Forferdelig fødsel... Glemmer man? (Langt)

[Anonym bruker]

Jeg hadde sett for meg å få flere enn ett barn, men nå virker det umulig.

 

Gjennom hele svangerskapet gruet jeg meg veldig til fødselen, men trøstet meg med at jeg alltids kunne be om smertestillende dersom jeg trengte det, og at alle sa det ikke var noe å være redd for. Kort oppsummering av fødselen: alt gikk så fort, det var ikke tid til smertestillende. Allerede da jeg fikk vite det, ble jeg lammet av skrekk. Jeg fikk aldri pressrier, måtte presse på viljen og det var utrolig tungt. Lillejenta lå med ansiktet vendt oppover, så området som skulle ut var mye større enn det ville vært hvis hun lå riktig vei. Plutselig var rommet fullt av folk som stresset rundt, alle spurte jordmoren hvorfor jeg ikke hadde fått drypp (hun var nyutdannet og hadde nok bare tatt seg av "etter-boka-fødsler"). Da var det for sent for drypp, jenta måtte ut pronto. Jeg ble livredd. Måtte klippe, det var så sinnsykt vondt at jeg trodde jeg skulle dø. Det var jo forsåvidt en rask fødsel, men alt jeg hadde vært redd for og grudd meg til på forhånd, skjedde jo.

 

I ettertid har jeg hørt at man ofte tar keisersnitt når ansiktet vender opp istedenfor ned, og nå føler jeg meg enda mer skremt siden jeg faktisk måtte føde på vanlig vis uten smertelindring.

 

Mitt spørsmål er da (til dere andre som har født og syns det var fælt), glemmer man dette med tiden? Eller er det mulig at jeg må gi opp å få flere barn? Skjønner jo at det kan gå greit neste gang, men så lenge det er 0,1% sjanse for at den neste ligner denne fødselen, er det ikke sjangs i havet at jeg tør...

[Anonym bruker]

Fødte selv en "stjernekikker". Var en tøff fødsel. Men, jeg glemte smertene ganske fort heldigvis.

Snakk med jm og lege er mitt råd. Krev ks neste gang om du føler du ikke kan gå gjennom en fødsel til.

Min andre fødsel gikk myyye lettere heldigvis. Under to timer, og jm mente det var pga at nummer 1 var "stjernekikker".

[d",)~^~^~]

Man glemmer aldri en fødsel i den forstand at absolutt alle detaljer blir borte. Men med tiden blekner det litt. Og lysten på et nytt barn overskygger frykten for å oppleve det igjen.

 

Gi deg selv tid til å bearbeide den opplevelsen du har hatt, be gjerne om en samtale med den jordmoren du gikk til under svangerskapet. Netse gang du er gravid bør du snakke om det du gruer for, slik at de kan ta spesielt hensyn til dette.

 

 

[Vona]

Uff, stakkars deg. Føler virkelig med deg.

 

Jeg syntes også fødselen min (for 2 år siden) var helt grusom. Gikk kjapt med meg også, fikk ikke smertestillende pga full åpning da jeg kom til sykehuset, jenta "satt fast" så hun rikket seg ikke uansett hvor mye jeg presset. Hun ble tatt med tang til slutt. Antakelig fikk jeg så fødselsangst fordi jeg var så redd for at babyen skulle dø (hjertelyden så langsom under pressriene)

 

Jeg trodde jeg aldri skulle komme over fødselen. Jeg grein bare jeg tenkte på den, og ble helt forknytt og redd.

 

Men vet du! Nøyaktig ett år etter fødselen hadde angsten helt sluppet taket! Vet ikke hva som gjorde det, men plutselig var jeg ikke redd for en ny fødsel!

 

Og i sommer fødte jeg (dvs det ble haste-ks pga komplikasjoner) ei nydelig jente. Grudde meg ingenting til fødselen heller.

 

Lykke til! Og ps: 1. fødsel er som regel alltid mye verre enn de neste. Du opplever garantert ikke det samme igjen. )

 

[☆Meg og lille snuppis+knerten☆]

Kjære "Anonym"!!!

