Dårlig samvittighet?!

[Anonym bruker]

Hei!

Jeg hadde en meget kort romanse med en engelskmann i sommer, og det resulterte i at jeg ble gravid, selv etter å ha tatt angrepillen. Først ble jeg helt hysterisk, men etter å ha snakket med min venninne roet jeg meg ned.

For en stund siden gikk jeg gjennom en ganske mislykket abort (med piller) og jeg hadde smerter og store blødninger i en uke. Da reiste jeg på sykehuset igjen, fikk en ny pille og beskjed om å komme tilbake to dager etterpå. Det var fremdeles rester av fosteret i livmoren, og tilslutt måtte jeg da ta "vanlig" abort. Jeg sa til meg selv at jeg aldri ville gjennom det en gang til, og det står jeg ved. Nå har imidlertid den dårlige samvittigheten meldt seg...

 

Da jeg ringte barnefaren og fortalte nyheten var han helt rolig. Jeg sa at jeg ikke trodde jeg ville ta abort, og han syns heller ikke det var en god ide, og at han var "happy about it".

Han har nå nettopp vært på besøk hos meg i 4 dager, og vi hadde det veldig koselig, selv om det ble mye alvorssnakk også. Han har virkelig ikke skjønt noe som helst før han ble med meg til legen på mandag. Da forsto han alvoret, og mente at jeg burde ta abort. Hadde han sagt dette med en gang ville jeg kanskje tatt abort igjen. Det er jo tross alt bare meg det går utover, men nå er det for sent. Jeg er i 12. uke, og har ikke tenkt å ta abort nå!

 

Den dårlige samvittigheten går på at jeg skal få et barn som ikke får ha kontakt med pappan sin. Han vil gjerne være pappa, men det er jo litt vanskelig når han bor i England... Han vil ikke flytte til Norge, og jeg vil ikke flytte til England. Det vil si, jeg kan godt bo i England et par år, men ikke mer enn det. Vi er jo heller ikke kjærester, og jeg vil aldri få en tilnærmet jobb med samme lønn som jeg har her i Norge.

 

Jeg frarøver jo også en mann muligheten til å være pappa...

 

Jeg sliter virkelig med dette, og tror jeg kommer til å bli gal!

Jeg vet at det er min kropp og alt det der, men...

Menn har jo aldri noe de skulle ha sagt! Jeg sier nei til abort, men hadde jeg sagt ja til abort, og han nei, så hadde jo også det vært mitt valg!!

 

Noen som kjenner på samme følelse??

 

PS! Han er en super fyr, og støtter meg 100% nå som han vet at jeg ikke kommer til å ta abort. Problemet er bare at vi bor på hver vår side av Nordsjøen. Han er altså ikke drittsekken her...

[Gjest]

Jeg kan ikke se en eneste grunn til at du skulle ha dårlig samvittighet.

I tillegg så er det jo kort vei til england. Selv om det ikke kan bli samvær hver 2.helg så skal muligheten til å treffes med jevne mellomrom være der.

Med 100% støtte fra barnefaren så står du faktisk bedre stilt enn mange med barnefaren i nærheten.

Barnet vil ikke kjenne en annen virkelighet enn den det blir med mamma her og pappa i england så h*n vil heller ikke lide av den grunn. Kan jo og ha kontakt via nettet.

Så jeg synes ikke du skal plage deg selv med dårlig samvittighet. Gled deg heller over sv.sk og det faktum at du snart skal bli mor

[Anonym bruker]

Tusen takk for tilbakemelding. Jeg er jo enig med deg, men 100% støtte fra barnefaren har jeg vel ikke akkurat enda.

 

Hadde ikke trodd at det skulle hjelpe så mye å få svar fra en fremmed:)

 

Er du også alene eller?

[Gjest]

Jeg er og alene ja. Men jeg har ikke noe støtte fra barnefaren. Da jeg ble syk flyttet han faktisk hele veien hjem til sitt hjemland bare for å komme unna alt som heter ansvar. Og han kommer fra Tunisia så det er langt å flytte bare fordi en er feig.

Jeg synes ofte det hjelper å høre fra andre som er objektive ift min situasjon

[Lunas06]

Jeg er også i samme situasjon, har møtt en som også bor i utlandet.

