å fortelle det til barna

[ludvig]

Jeg er nå gravid i min 9 uke. Kvalm det meste av tiden og trett hele ettermiddagen. Skal til lege og UL på mandag. Har da lyst å fortelle det til barna mine etterpå. (hvis alt er bra). De merker jo at jeg er i dårlig form for tiden og spør når jeg blir frisk. Jeg synes nesten de fortjener å få vite hva som skjer. Men det blir jo lenge å vente da. Til juni, og så er det det at hvis det går galt, men da tror jeg de ville fått vite det uansett, ihvertfall nå når det er kommet et stykke på vei, vet at det blir litt mer enn en kraftig mens og har vært innlagt før for utskraping. Det var før vi fikk disse to. Kan ikke se for meg at jeg gjør det uten å fortelle dem hva som foregår.

Sånn diskuterer jeg med meg selv hele tiden.. HVa synes dere, bør jeg vente de magiske 12 ukene, eller spiller det liten rolle?

[Anonym bruker]

Dette har jeg lest noe faglig om i en bok en eller annen gang :-)

 

Hvor raskt du skal fortelle det kommer an på barnas alder. Dersom de er så små at de ikke har begrep om tid som skaper det visst mer frustrasjon enn glede, da er det bedre å vente.

 

De trener ikke knytte det an man er småsyk sammen med babyen heller. De kan tenke på det som babyen sin "skyld".

[Løssi]

Akkurat det samme spørsmålet har jeg lurt. Dårlig trøst, men jeg har ikke noe klart svar. er litt nyskjerrig på hvor gamle de andre barna er?

Da jeg var gravid sist gang fortalte jeg de to eldste det relativt tidlig. Hadde vært på ul og sett at det var liv og fortalte at de kanskje skulle bli storesøstre da jeg var kommet til uke 12/13. Men så gikk det galt og minstejenta på 4 år tok det svært tungt. Fortalte det til alle hun så og møtte både på butikken og i barnehagen. Det var vondt å forholde seg til. Denne gangen håper jeg å vente enda lengre før jeg forteller noe - må i alle fall få bekreftet liv en gang til før jeg våger. Sist hadde jeg vært på ul i uke 7 og som sagt fortalte jeg det i uke 12. Hadde MA - hvor livet tok slutt i uke 8. Nå har jeg også vært på ul i uke 7, men vil gjerne få det bekreftet en gang til før jeg forteller det.

 

Har ikke noe råd å gi. Kjenn etter hva du selv syns er rett - det vil uansett være det riktige for deg:)

[zoe*]

Hei Ludvig!

 

Fikk lyst til å svare deg, ikke fordi jeg har noe godt råd, men fordi jeg også sliter med sm spørsmål som deg. Hadde jeg hatt et svangerskap uten særlige plager ville jeg utvilsomt ventet i det lengste med å innvolvere barna, men jeg også sliter med voldsom kvalme, tretthet, føler meg rett og slett elendig (er bare 7+2 ennå). Derfor synes jeg det føles vanskelig i lengden å holde barna helt utenfor, finne på stadig nye unnvikende forklaringer osv...

 

Mine barn er 12 og 7. Da jeg var gravid ifjor vinter fikk de vite nyheten etter at jeg hadde vært hos gyn uke 8 og sett et hjerte som banket. Minstejenta var ellevill og fortalte nyheten til "alle", slik som Løssi's barn gjorde, samtidig var hun lei seg når jeg var dårlig og sa "da hadde det vært bedre om du ikke lagde noen baby...". Dessverre oppdaget de på fv prøven at jeg bar på et barn med kromosomavvik og vi bestemte oss for å avbryte sv.skapet.

Akkurat da ønsket jeg at barna aldri hadde fått vite om svangerskapet. 7-åringen spør meg fortsatt titt og ofte om hvor stor lillesøster ville vært om hun var født og får tårer i øynene når hun ser andre babyer.

Hennes sterke følelser og reaksjoner gjør meg sikker på at jeg bør vente i det lengste med å innvolvere henne denne gangen, muligens kommer jeg til å fortelle nyheten til 12-åringen noe før hvis det blir nødvendig, vi får se...

 

Er enig med de andre i at du sikkert selv vet hva som er best for deg og dine egne barn, også ifht deres alder.

