Sorggruppe

[Anonym bruker]

Vi har fått tilbud om å være med i sorggruppe etter en senabort.

Er det noen som har erfaringer med noe slikt? Hvordan er det lagt opp, ga det dere noe? etc.

 

 

[Anonym bruker]

Vi er også invitert til sorggruppe om kort tid. Mistet i uke 20. Jeg var i tvil om jeg ville gå. Mannen min ringte sykehuset og fikk vite at det på samme gruppa kan være par som både har mistet halvveis i svangerskapet, rundt termin eller etter fødselen. Selv om vi synes vi har det vondt, vil jeg føle det som feil å sitte og gråte over vårt barn, sammen med par som kanskje mistet en baby som har levd flere uker. Kanskje de vil synes det er vanskelig å takle også? Likevel - jeg tror jeg angrer om jeg ikke går i alle fall første gang. Jeg har mye å si til de som orker å høre på. Føler at venner og familie ble fort "ferdige" med å høre på meg.

 

 

[Anonym bruker]

Takk for svar. Vi mistet i uke 20, nesten 21 også.

Vi fikk også vite at det skulle være par i "tilnærmet" lik situasjon som oss, men at det kunne være i alle faser. Dette gjorde meg også litt betenkt, men ønsker likevel å gi det en sjanse. Passer det ikke for oss, møter vi ikke opp flere ganger, noe sykehuset synes hørtes helt greit ut. Jeg gruer meg litt fordi jeg vet ikke hvordan jeg kommer til å takle både andres historie og at jeg må fortelle min egen. Jeg kan fort brekke sammen i hikstegråt, noe jeg egentlig ikke ønsker å gjøre, ihvertfall ikke første gangen..

[Annette m/jenteengel & Sander]

Hei! Trist å høre at dere har mistet. Vi mistet veslejenta vår i romjulen 2005. Da var jeg 21 uker på vei. Utrolig skjønn lita jente.

 

Vi har gått i sorggruppe. Var veldig i tvil om vi ville det, men tenkte som så at vi gir det en sjanse. Bedre å ta i mot all hjelp man kan få, slik at man ev. slipper å få det opp igjen seinere. Vi har vært og er veldig åpne om det i forhold til alle, så vi følte egentlig vi fikk nok hjelp sånn sett, men er for så vidt glad for at vi har gått i sorggruppe. Vår sorggruppe ble imidlertid veldig liten, da 3 av parene trakk seg en etter en.

 

Så det var bare oss og et par til, men til gjengjeld har vi fått veldig god kontakt med dette paret, og det synes vi er kjempe koselig.

 

Sånn vår sorggruppe har foregått, er at alle fortalte sin historie første gangen, en utrolig tøff opplevelse, men likevel godt... om det kan sies... Etter hvert har vi pratet rundt dette, om følelser i forb. med å se andre gravide mager og nyfødte babyer osv. Litt om hvordan venner og familie har taklet det, og stilt opp. Det er to jordmødre som har hatt gruppa vi gikk i.

 

Titter innom disse sidene i ny og ne, og tenkte jeg ville svare på dette innlegget da jeg har erfaring rundt det.

 

Håper dere kommer dere noenlunde greit gjennom dette. Glemmer gjør man aldri, og det skal man ikke heller.

 

Lykke til!

 

Klem fra meg

[Anonym bruker]

Hei og takk for svar. Trist å høre at du også har opplevd det samme..

Høres ut som dere fikk noe igjen for å gå i gruppen. Vi gir det en sjanse vi også, så får vi se.

 

 

[Annette m/jenteengel & Sander]

Kjempe lurt av deg anonym. Det er jo bare å trekke seg hvis man føler det helt feil. Lurt å ta i mot all hjelp en kan få. Man trenger støtte i en slik situasjon.

 

Og igjen, lykke til.

 

Klem

[Anonym bruker]

Takk:-)

 

[lenik]

Dere er så heldig som får tilbud om sorggrupper.. Har hatt to sen aborter å her sitter vi alene om sorgen,uten folk i nærmiljøet som er vant til å hjelpe til i slike situasjoner..

 

Er så sinnsykt sliten av å bære på dette "alene".

[Anonym bruker]

Er det virkelig mulig!?!

Høres ikke noe greit ut. Har dere tatt kontakt med sykehuset hvor du fødte og spurt?

 

Føler virkelig med deg.