Sint,umulig og sjalu.

[Anonym bruker]

Vi har en sønn på snart 4,og en datter på snart 1 år.

Gutten vår har bestandig vært veldig krevende, han har et voldsomt temperament, og har store problemer med å sitte rolig. Og er altså svært aktiv!

Men i det siste har ting blitt bare verre og verre. Siden han fikk en lillesøster for snart ett år siden, har han vært veldig sjalu. Han gjør alt for å plage henne, og en masse ugang. Kan nesten ikke snu ryggen til dem, da han plutselig biter henne,river henne overrende,tar leker eller smokk fra henne,river av henne sokker/strømpebukse. Eller rett og slett ligger eller hopper oppå henne. Hun hyl-gråter selvsagt. Uansett hva jeg prøver, å prate med han, kjefte på han, løfte han vekk og overse han, timeout. INGENTING ser ut til å hjelpe.

Når det kommer til matbordet, er hvert måltid en evig kamp. Han har bestandig vært veldig små-spist, og dette har resultert i at han kun spiser noen munnfuller middag, eller bare pålegget på brødet. Av en brød-skive ligger bestandig godt og vel halvparten igjen etter han, og likevel maser han etter mer mat, eller mer pålegg, siden det bare er pålegget han har "skrapt" av med tennene. Når jeg ikke gir han verken mer brød eller pålegg, og ber han sitte ved bordet til han har spist opp alt brødet han har, kaster han seg enten på gulvet og er rasende, eller han sitter rolig på stolen sin, uten å røre matrestene,men maser fremdeles om mer. En slik makt-kamp holder han i gang helt til jeg blir så irritert at jeg må telle til lenger enn 10. Og etterhvert begynner vi å få så dårlig tid, siden vi må rekke barnehagen, at vi rett og slett ikke kan fortsette.

I barnehagen er det på samme viset, men jeg tror de lar han spise på den måten, så han i det heletatt skal få i seg noe mat. Men jeg er ikke helt sikker på om jeg synes det er rett. For da foretrekker han jo å spise i barnehagen og ikke hjemme.

Utrolig leit å måtte kaste så mye brødrester, bestandig, og siden han spiser så lite om gangen, blir han jo veldig fort sulten igjen, og går derfor og maser og maser; jeg er sulten, jeg vil ha brød, jeg er tørst, kan jeg få melk osv.osv

Når jeg lager til middagsmat, er det samme greie, han nekter å spise, sier æsj middag, jeg liker ikke middag. Og ender med å sitte sur ved bordet og bare pirke i maten.

I det siste har han også begynt å bli svært frekk mot voksne, kan kalle folk både tjukk og dum, og sjefe noe helt fært, eller lage show når vi får besøk. eks kaste leker villt rundt seg, tisse på verandaen,hyle og brøle. Han slår seg bestandig helt vrang når jeg kjefter på han, og setter jeg han i timeout, så hyler og brøler han enda mer og slår og sparker i gulv og vegger. Jeg må altså bli så sint, før han i det heletatt hører, og da står han og gliser og ser på meg. Men etterhvert kommer jo selvsagt tårene trillene, og da synes jeg jo fryktelig synd på han, (selvom jeg ikke viser det). Men det hjelper utrolig lite, for neste øyeblikk så er det på`an igjen.

Det er alstå så utrolig slitsomt å ha en sånn sinnatagg i huset.

Når det kommer til på/av-kledning må jeg sikkert mase 100 ganger før han reagerer, jeg blir ofte svart med; Nei,jeg vil ikke kle på meg! Du er dum! Så alt tar så lang tid, og ikke minst masse krefter. og det ender gjerne med at jeg må veilede og mase for hvert ett plagg.

I barnehagen har han vist mye av den samme oppførselen, og de må hele tiden være obs på at han kan plage de små barna.

Huff, jeg vet ikke min arme råd lenger. Noen som har vært borti det samme? Eller kjenner seg igjen, og har noen gode råd til meg?

Veldig trist, føler meg som en mislykka mor, og lurer på hva jeg gjør galt.

Må få med at jeg fremdeles har fødselspermisjon med datteren vår, og at det nok kan føles litt urettferdig for han at vi er hjemme hele dagen.

Far er heller ikke spesiellt autotitær, og finner seg i mye mer enn meg egentlig. Men han er faktisk flinkere til å høre på far enn meg. Tror det er fordi det er meg han er veldig sjalu på. Hva tror dere? HJelp meg!

[cielo *to barns mamma*]

Dette hørtes voldsomt ut! Har dere vurdert å få litt hjelp fra fagfolk? Kanskje de kan hjelpe dere med å se løsninger...? Jeg vurderte det en periode her, men synes det har løst seg ganske greit.

