jeg mens to ganger etter at jeg ble gravid... Tror ikke jeg er det nå, men med den rare tanta, er det vel greit å sjekke.

[♥♥Vilsågjerne♥♥]

Krysser fingrene for den testen jeg..

[nungo]

Kjære deg Pandura. Jeg kjenner meg så igjen i det du skriver. Ta deg selv på alvor, min ven. Dette er ikke syting og klaging, men kanskje et reelt problem som du må ta tak i. Jeg var der for noen måneder tilbake. Nungo-mannen jobber også mye mer enn hva godt og rimmelig er. Jeg sat derfor alene med ansvaret for lillepiken, alt husarbeid og annen organisering av familielivet, full stilling i tillegg og lang reisevei til jobben. Samtidig ingen avlastning eller hjelp fra familien, som bor langt unna. Jeg kjente meg som du: var altid sliten, små-syk, hanglet og var ganske lei meg; følte meg alene og at jeg aldri strak til på noen fronter. Til sist hang jeg knap sammen, orket ingenting. Jeg også tenkte at nå måtte jeg slutte å syte og klage og "bare ta meg sammen". Men det var jo ikke det; jeg overhørte kroppens signaler. I forbindelse med min siste SA ble det avdekket at jeg var fysisk utslit, hadde svært lav blodprosent og jernlagre på kun 4 %. Noe skyldes naturligvis to tette aborter, men det meste var nok forårsaket av lang tid med alt for stor påkjenning. Mannen min har flere ganger lovet og delvis forsøkt å trappe ned jobbingen uten noe særlig resultat. Det ligger bare ikke til han og jobben hans krever mye. Jeg har derfor tatt konsekvensen og gått mye ned i tid på jobben selv -- det holdt hård for jeg var jo litt sta også og følte ikke at jeg skulle "betale prisen" for hans arbeide. Men for meg har det bare vært lykken og jeg angrer ikke en dag. Jeg skulle stadig ønske at han jobbet mindre, men nå får jeg i det minste mer overskud til både meg selv og lillepiken. Humøret er blitt betraktelig bedre og overskud og energi er på vei tilbake.

 

Dette er ikke nødvendigvis veien for deg, men jeg ville bare si at du MÅ lytte til deg selv og kroppen din. Ikke bortforklar signalene. Jeg håper natuvis at mannen din greier å redusere arbeidsmengden, men gjør han ikke det, da vil jeg anbefale at dere ser på andre muligheter for å organisere hverdagen slik du får litt pusterom. Jeg vet godt at andre (tilsynelatene) klare både full jobb, barn og husarbeid i fin stil, men vi er alle forskjellige og har ulike utgangspunkt. Jeg har bare måtte erkjenne at jeg ikke klare det og forsøket på å klare det har jeg betalt en høy pris for.

 

Beklager; dette ble langt :-) Ønsker deg lykke til. Vi er her for deg, vet du.

[nungo]

"dytter"

[Pandura]

Hei nungo!

Takk for langt og fint svar.

Jeg har også vært der du var med lav blodprosent og følelsen av å være utslitt. Jeg har jobbet i helsevesenet, delvis med mye ansvar og press om å være tilgjengjengelig til alle døgnets tider.

Jeg tok et oppgjør med meg selv for noen år siden, og har bare delvis jobbet utenfor hejmmet siden den tid.Etter at yngstemann kom, som nå er to år, har jeg vært hjemme! Det er fantastisk. Jeg har jo tre barn, de to eldste er på skolen, men de kan komme hjem etter endt skoledag, og slipper dermed fritidshjem og lange dager. Yngstemann skal etter planen begynne i barnehage neste høst, og avhengig av om vi da har en unge til (sukk.....), så er jeg hjemme litt lenger, elelr går ut i jobb igjen.

Jeg føler dermed at jeg har gjort min del av prioriteringene for familien. Godmannen har en krevende jobb med mye deadlines og store prosjekter, og han er ikke flink til å si nei! Alltid er noen andre som trenger at han står på litt ekstra eller trenger hans hjelp osv.

