Skal ta en sen abort på førstkommende tirsdag.

[1engel-1barn-1imagen-]

Hei

Fikk på mandag vite at vårt lille barn der "inne" lider av en alvorlig lungefeil som heter Diafragma Hernie. Dette gir barnet alt fra 50% sjanse eller mindre for å overleve. Vi ble fortalt at dette var en alvorlig missdannelse og at vi kunne velge å ta bort barnet. Etter 3 grusomme dager har vi kommet frem til at det beste er å avslutte svangerskapet.Jeg er 20 uker på vei og gruer meg veldig til å ta aborten. Har skrevet min historie på barn i magen også.. Men dette for å få råd fra andre som har opplevd det samme.

Til dere som har tatt en sen abort. Gjorde det vondt? Jeg er redd for at det skal tippe litt over for meg idet jeg føder ut et dødt barn. Vet ikke om jeg vil takle det. Håper det er et slags "kriseteam" som tar vare på meg i ettertid. Har en datter fra før på 2 1/2 år. Hun er en enorm støtte for meg i disse tunge dager.Jeg skal gjøre dette på tirsdag og vil sette utrolig stor pris på råd og erfaringer fra dere der ute.

 

Hilsen en mor i dyp sorg.

[2 små orkaner]

Hei lindaN77,

 

først og fremmes: så utrolig trist at du må igennem dette. Har selv prøvd det og ønsker ikke denne erfaring for noen.

 

Mht smerte var den største den som var i hjertet mitt. Jeg fikk diverse smertestillende så jeg ingen plager hadde. Insister på dette. Der er jo ingen grunn til ikke å gi dig dette - barnet trenger de desverre ikke ta hensyn til.

 

Hvordan akkurat du takler denne krise kan ikke jeg forutsige. For meg hjalp det å kople ut hjerte og hjerne under selve prosessen. Dette gjorde at jeg ikke ville se min lille sønn. Var frygtelig redd for han skulle se ut som et monster, men samtidig var jeg redd han skulle se ut som en baby. At jeg ikke så sønnen min har jeg mange gange senere angret. Vet at om jeg kunne gjøre ting om igenn ville jeg se ham. Tror det ville kunne stilne noen af mine tanker, spørgsmål og uhyggelige forestillinger. Fantasien er ofte mer "fargerik" og grotesk enn virkligheten.

 

Jeg fikk desverre ikke mye "sjelelig" oppføling etter aborten. Kanskje dette varierer fra sykehus til sykehus. Ble tilbudt gruppesamtale, men har i en annen sammenheng prøvd dette og det fungerte ikke for meg. For meg hjalp det å snakke med familie og venner om min opplevelse, følelser og om vår sønn. At snakke om det er en god måte å bearbeide sorgen på og dele barnet ditt med andre som ikke lærte h*n og kjenne.

Bruk den tid du trenge for å bearbeide sorgen. Men ikke dvel i sorgen for da kan den fort blir altoverskyggende. Håper for deg at din datter kan hjelp deg lidt med å komme over den verste sorgen.

 

Skal tenke på deg på tirsdag. Du kommer igennem dette.

 

Om du trenger noen å dele dine tanker med så er jeg innenom dib nesten hver dag.

 

Klem fra

[1engel-1barn-1imagen-]

Hei.

 

Takk for svar. Sitter og gråter litt akuratt nå... Jeg håper jeg ersterk nok til å gjennomføre det. Er litt redd for å miste meg selv midt oppi alt. Tenker på at jeg ikke klarer å håndtere situasjonen og at det skal tippe over for meg. Har spurt sykehuset i dag om fortgang, så får vi se...

Det å vente helt til tirsdag er som å sitte i dødens venteværelse..Jeg har ikke ord for hvor makabert og grusomt jeg synes det er. Jeg gruer meg veldig.

[2 på jorden og 1 i himmelen]

lindaN77,

 

Blir kjempe lei meg på dine vegne, noe så forferdelig. Sender deg masse klemmer.

Skal tenkte masse på deg i dagen som kommer.

 

 

klemmer fra

[Frøken Tredjegangs]

Stor klem til deg.. Jeg har vært igjennom det samme, bare i uke 25. Insister på smertestillende, epidural og morfin.. Jeg fikk hele pakken, men desverre virket ikke epiduralen på meg. Så jeg hadde det forferdelig tøft, fysisk.. Vær om det og for deg, si du vil ha fullstendig smertefrihet, fysisk.. Det tror jeg forresten er veldig rutine på sykehusene når man føder dødfødt.

 

Jeg synes faktisk fødselen var en fin greie, det hjalp oss å avslutte dette.. Synes det var godt å føde han ut, i steden for at den ble tatt fra meg i narkose. Jeg gikk også en uke og ventet på dagen, og følte avsky mot magen i slutten.. så det var godt det var over. Meg og mannen min var faktisk lettet, samtidig som vi var i stor sorg..

 

Vi brukte god til etterpå til å komme igjennom dette, men enda hender det at vi gråter sammen. (to år siden nå) Vi mistet et barn, og det vil vi alltid kjenne.. Bare at sorgen blir annerledes ettehvert som tiden går..

 

Ta time for time, dag for dag.. vi fikk tilbud om å delta i samtalgrupper etc.. Men det er dersom det blir klassifisert som dødfødsel det blir tilbudt.. iallefall her vi bor. (her er det etter uke 23) Hmm..

 

 

Vi fikk håndavtrykk og fotavtrykk av den lille, og det er utrolig dyrebart minne for oss.. Det hjelper oss å takle sorgen, da gutten vår på en måte er her enda..

 

Vi gravla gutten, og hadde en liten seremoni med oss og foreldrene våre. Det er veldig godt å vite hvor han er, synes vi.. Vi bor bare et lite stykke fra, og triller opp titt og ofte.

 

Lykke til, kjære deg.. skal tenke på deg. Vær sterk, du klarer dette.

[synne-73]

uff så utrolig trist.. sender deg en stoooor klem.

 

 

klemmer fra

englemamman

[Gjest]

vet hva du skal igjennom, gitt...Avsluttet i uke 20 for 3 år siden selv... Store misdannelser...

 

sender deg en klem