Han besøkte meg 2 uker i Norge - resultatet er at jeg er gravid. Etter han dro, tok han kontakt med meg 2x.

Deretter ble han taus, og problemet er at han ikke har noe mobli-> kun der han opprinelig kommer fra, men der er han ikke nå.

 

Jeg kan altså ikke nå han. Men jeg har besøkt moren hans i sommer, og nå gir en kompis av meg beskjed til moren hans, som snakker samme språket. Sitter her og venter og synes han er feig, meget feigt.

Det var nemlig to flotte uker og vi skulle feire jul sammen osv.

 

Men har bestemt meg for barnet. Har tidligere hatt Endometriose og en abort bak meg, og er 36 år.

 

Så du og jeg - vi klarer vel dette?

[Singelmamma og banden]

Tror dere kommer til å klare dette helt fint. Til anonym så vil han jo faktisk være pappa, og selv om han ikke kan være det hele tiden så har faktisk ungen din en pappa som vil være glad i barnet. Det er mer enn mange andre unger har - så altså, du frarøver ikke barnet en far. At dere bor i hvert deres land blir en annen sak, men uansett så vil ungen ha en pappa :-) Og du kommer til å elske nurket over alt annet på jord (klisje, men så sant så sant...).

[Matja]

Dette klarer vi:)

Det var jeg som skrev hovedsaken her, men jeg klikket på anonym av en eller annen grunn... Pleier da ikke å være redd for at noen skal finne ut hvem Matja er:)

 

Jeg har snakket mye med mine venner, og det er så godt med støtte!!

 

Hvor kommer din barnefar fra da?

[Lunas06]

Han kommer opprinelig fra Tyrkia, men har bodd i Tyskland siden 1993.

Nå er det 3 uker siden, jeg har hørt noe fra han og en uke siden jeg fant ut at jeg er gravid....

 

Tips?

[Matja]

Tyrkia? Huff, det var langt unna... Tyskland er jo nærmere da, men det at du ikke har hørt fra ham på 3 uker er jo litt verre. Han vet da altså ikke at du er gravid??

Var dere kjærester før du ble gravid?

Kanskje det bare var en flørt fra hans side?

Jeg ble jo gravid etter en one-night-stand, men vi likte hverandre så godt at vi liksom trodde det skulle gå å bli kjent og finne ut hva vi ville. Jeg har veldig lyst å flytte til England, men alt ble jo forandret da jeg ble gravid, for da ville han plutselig ikke bli kjent med meg likevel.

Nå vet jeg ikke hvordan du har det, men jeg har mange gode venner som støtter meg 100%. Familien også gjør det heldigvis, og jeg hadde trodd akkurat det skulle bli litt verre. Likevel er det liksom noe som mangler.

 

Ingen gode tips altså, men veldig mange spørsmål

 

Veldig kjekt å finne en i nesten samme situasjon!

[Lunas06]

Hei,

 

ja, veldig kjekt å bli kjent med noen i samme situasjon.

De få venner som vet det, støtter meg fullt ut. Familien min bor i Tyskland, det samme gjør tyrkeren.

Familien min skal ikke få vite det, før det er gått 3 mån, tenker jeg. De vet ikke en gang om tyrkeren.

Ellers har en tyrkisk kompis ringt til moren hans i Tyrkia for å fortelle budskapet. Jeg har truffet moren hans. Moren sier at de ikke kan nå han - og det kan for så vidt stemme, han hadde akkurat flyttet i Tyskland.

vV har vart kjærester siden juli og hans ønske var og bo her i vinter, feire jul sammen og det hele...I siste samtalen hadde han funnet en jobb i Tyskland, men skulle likevel komme en helg før jul, samt at vi skulle feire jul sammen. Så sånn er det. Snakker med min gode venninne daglig, som var med meg, når jeg møtte han. Hun mente vi passer perfekt sammen, han er en god mann etc.... Også var det kanskje bare flørt fra hans side? Men han har oppført seg heeelt annerledes.

Tja.... barnet skal jeg ha. Jeg har flere grunner til det, men de kan jeg heller maile deg privat....

[Matja]

Hei igjen!

 

Kan du ikke sende meg en mail på [email protected]? Så kan vi snakke litt privat istedet? Er jo så nysgjerrig atte