Jeg merker også at selv om jeg er hjemme og fyller dagene mine med ting jeg får overskudd av, sliter det å ha ansvaret for alt her hjemme. Det at jeg har valgt å være hjemme, fører jo naturlig nok til at jeg tar brorparten av det som er hjemme, men jeg orker ikke kjenne meg ensom som forelder.

Det ser ut som praten har satt sine spor denne gang, og nå er godmannen igang med lønnsforhandlinger der han ber om uforandret lønn, men fri en dag i uka! Hvis det fører fram, føler jeg at vi nærmer oss det familielivet vi drømte om den gang vi ventet eldstemann for snart ni år siden.

Jeg har kanskje tatt en ekstrem vei, men det kjennes riktig og godt. Ungene gir tydelig uttrykk for at de synes det er fint at jeg er hjemme når de kommer hjem. Vi har muligheter til å være sammen hver dag og vi har god tid til lekser, besøk, baking, og krangling...!

Jeg tror som du, at det er mange der ute som betaler en veldig høy pris for fulle jobber og stress i hverdagen. Og det verste er at jeg opplever at det er andre mødre som er mest kritisk til mitt valg. Jeg har ikke bhov for andre godkjenning av mine valg, og jeg kritiserer aldri andre for sine valg. Skulle bare ønske at det ble mer stuerent å jobbe redusert. og at ikke målet nødvendigvis var at alle skulle jobbe 100% til all tid. Heller at tida skulle være noe man følte man hadde nok av.

 

Det ble langt dette også. Jeg brenner for det tror jeg!

Ha en strålende dag.

[nungo]

Pandura - det er et flott valg du har tatt! Jeg har også allerede, som du, kjent på mange krasse bemerkninger fra andre fulltidsarbeidende mødre, men i grunnen tror jeg det er uttrykk for en form for misundelse -- uansett så bryr jeg meg ikke om det mer. Jeg har 6 års høyere utdanning og fikk i sommer tilbud om lederstilling, men valgte i stedet å gå ned i 60% stilling; skal si det ble kommentert! heldigvis får jeg støtte av både mann og egen familie, så det hjelper, men jeg syens det er leit at jeg konstant må "forsvare" mitt valg.

 

i har (foreløpig) bare ett barn og derfor greier jeg å jobbe 60%. Og det er er naturligvis mindre for meg å gjøre hjemme med bare en unge. Men jeg har også tenkt i de baner at om vi skulle være heldige å få flere barn, da ønsker jeg være 100% hjemmearbeidende. Jobben er utrolig viktig for mannen min, og det er ikke så mye å gjøre med det -- han forsøkte i en periode med en mindre krevende jobb og gikk direkte inn i en depresjon. Etter jeg ble syk har han vært flinkere til å være hjemme, men jeg vet at i tidsrommet januar - april kommer han ikke til å være hjemme annet enn for å sove, helg som hverdag, og det er tøft. Vi har etterhvert funnet ut at vi må reise bort, når jeg/vi trenger litt tid med han. Det er mye enklere for han å komme vekk fra jobben, dersom vi skal reise bort. vi har derfor investert i hytte -- med dårlig mobildekning i tillegg :-) Vi reiser ca. en gang i måneden og da får vi 4 dager sammen UTEN noen tanker på jobb.

 

det er ok for meg å gjøre det meste husarbeid nå som jeg går ned i redusert tid, men det jeg savner og som i blannt for meg til å føle med lei meg og ensom, er mangel på annerkjennelse. tror det er noe fundamentalt for alle mennesker at vi må få noe anerkjennelse, positiv tilbakemeldinger etc dersom vi skal klare å bevare vårt selvværd. Jeg får det på jobben, men ALDRI for den innsats jeg legger ned i hjemmet. Jeg bruker mange timer hver dag på å rydde, vaske etc for mann og barn uten at jeg noen gang får noen tilbakemelding på det -- og jeg kjenner at det sliter på meg.

 

Jeg håper dere finner en løsning som gjøre at hevrdagen din også blir ikke bare til å leve med, men faktisk god for DEG.

 

Klem fra meg .-)