jeg har fødseldepresjon

[Anonym bruker]

har slitt ganske mye med fødsels depresjon under forrige svangerskap.

hadde det helt grusomt.

slet med tanker om å skade barnet mitt.

det var som om en liten ond demon som satt på skuldrene mine å visket onde og stygge ting om barnet mitt.

hvis jeg f.eksempel gikk forbi en trapp,så kunne jeg få en tanke om å slippe dattern min ned trappen, eller hvis jeg var på kjøkkenet,så kunne jeg få tanker om å legge dattern min inn i mikroen.

det var helt grusomt..for hun er et ganske etterlengtet barn.

å det verste var at tankene kom helt naturlig,som om det var helt vanlig å tenke sånn.

 

jeg har selvfølgelig aldri skadet dattern min, å vill heller aldri la de tankene få overhånd.jeg må hele tiden snakke med meg selv når de tankene kommer opp.

det første året kom de dagelig,men de siste 2 årene har de kommet sjelden.

 

jeg har heller aldri følt den store kjærlighet/forelskelse for henne.

men hun mangler ingenting og jeg vill ikke unnvære henne.

 

jeg har lest en god del om fødseldepresjon, å funnet ut at det ikke min skyld at jeg har fått det. det er bare en del hormoner som "mangler".

har også fått en god del hjelp fra familien min,til avlastning.

å det er kjempe deilig.

 

så i dag, har jeg lært å leve med det.

men jeg er så redd for at den "onde demonen" vill komme tilbake.

så nå skal jeg kontakte et spesielt center som har spesialisert seg i fødseldepresjon.

å håper de kan hjelpe meg til å bli "frisk".

vill ikke ta noen antidepresive. er ganske i mot slik medisin.

men hvis min depresjon blir forverret,så kan det være det blir den muligheten.

 

vet egentlig ikke helt hva jeg ville med dette innlegge, ville nok bare lette mitt hjerte.

 

 

men jeg velger å være anonym denne gangen.

[Snupidupi]

Huff det må vær heilt førfærdeli... håpa verkeli du får hjelp og bi "fresk" igjen... og kan nyt ongan dine... æ nyt nemmel dattra mi kvær eineste dag og glæda mæ tel nr 2 kommer... å det e nå som alle mødre bør få opplev...

 

Stor trøste klem

[vips-77]

Kanskje greit at noen skriver noen ord om det, for det er jo egentlig ikke så uvanlig i større eller mindre grad... Det er bra det finnes hjelp for det og at det i disse dager er mere åpenhet rundt sånne ting.. det kan jo skje hvem som helst av oss....

[Anonym bruker]

Hei, HI!

 

Jeg har hatt akkurat det samme. Depresjon og tvanstanker om å skade barnet mitt!

 

Men vet du, det som hjelper er faktisk å våge å si det høyt til noen. Ta kontakt med det senteret. Du blir tatt på alvor der :-) Legen din har også garntert vært mye borti dette før.

 

Synes du skrev et bra innlegg her. Hva med å skrive dagbok? Der kan du få tømme ut masse vanskelige tanker.

 

Ønsker deg masse, masse lykke til! Og hsuk at du er verdens beste mamma for ditt barn :-) JEG garanterer at den gode følelsen kommer :-)

 

 

[Anonym bruker]

Hei! Eg er ikkje blitt mor endå, men blir det om ca to mnd. Har altså ikkje hatt fødselsdepresjon, men har no svangerskapsdepresjon (trudde ikkje det var mulig for meg å få, barnet er ønska, alt ligg til rette osv). Kva heiter senteret du skriv om?? Hadde vore greit å vite.

 

Ellers - tusen takk for innlegget -så godt at nokon tør å snakke litt om det, det kjennest jo så "ulovleg" å ha slike følelsar og tankar..og masse lykke til - håpar du snart føler deg heilt kvitt depresjonen!

[Anonym bruker]

selv om det er ganske mange som sliter med det, så er det fremdeles et kjempe tabu.

jeg forteller ikke hvem som helst om min depresjon,for det er ikke så mange som kan akeptere det.å jeg vill ikke bli stemplet som en dårlig mor,for det er jeg ikke.

min største frykt var at noen skulle komme å ta dattern miin i fra meg pga mine tanker.

 

jeg håper inderlig at jeg kan få hjelp, for jeg vill så gjerne føle meg som den mamman jeg er.

 

takk til de som leste inlegget mitt.

det er på en måte godt å vite at man ikke er alene.

[ida_m_1987 og Thea Louise]

depresjon er du ikke alene om..det fikk jeg med en gang vesla ble født..kosa knapt med henne..er glad jeg amma rundt den tiden, så hun fikk litt kroppskontakt med meg..

*dårlig samvittighet*

men det første steget er at det går opp for en..så blir det lettere...

keysser fingrene for deg...

[*Lucia*]

Det er godt dere setter ord på følelsene deres og også tar kontakt for å få hjelp!

 

Sender dere en varm klem :-)