 

Jeg har en datter på fire år og en på ca 7 uker. Fireåringen har vært veldig sjalu innimellom og 'håpløs'. Det eskalerer seg gjerne fordi jeg og pappaen blir sint og lei og kjefter og maser hele dagen mens den lille får bare pupp og kos. Hun ble ganske umulig her en periode og vi hadde det rett og slett veldig ukoselig her, jeg ble så lei meg fordi hun var så ulykkelig og sa ting som at hun ønsket jeg var død osv. Til slutt sa jeg det bare som det var, at vi kan ikke ha det sånn, at jeg ser hun ikke har det bra og lurte på om hun hadde noen ideer på hvordan vi skulle få det bedre her. Det første hun sa var at lillestøster måtte bort. Det går ikke sa jeg, men hadde hun noen andre ideer ? Hun sa da at hun ville ha mer kos, og at vi ikke måtte være så sinte på henne hele tiden. Da sa jeg at det var en veldig god ide og at det skulle vi prøve å få til. Så jeg må finne tid til henne hvor vi kan leke og/eller kose hver dag, og så må vi ha mer tålmodighet til henne. Teller til ti minst fem ganger hver dag, men gud så mye gladere hun er nå! Hun protesterer ikke lenger når minsten får pupp heller. Så lenge hun får sine behov dekket, og at hun ser det er rom for henne på godt og vondt.

 

Lykke til !

[Anonym bruker]

Vi har også en 4 åring som til tider er helt umulig, både hjemme og i barnehagen. Han har ei lillesøster på 5 mnder som han er veldig gla i og snill med, men jeg tror han er sjalu og mye av sinnet hans kommer av det.

Jeg prøver å si til han at det er lov å være sint og uttrykke det, men at det ikke er lov til å slå. Vi prøver å unngå situasjoner, men av og til virker det som han fremprovoserer de med vilje, da tror jeg det er viktig å ikke bli for sint. Jeg snakker bestemt og rikker ikke på det jeg sier (si derfor ikke noe du ikke vil holde). Vi har bestemt oss for å gjenta samme reaksjon hver gang han slår seg vrang. En av oss går opp på rommet hans sammen med ham og der må han være til han roer seg ned og snakker med oss om det som hendte. Uansett hvor sint han er eller hvor mye han raser, så trøster jeg ham med én gang han er klar for trøst. Tror det er viktig at de får trøst og vi viser at vi er glad i de uansett hva som skjer. De er bare små stakkars barn som har rotet seg inn i en oppførsel de ikke kommer seg ut av, en slags snøballeffekt. Til slutt tror de selv at de bare er slemme og at ingen liker de eller er glad i de.

[Anonym bruker]

Ingen barn er umulige, men derimot meget mulige!

 

Prøv å ikke tenk problemer el. maktkamp, men kun på at barnet skal få oppfylt sine basale behov og få lov til å ha kjærlighet og klare grenser å forholde seg til.

Ofte setter vi grenser på helt unødvendige ting. (skjønner godt at han blir urolig hvis han blir tvunget til å spise opp eller må sitte rolig ved bordet, det er noe han fint klarer å lære senere ved å se på de andre voksne)

F.eks ved matbordet. Lag en brødskive til ham og la ham spise som han vil. Når han vil forlate bordet, så spør om han er mett (evt be ham takke for maten hvis det er en vane hos dere). Hvis han bare har spist pålegget blir han nok ganske fort sulten igjen, så bare la resten av brødskiven bli liggende. Den får han tilbud om neste gang.Ingen ekstraservice med ekstra pålegg.

Et par ganger med denne metoden så skal du se at han spiser skiven sin. Ingen barn sulter seg med vilje.Han vil sikkert prøve seg med sin gamle metode for å få oppmerksomhet, men når den ikke fungerer gir han seg nok snart.

 

Å spise er noe som er normalt og som vi gjør mange ganger hver dag, skikkelig kjedelig hvis det fellesskapet istedet blir en maktkamp.. jeg personlig synes ikke man burde rose eller kritisere noen ved et matbord. Vi voksne sier da ikke til hverandre: Åh, Gunnar så flink du var til å spise rosenkålen din i dag:) Tror at hvis dere heller setter dere med bordet og snakker om dagens hendelser, spør ham hvordan det var i barnehagen, ros ham for tegningen han tegnet el noe i den retningen, så glemmer han at mamma passer på hver bit han tar/ikke tar.

Cluet er: Gi masse positiv oppmerksomhet, ros ham og fortell det til andre, gjerne mens han hører på. Ikke gi ham oppmerksomhet når han furter eller oppfører seg på en uakseptabel måte. Vær tydelig og konsekvent med grensesetting, men ikke ha for mange unødvendige grenser. Snakk aldri nedsettende om barnet til andre og særlig ikke hvis barnet hører på. Ikke tenk problemer, men løsning.

Og viktigst av alt. vær en god rollemodell.

 

Ikke meningen å være arrogant eller slem, men jeg blir bare litt oppgitt over foreldre som hele tiden klager over sine "umulige", "vanskelige" barn. Ingen barn liker å være sånn som dere beskriver, det er alltid en grunn til uønsket oppførsel, og det er ikke barnas feil. Snakker selvsagt om friske barn.