JA, man glemmer!!! Kvinner er utstyrt med et "glemme-enzym", hvordan ellers kan kvinner i verden få flere enn ett barn?? Hehe =)

Nei, helt seriøst... man glemmer nok ikke helt det forferdelige fødselen man har opplevd, men etterhvert sitter man igjen med de fine opplevelsene istedet og man velger å glemme de vonde...

 

Jeg hadde også en forferdelig fødsel, kort fortalt gikk det meste galt, jeg klarte tilslutt å få ut jenta på naturlig vis, uten rier og uten smertestillende. Jeg holdt på å forblø og det endte med at jeg havnet på operasjonsbordet og etterpå på Intensiven med blodoverføring og hele pakka, mens pappa`n satt igjen på barselavd med lille-jenta alene!!! Det står for meg den værste opplevelsen i hele mitt liv, men når jeg ser på jenta mi i dag som er 8 1/2 mnd gammel, så er hun verdt alt sammen... Ja, jeg ønsker å glemme den vonde opplevelsen, og jeg prøver å fokusere på det som var positivt (selv om det ikke var så mye positivt å oppleve 11 dager på barselavd), men etter at jeg kom hjem ble alt så mye bedre.

 

I dag, altså 8 1/2 mnd etter fødsel ønsker jeg meg faktisk flere barn. Og det sies jo at ingen fødsler er like... Jeg kan bare ikke tro at den neste kan bli "noe lignende"... det går bare ikke an...

 

Hvis du fremdeles har en del problemer/tenker veldig mye på fødselen, synes jeg du skal ringe fødestedet ditt og snakke med jordmor som tok imot babyen din, evt snakke med jordmor på helsestasjonen og bearbeide opplevelsen din!!!

 

Sambo og jeg fikk 2 samtaler med jordmor som tok imot babyen min, sammen med legen og avd.sykepleier for å bearbeide fødselsopplevelsen. Det var veldig nyttig for oss, spesielt for meg som ikke klarte å "glemme" dette med det første! I ettertid har jeg snakket med den samme jordmoren (etter 6 mnd) og for hver gang har det hjulpet å prate litt...

 

Håper du får det bedre etterhvert! Sender deg varme tanker!!!

Ønsker deg masse lykke til =)

 

Klem fra

[Anonym bruker]

Tusen takk for fine svar!

 

Høres jo ut som man "glemmer" det da... Har forresten mange ganger tenkt på å snakke med jordmoren om det, men har liksom ikke funnet ut hva jeg skal si når jeg ringer henne for å spørre om jeg kan komme. Tenkte ikke på at andre sikkert har gjort det før meg, at det ikke er så uvanlig. Visste heller ikke at det gikk an å kreve keisersnitt, men hvis det er tilfelle er jo saken en helt annen. Men det er vel gjerne en viss risiko med keisersnitt?

 

[Vona]

Litt større risikio sies det å være, men den er så minimal at det synes jeg ikke du skal tenke på.

 

Jeg synes også du skal snakke med jordmor om dette med fødselsangst og evt muligheten for keisersnitt hvis du ikke kommer over frykten.

[Anonym bruker]

Føler selv at første fødselen min var temmelig hard.

da vi kom på sykehuset ble jeg lagt til registrering, og før jeg hviste orde av det var rommet fult av leger, og noen presset en ogsygenmaske over annsiktet mitt og begynte å prate om keisersnitt.

Det viste seg at hun var veldig stresset, ble så lagt på fult drypp, uten noe som helst tilbud om smertestillende, fikk lystgass da og var vel den som "reddet" meg.

Frøkna fikk også en elektrode på hodet sitt for ogholde henne under oppsyn helle tiden, pga den måtte jeg ligge helt stille, siden hjertelyden forsvant hver gang jeg beveget på meg.

Lå slik i 4 timer, og da jeg endelig spurte om smertestillende var det for sent.

Måtte også klippes da hun kom med den ene armen sammen med hodet.

 

Men har etter dette født 2 barn til og det har gått kjempe bra, har faktisk ikke gruet meg til fødslene heller, så i mitt tilfelle så Glemmte jeg nok hvor ille det egentlig var ja.

 

Og alle fødsler er jo forskjellige, ingen av mine 3 fødsler har lignet på hverandre, di har faktisk bare blitt lettere.)