Lykke til!

[Lovami]

Jeg tror ikke det finnes noen fasit, men fikk lyst til å dele med deg av min egen erfaring. Vi har to gutter på 6 og 7 år som skal få ei lillesøster om noen uker. De fikk vite det i femte uke fordi vi var så glade og ikke kunne la vær å dele det med dem. Og de ble også helt ville av glede. Men vi bestemte oss for å holde det som en familiehemmelighet og forklarte om alt som kunne skje den første tiden osv. Satt med den fantatstiske boken av Lennart Nilsson og lærte oss om hvordan et menneske ble til. Alt var vel og bra så langt, men etter en uke merket vi at minstemann fikk vondt i magen og forsto raskt at den store hemmeligheten ikke kunne være hemmelig lengre.. Han fikk fortelle det til hele verden og magevondten forsvant, men for meg selv kjentes det litt tidlig ut at hele verden skulle få vite det. Men jo mer jeg tenkte på det, jo gladere ble jeg for at alle visste og kunne bry seg. Og selvom ventetiden har vært lang for guttene, tror jeg at de har nytt av den. Og de har vært så søte mot meg:) Så jeg angrer ikke. Det ligger jo noe i Ole Brums filosofi om at honningen smaker best t like før du får den...Dessuten er barn utrolige på å takle dette med liv og død,- ofte mye bedre enn oss voksne.

Men du er den som vet best hva som blir best for deg og dine. Lykke til !

[Anonym bruker]

Det er jo bare hvis det går galt at man kanskje angrer.

 

Det kan generelt være vanskelig å holde på hemmeligheter og det kan være en lettelse å fortelle dem.

 

Hvis man feks har vært utro mot sin kjære blir det en lettelse når man endelig forteller det. Man er kvitt den vanskelige følelsen. Men istedet flytter man ansvaret over på motparten. Som så får det heavy med å fordøye eller holde på hemmeligheten.

 

Man får tenke på hva som er best for de eksisterende barna og ikke hva som er best for en selv.

 

Hva dét er, vil variere for den enkelte familie.

[71variant]

heia

jeg var gravid i våres og har en jente på 7 år. vi valgte å fortelle henne nyheten ca i uke 7. hun ble veldig glad og fortalte det til sine beste venner. jeg mistet desverre i uke 11 og hun syntes det var trist men taklet det supert, nå har hun ventet på at jeg skulle få en ny baby i magen. jeg er nå gravid igjen og fortalte det på ny i uke 8 etter å ha vært på ul. hun ble kjempeglad men vet at det er tidlig og at det kan gå galt igjen.

 

min erfaring er at hun er stor nok til å få vite såpass tidlig - hun har vist at hun takler et tap og hun gleder seg til våren - selv om det er lenge til babyen kommer. jeg synes det er en del av livet hun har vært med på og lært litt av. jeg mener hun også skal få vite hvis vi mister et barn i svangerskapet og jeg tror det hadde vært tyngre å fått vite i ettertid at jeg hadde vært gravid men mistet enn å få vite at jeg er gravid nå selv om jeg senere kanskje mister.

 

dette er min innstilling til alle andre rundt meg også det er bedre for meg å fortelle at jeg er gravid - så kan vi glede oss sammen - selv om det er en fare for at jeg mister igjen - istede for å holde det hemmelig - for hvis jeg mister så ville jeg har fortalt mine nærmeste det likevell og det hadde da vært mye værre for meg å si "jeg er så lei meg for jeg har vært gravid og mistet". Det er heller ingen løsning for meg å ikke fortelle min omgangskrets det som skjer med meg. ingen vits å holde på en slik hemmelighet - hvem skulle det gavne - det er en del av livet.

[Lovami]

til anonym

Tror at alle som går med tanker om dette først og fremst tenker på hva som er best for barna og ikke en selv. Det er vel nettopp det som er temaet? Hva blir best for barna, å få vite det det tidlig eller ikke? Tror ingen forteller det til barna sine for å lette sine hjerter, men for å dele en stor nyhet med dem som man vet at de har lengtet etter... Og lurer man på hva man skal gjøre kan det være bra å få høre andres erfaringer for å finne ut hva som blir best for seg og sine.. For jeg tror som du at det varierer fra familie til familie.