uff... dette blir laaaangt.... smabo og meg...

[Anonym bruker]

Vel, vet ikke helt hvor jeg skal begynne med dette innlegget.... Føler at vi står i et veiskille der vi vil gå hver vår vei... ikke fordi vi ikke elsker hverandre, men fordi vi er uenige i hvor vi skal bo... Helt siden jeg var liten, og da snakker vi liten... 5-6 år har det vært bestemt at jeg skulle ta over etter mammaen og pappaen min når de ble for gamle. Ikke noe som ble påtvunget, jeg hadde lyst til det selv. Da jeg ble sammen med sambo, spurte jeg om hvor vi skulle bo, for jeg skulle ta over etter foreldrene mine. Da sa han at vi ikke trengte å tenke på det NÅ... Jeg ble litt bekymret, for jeg hadde en dårlig følelse... liker å legge planer og ha ting klart... Da vi hadde vært sammen et år og lillesnupp var på vei, spurte jeg han igjen om det samme... aldri sa han da... nesten hakeslipp på meg da... dette var jo planene mine.... som jeg TRODDE han hadde forstått og var en del av.... spurte han så igjen om han kunne tenke seg å flytte dit senere, om et par år og bo der til noen av våre barn tok over, og da kunne vi flytte hit igjen...., ja sa han da og jeg var verdens lykkeligste... helt til neste dag da han sa nei igjen og sa at han aldri hadde sagt det...

Han har kjøpt seg eget hus og det er meningen han og foreldrene sakl bytte etterhvert. Disse to stedene ligger 20 min kjøring fra hverandre. altså stedet hvor foreldrene bor og der jeg skal ta over. Grunnen til at han ikke vil flytte med meg er at han skal starte/ bli medeier i et transportselskap (et VELDIG lite et), Jeg mener han fint kan gjøre det fra der jeg vil ta over... Blir så mye farting sier han da... MEN det er jo det jeg og snupp gjør nå.... skal jeg treffe venninnner eller finne på noe kafe o.l. må jeg kjøre 4 MIL.... på stedet vi bor på nå føler jeg meg fanget, har ingen venner her, ingenting å gjøre,ensom, mistrives.... Han har jo selvsagt alle vennene sine her.... og driver med ting på fritiden HELE tiden, mens jeg sitter hjemme med ungen alene.... Jeg vil ikke ha det sånn... Hele situasjonen gjør at jeg avviser og bærer nag til foreldrene hans, fordi de skal bytte hus... det er de som er grunnen til at vi må bli her... dette kommer til uttrykk med lillesnupp.... jeg gidder ikke være med til de, og fordi snupp får pupp så blir det til at hun og ikke treffer de... og fordi det er jeg som har henne HEEEELE tiden, blir hun med overalt til andre når vi faktisk hadde kunnet besøkt de... vet at hun burde bli med til de, er jo bra for begge parter, og de er jo kjempeglade i henne, men jeg får meg ikke til å besøke de...

Undrer og over en del ting hvis vi flytter fra hverandre...

Hvem skal jenta bo med? Er det slik at mora er førstevalget hvis vi ikke klarer å bli enige? hvordan er det med støtte o.l.? *sukk* Er virkelig ikke dette jeg vil, men ser ingen annen utvei akkurat nå...

 

vet ikke hvor jeg vil med dette innlegget...

lufte litt tanker og kansje få noen seriøse svar?

 

mvh for øyeblikket

 

[Anonym bruker]

kan noen legge det inn på skravle for meg??

[Amabolla]

Har ikke noe råd å komme med, men har lagtdet ut på skravle for deg:)

[trøndermamma]

Å, hørtes litt kjent ut dette!

 

For å fortelle litt om oss: Da samboeren min og jeg ble sammen, bodde vi begge hjemme enda. Vi var sammen noen år, før vår førstefødte kom. Da hun meldte sin ankomst, kjøpte han seg hus (uten å spørre meg) nemlig huset til svigermor og svigerfar! De pusset opp en liten hybelleiligeht nede, og bor der. Jeg var ikke villig til å flytte, jeg bodde da i eget hus (et hus som min far arvet etter sine foreldre) Det ligger nydelig til ved et lite vann, naboer og barnehage 5 min unna. Eneste ulempen er at du må kjøre 15 min for å komme til butikk, buss osv. (men hva er vel det?)

Etter mye krangling ga jeg meg, og flyttet til ham! Og jeg har angre maaaaange ganger!!!!!! Huset ligger i skogen, oppå en braaaattttt bakke, 3 naboer (bare 1 av dem barn, men ingen på alder med mine) Vi må kjøre 10 til nærmeset butikk her også, og barna må gå laaaangt for å komme til bussen som skal til skolen. I tillegg har jeg sviger i underetasjen!!!!! Pokker ta......nå kjenner jeg at jeg blir i dårlig humør igjen!! Og oppå alt dette, så er huset et tømmerhus, veldig mye å varme opp og ikke kan du flytte på vegger (alt er bærevegger) Ikke kan du male, for det er tømmer (og det blir ikke så fint!!!) Kort sagt; jeg savner det gamle huset mitt innmari!

Men jeg har tross alt venner her da:-)

Men mitt råd til deg er; ikke la ham bestemme hvis du tror du ikke kommer til å trives! Du skal tross alt leve der og ha det bra. Ikke tror jeg han er voksen nok til å skjønne hvordan du har det heller! (det gjør ikke min, han bare prater det bort når jeg sier noe!) Han høres ut til å være ganske lik min!

 

Huff, ble langt dette! Men jeg råder deg til å tenke på deg selv (vet det høres egoistisk ut men....) Jeg vet hvordan det er å ha det slik som du har det nå!

 

Lykke til:-) Trenger du noen å snakke med, så har jeg mail:

[email protected]

 

 

trøndermamma